Hvordan vil regjeringa legge til rette for et fortsatt lønnsomt yrkesmessig kystfiske i sør?

Kjære alle sammen!

Jeg er takknemlig over å få lov å være her og snakke med dere, og full av beundring overfor dette initiativet. Det er fantastisk inspirerende å få møte en så engasjert forsamling – som samarbeider så tett for å synliggjøre en næring som betyr så mye for kysten vår.

For det mener jeg – uten kystfiskerne ville kyst-Norge virket ganske dødt og kjedelig.

Men dere er ikke bare til stede og sørger for bosetting og aktivitet, slik at kysten også blir mer attraktiv for turister og andre besøkende.

Enda viktigere er det at dere høster av det overskuddet naturen har å by på, slik jeg mener at vi som en ansvarsbevisst nasjon har en moralsk forpliktelse til å gjøre.

Dere utvinner en naturressurs som bidrar til verdiskaping i flere ledd, og som forsyner samfunnet med den viktigste av alle begrensede ressurser – nemlig mat.

I Soria Moria- erklæringa er det nedfelt som et uttrykkelig mål at Norge skal være verdens fremste sjømatnasjon. En så ambisiøs målsetting krever at vi jobber systematisk for å forbedre alle grener av fiskerinæringa.

Det inkluderer selvfølgelig også kystfiskerne langs Vestlands- og Sørlandskysten.
Mangfoldet av næringsaktører er med på å gjøre at Norge har mange bein å stå på for å oppfylle Regjeringas visjon.

Å øke sjømatvolumet ut på det internasjonale markedet er ikke vårt eneste mål. Vi ønsker å opprettholde et mangfold av aktører og fangsttradisjoner. Vi vil ha en variert fiskeflåte som benytter ulike metoder og fisker på et bredt spekter av regulerte bestander.

Og vi vil ha økt oppmerksomhet om kvalitet og merkevarebygging innenfor alle deler av næringa.

Visjonen om å være best på sjømat stiller som en forutsetning at vi også er best på forvaltning.
Uten et ressursgrunnlag som stadig fornyes vil vi ikke ha noe å bygge videre på.
Verden er så full av eksempler på konsekvensene av uoverveid vekst i fiskeindustrien, at suksesshistoriene nærmest hører med til unntakene.

I en primærnæring der vi er så prisgitt naturens rytme, vil all ubetenksom og kortsiktig maksimering av fortjenesten bli avløst av smalhans og trange år. Det må vi alltid ha i tankene.

Om vi ønsker å ta sikte på en mer langsiktig vekst, er vi avhengige av å begrense oss.

Og for å få til det må vi sette klare rammer og regulere fornuftig.

Den nye havressursloven legger til rette for nettopp dette. Forvaltningsprinsippet som den bygger på, danner det styrende grunnlaget for forvaltninga. Og reguleringene som innføres, skal sørge for at dette prinsippet blir etterlevd.

I dag har jeg først og fremst kommet for å fortelle litt om utfordringer som angår kystfiskerne i Sør-Norge. De siste årene har jo som dere vet, vært preget av en god del omstillinger for nettopp dere.

Nedgang i bestandene har gjort det nødvendig å innføre flere nye reguleringer, slik vi har hatt i lengre tid i andre grener av fiskerinæringa. Det er viktig å huske på at svake bestandsforfatninger kan skyldes andre årsaker enn uansvarlig høsting.

Nye og strengere tiltak må derfor aldri tolkes som en straffereaksjon eller et ønske om å gjøre livet surt for noen.

Vi har nylig innført reguleringer for fangst av hummer og ål, noe som har medført plutselige begrensninger særlig for fiskere på Sørlandet.

Dessuten har den alvorlige situasjonen for lokale bestander av kysttorsk gjort at vi blir nødt til å sette i verk tiltak for å hindre ytterligere nedgang i denne bestanden.

Jeg har stor forståelse for at mange av disse omstillingene kan være tunge å svelge for fiskerne.

Likevel skal dere vite at målet først og fremst er å gjøre næringsgrunnlaget bedre og mer stabilt på sikt. Dersom vi stikker hodet i sanden og nekter å ta inn over oss realitetene, vil nedturen bli mye større og mer langvarig.

Stabil lønnsomhet i fiskeriene krever at det er robuste bestander i sjøen, og at rekrutteringa holder seg oppe.

Jeg har notert meg at det er kommet en del påstander om at de nye reguleringene favoriserer rekreasjonsfiskerne, og at det bare er yrkesfiskerne som må betale prisen i form av et strengere regime.

Dette er jeg ikke enig i.
De siste årene har det blitt innført en rekke reguleringer som favoriserer yrkesfiskerne, mens det tidligere var fritt fram for alle.

Da vi innførte begrensninger i hummerfisket, satte vi det maksimale antallet teiner for rekreasjonsfiskere til ti, mens det for yrkesfiskere ble satt et tak på 100.

Selv om disse reguleringene skapte sterke reaksjoner i en periode, ser vi allerede nå at tiltaket har hatt effekt. Antallet hummer per teinedøgn har økt i de seneste årene. Økt fangst per enhet innsats betyr høyere samlet lønnsomhet og en mer levedyktig næring.

Den kraftige innstramminga i fiske etter ål er et annet eksempel på at yrkesfiskerne prioriteres.
Den meget alvorlige bestandssituasjonen, som har vært beskrevet av Det internasjonale havforskningsrådet, gjorde det nødvendig å handle raskt for å få ned fiskedødeligheten.

I fjor sommer ble det derfor innført forbud mot alt rekreasjonsfiske etter ål.

Yrkesfiskere fikk anledning til å fortsette innenfor en totalkvote på 50 tonn. Når vi i år har lagt til rette for et lisensiert fiske for et utvalg av yrkesaktører, er det blant annet for å forsøke å holde liv i en høstingstradisjon så lenge bestanden er under gjenoppbygging.

Det er innført en rekke andre begrensninger for rekreasjonsfiskere, blant annet minstemål på flere arter og strengere redskapsbegrensninger.

Flere reguleringer vil også bli innført i tiden som kommer, i første omgang i forbindelse med nye tiltak for å bedre tilstanden for kysttorsk. Blant annet vil vi sette ned et arbeidsutvalg som skal se på mulige reguleringer for turistfiskeanlegg.

Når det er sagt, er det viktig å være klar over at alle må bidra. Vi kommer ikke utenom at det samlede uttaket fra en bestand må ned dersom tilstanden er svak.

Det vil hjelpe lite dersom tiltak for å begrense høstinga i rekreasjonsfisket oppveies av at yrkesfiskerne tar ut denne andelen. Bredden av tiltak og reguleringer vil forhåpentligvis sikre et lønnsomt og mer stabilt yrkesfiske – som kan leve side om side med fiske som foregår for opplevelsens skyld.

Rekreasjonsfiske har tross alt også lange tradisjoner i Norge, og har stor verdi for lokalsamfunnene.

Tidlig i mai holdt jeg en appell for de innerste kretsene av Fiskarlaget, hvor jeg snakket om betydninga av omdømme i fiskerinæringa. For lønnsomheten hos yrkesfiskerne handler ikke bare om nære rammebetingelser og reguleringer – og hvor mye fisk man får lov å ta. Den handler om produktutvikling og kvalitet.

Og den handler om fiskerinæringas rykte i de brede lag av befolkninga.

Dere har sannsynligvis fått med dere den store medieoppmerksomheten som verdens fiskerier etter hvert har fått. Fiskeri- og havbruksnæringa er i miljøvernorganisasjonenes søkelys om dagen, og faktagrunnlaget og påstandene som florerer varierer i kvalitet.

Det er en sannhet at verdens fiskerier i stor grad sliter med overkapasitet og uforsvarlig hard beskatning. Vi har mange eksempler på at bestander har kollapset, også her i Norge.

Likevel er generaliseringa omfattende og kunnskapen om nyansene altfor liten.

Det viser blant annet den siste FN-rapporten om verdens fiskerier, der det blir tegnet et dramatisk bilde av situasjonen i både Nordsjøen og Norskehavet.

Rapporten står i sterk kontrast til den historien våre havforskere kan fortelle om at mange av de kommersielt viktige fiskebestandene i Norskehavet, er større enn på svært lenge.

Dette viser at vi må drive et aktivt opplysningsarbeid på mange fronter for å rette opp feilinntrykkene som er etablert – og som er med på å forverre omdømmet til norsk fisk.

For å oppnå det er vi avhengige av å få til en faktabasert, edruelig og treffsikker argumentasjon utad.

Vi skal sammen sørge for å løse de forvaltningsmessige utfordringene som gjenstår langs kysten av Sør-Norge.

Det må til for at vi skal få til en like bærekraftig bruk av ressursene her som for andre fiskerier.

Den neste oppgaven blir å formidle hva som faktisk er oppnådd og hvilke forbedringer som skjer – med det for øyet at verdens folk får vite at de kan spise norsk fisk med god samvittighet. I dette arbeidet trenger vi næringas hjelp.

En påstand som vi ofte møter hos miljøbevegelsen og bekymrede forbrukere er at næringa først og fremst tenker kortsiktig profitt, og ikke evner å tenke langsiktig.

Om dere selv bidrar til å hindre at slike oppfatninger etableres, vil det gjøre jobben enklere med å bedre næringas omdømme.  Jeg tror det er grunn til å løfte hodet litt, og skue litt lenger utover horisonten når vi snakker kystfiskenæringas sak.
Vi må forsøke å kommunisere litt på det øvrige samfunnets premisser og tenke på hva folk med tilknytning til markedene ønsker å få formidlet.

Forbrukere i mange land er opptatt av bærekraftbegrepet. De ønsker å få vite at fisken de spiser, er hentet fra bestander som er godt forvaltet. Og de vil være sikre på at det er ressursgrunnlaget, og ikke bare næringas rammebetingelser, som er styrende for hvordan næringa er regulert.

På litt sikt tror jeg det vil kunne bli svært lønnsomt å bedre omdømmet. Priser og fortjeneste henger sammen med etterspørselen. Og jeg tror etterspørselen vil bli bedre, om vi evner å kommunisere budskapet som marked og samfunn er opptatt av: at våre bestander er forvaltet etter føre-var-prinsippet.
Jeg kan ikke få fullrost det engasjementet som denne konferansen representerer.

Det viser at dere er opptatt av kommunikasjon og kunnskapsformidling i arbeidet med å sikre kystfisket en framtid. Jeg vil oppfordre dere til å fortsette arbeidet dere har dratt i gang. Forsøk å bli synlig på mange fronter – og benytt alle kanaler.

Gå ut og kommuniser hvilke verdier dere bygger virksomheten på. Ikke bare i egne kretser, men også blant forbrukere, interesseorganisasjoner og andre som har betydning for å sikre dere en lys framtid.

Vis at dere er opptatt av innovasjon, produktkvalitet og merkevarebygging.
Og gjør det klart for verden at dere ønsker å leve opp til de stadig høyere kravene til etiske standarder som samfunnet stiller.

Og sist men ikke minst – skal dere huske at jeg jobber mot det samme målet som dere gjør.

Nemlig at kystfisket skal være en robust næring i all overskuelig framtid – der vi stadig arbeider for et best mulig ressursgrunnlag og høyest mulig langsiktig lønnsomhet innenfor bærekraftige rammer.

Lykke til og stå på videre!

Takk for meg.