Innlegg i Austevoll 22. november 2010

Sjekkes mot framføring.

 

Kjære alle sammen!

Først må jeg få si at jeg virkelig har gledet meg til å komme hit til Austevoll – endelig. Takk for innbydelsen.

Jeg kjenner Austevoll som en levende kystkommune, med stor verdiskaping innenfor fiskeri og oppdrett. En kommune som har vilje og evne til å ta vare på tradisjoner, men også vilje og evne til å fornye seg. Til å ta i bruk ny teknologi, gjøre gamle ting på nye måter, og til å utvikle nye varer og tjenester.
 
Vi må vel innrømme det: Austevoll er en av våre aller viktigste fiskerikommuner.

Jeg har i dag allerede fått se og høre om fiskerihavnprosjektet Rabben-Salthella. Jeg forstår at dette er et viktig prosjekt for næringslivet her.

Jeg ser at det i dag er etablert flere bedrifter rettet mot fiskeflåten og havbruksnæringa i området Rabben-Salthella, men også at mangel på havneareal begrenser bedriftenes ekspansjonsmuligheter. Da Handlingsprogrammet for Kystverket for perioden 2010-2019 ble utarbeidet, var det dessverre ikke plass til dette prosjektet i første del av perioden. Denne første delen omfatter perioden 2010-2014.
 
Kystverket arbeider videre med planleggingen av prosjektet, i samarbeid med kommunen. Dette betyr at Rabben-Salthella er blant de prosjektene som vil bli nøye vurdert når Nasjonal Transportplan skal rulleres, sammen med Kystverkets Handlingsprogram for planperioden 2014-2023.

Før jeg kom hit i dag, har jeg deltatt på åpningen av Sjømatkonferansen i Bergen. Der snakket jeg om hva som må til for å realisere regjeringa sin visjon for sjømatnæringa: Norge som verdens fremste sjømatnasjon.
 
Noe vet vi allerede. Vi vet at oppdrettsnæringa må drives bærekraftig hvis den skal kunne realisere sitt potensial i fremtida.

Eksporten av norsk oppdrettslaks setter stadig nye rekorder, og det er gode tider for lakseoppdrettere.

Det er nettopp i slike tider det er viktig å arbeide for miljømessig bærekraft. Og det er i gode tider man legger grunnlaget for de litt mindre gode tider.

Miljømessig bærekraft er en forutsetning for videre vekst og utvikling av havbruksnæringa. Med naturen som produksjonslokale, er det spesielt viktig å ta vare på den. Det er slik at all menneskelig aktivitet påvirker miljøet. Dette må likevel være innenfor rammene for hva som er akseptabelt.
Lakselussituasjonen sist høst var alvorlig. Jeg valgte derfor å utsette den planlagte kapasitetsøkinga i 2010. Og når vi nå foreslår en økning på 5 %, så er det våre to nordligste fylker som får dette. Dette viser at dersom næringa har kontroll med miljøkonsekvensene, så er det muligheter for vekst.

Jeg vil imidlertid vente til 2012 med å vurdere ytterligere kapasitetsøkning.

I mellomtiden må næringa i resten av landet bruke tiden riktig, til å få bukt med lakselus og resistensproblemene. Næringa bør også legge vekt på få mer av den fisken de setter ut i merdene fram til slakting, dvs. forhindre rømming og redusere dødeligheten.

Jeg vil si litt mer konkret om en av de største miljøutfordringene for havbruksnæringa i øyeblikket, nemlig lakselus.

Tall fra Mattilsynet viser at avlusinga som har skjedd i vinter og i vår var vellykket ut i fra den kortsiktige målsetninga om at villsmolten skulle vandre ut i havet med minst mulig lusebelastning.

Likevel var tallet på lus på landsbasis i høst på omtrent samme nivå som på samme tid i fjor. Det er også verdt å merke seg at det er store regionale forskjeller i lusenivået på oppdrettsfisk.
 
Utviklinga av resistens er ifølge Mattilsynet foreløpig ikke reversert eller under kontroll i store deler av landet. Problemene er størst i sørlige deler av Nordland, Nord-Trøndelag og Sunnhordland. Det er ikke meldt om resistensutvikling i Finnmark og Troms.

Vi kan aldri bli kvitt lakselus helt, verken i oppdrett eller på villfisken. Men - fordi det er så mange verter i oppdrettsanleggene, må vi kontrollere den i oppdrett. I denne kontrollen må medisinbruk bare være ett av virkemidlene.

Jeg mener vi må legge mer vekt på samordna drift, brakklegging og bruk av mekaniske eller biologiske avlusingsmetoder som leppefisk - før vi tyr til medisinbruk – for å motvirke utviklingen av resistens.
Det hjelper ikke at den enkelte oppdretter avluser, hvis ikke også naboen gjør det. Samordning er et nøkkelord her.

I denne kampen er Mattilsynets nye soneforskrift for å forebygge og bekjempe lakselus i Sunnhordland, Bjørnefjorden og Hardangerfjorden viktig.

Soneforskriften fastsetter et eget regime for bekjempelse av lakselus. Innenfor sona skal tiltak planlegges og koordineres i fellesskap.

Det viktigste tiltaket er kanskje koordinert brakklegging av oppdrettsanlegg innenfor et koordineringsområde. Samordna brakklegging fører til at det produseres et minimalt antall lus, fordi antall verter blir drastisk redusert.

Også på dette området er det viktig at forvaltninga og næringa arbeider i samme retning og mot samme mål.
 

Vi har fått en ny havressurslov som slår fast at de viltlevende marine resurssene tilhører fellesskapet. Ressursene skal forvaltes bærekraftig, og gi grunnlag for verdiskapning.

Til grunn for vårt arbeid ligger at ressursene skal høstes - mennesket har også en naturlig plass i økosystemet. Men høsting skal skje på en slik måte at også kommende generasjoner kan høste. Ressursene skal gi grunnlag for næringsutvikling, velferd og bosetting over generasjonene.
 
Jeg oppfatter det slik at vi i det store bildet har en forholdsvis stabil situasjon når det gjelder den nasjonale ressursforvaltninga. Næring og myndigheter er stort sett enige om hva som bør gjøres og hvordan det skal gjøres. Det forskes, og kvoter fastsettes og fordeles.

Så finner vi alltids noe å være uenige om og diskutere. Det er greit nok. Det er slik systemet bringes fremover og forbedres.

Jeg er likevel opptatt av at vi regelmessig må vurdere eksisterende regelverk, med sikte på forenkling og samordning.  Jeg vil ha enkle regler, som virker etter sin hensikt. Man skal ikke trenge å være jurist for å forstå hva som står og hva det betyr. Dette gjelder både innenfor fiskeriområdet, og i havbruk.
Med et godt regelverk i lommen må vi også ha fokus på at den beste forsikringa for en levende og sterk fiskerinæring, er at fisket gir god økonomisk avkastning. Derfor har strukturordningene i fiskeflåten lønnsomhet som sitt fremste mål. Ordningenes styrke ligger i at de åpner for frivillig effektivisering, samtidig som sårbare fartøygrupper ivaretas.

Strukturpolitikken ligger fast, men dette hindrer ikke at vi kan vurdere mindre justeringer der det er naturlig og ønskelig. Forutsetninga er imidlertid at de som er berørt i den enkelte fartøygruppe, kan samle seg om endringsforslag.

Og da trenger jeg kanskje ikke si mer om denne saken, her og nå.

Den største utfordringa vi har akkurat nå, ligger selvsagt i makrellforhandlingene. Selv om bestanden for tiden er i meget god forfatning, er det avgjørende å få på plass et ansvarlig forvaltningsregime så snart som mulig.

Likevel vil ikke norske myndigheter la seg presse til å gå med på en avtale som følge av andre lands uansvarlige opptreden. Norge har holdt seg til det tidligere forvaltningsregimet og vitenskapelige råd fra ICES ved fastsettelse av årets kvote. Island og Færøyene har bevilget seg selv svært store økninger i sine kvoter, uten å legge fram data som underbygger disse kravene.
 
Makrellbestanden i Nordøst-Atlanteren er en stor og viktig fiskeressurs, som det er et felles ansvar å ta vare på. Vi kan bare håpe på at vi kommer nærmere en løsning under kyststatsforhandlingene i Oslo, senere i denne uken.

Vi har en visjon om å bli verdens fremste sjømatnasjon. Vi har et hav av muligheter:
vi har godt forvaltede fiskebestander, og kalde, rene farvann som gir den ypperste råvarekvalitet både for villfisk og oppdrettsfisk.

Norsk sjømatnæring sysselsetter folk langs hele kysten - anslagsvis 44 000 årsverk, medregnet ringvirkninger i andre næringer. Og vi setter stadig nye eksportrekorder.
Norsk fiskeri og norsk havbruk er eksportorientert og internasjonalt ledende. Vi har en dynamisk næringsstruktur, som har vært gjennom en betydelig restrukturering og profesjonalisering. Vi har børsnoterte selskap side om side med små familieforetak.

Vi har også internasjonalt ledende leverandørindustrier. Havbruksvirksomheten har skapt nye industrier på områder som fôrproduksjon, farmasi, produksjonsteknologi og logistikk.

Men skal sjømatvisjonen nås i hele sin bredde, må vi også være i front på områder som forbrukertrender, markedsføring, produktinnovasjon og omdømmebygging. Og der er vi – for å si det forsiktig – ennå ikke helt i mål.
Jeg har derfor invitert organisasjoner i næringa og en rekke ressurspersoner til å delta i prosjektet Samarbeid for arbeid i sjømatnæringa. Her skal vi blant annet diskutere hva som må til for at Norge skal bli verdens fremste sjømatnasjon, ikke bare sammen med ”menigheten”, men også med personer fra andre deler av samfunnslivet.

Vi har blant annet diskutert hvordan vi kan øke bevisstheten blant folk flest om hvor viktig sjømatnæringa er, både langs kysten, men også nasjonalt.
 
Noen vil kanskje hevde at dette ikke er et problem. Jeg tror det er feil. Hvem vil vel stille sin kompetanse eller kapital til disposisjon for en næring de ikke har et godt bilde av? Det er viktig for sjømatnæringa at vi har en opinion med en positiv holdning til næringa, og som kjenner betydninga den har for landet.

Næringa må bygge seg en ”selvbevissthet”. Hvem er vi i samfunnet? Hva betyr vi, hva vil vi? Skal et omdømme bedres, må alle involverte bygge tillit gjennom en aktiv og åpen kommunikasjon – både om utfordringer og suksess.

Neste møte i Samarbeid for arbeid, som er i januar, vil ha temaet produktutvikling, videreforedling og kapital.

Vi må bort fra tankegangen om at vi er en råvarenasjon, og at økte verdier kun skapes gjennom større volum. I framtida tror jeg det er på videreforedlingssida den største verdiøkninga vil komme.

Men ja, jeg vet at vi har høye lønnskostnader i Norge. Og ja, jeg vet at vi møter handelshindringer. Men det betyr ikke at vi skal gi opp foredling her i landet – vi må bare finne andre konkurransefortrinn enn pris alene.

Vi må bli bedre på produktutvikling og markedsføring. Norske sjømatbedrifter er flinke til å ta i bruk ny teknologi, men har mye å hente når det kommer til det å skape nye produkter.

Folk vil ha fisk. Men den må tilrettelegges, og den må være delikat slik at folk ønsker å spise den. Produsenter av kjøtt og kylling har her hjemme vært flinke. Vi ser gode eksempler på dette for sjømat også, blant annet Salma og Lofotprodukter, og nå sist det nye torskeproduktet Strøm. Men jeg ønsker meg mange, mange flere!

Dette må man tenke på allerede før fisken tas opp av havet. Man må ha en plan, en strategi, for hva fisken skal brukes til og hvilke markeder den er tiltenkt. Det betyr også at man må tenke innovasjon og utviklingstiltak, opp mot denne strategien.

På denne måten får vi gjennomtenkte og rasjonelle verdikjeder, som kan gi sjømatprodukter som folk er villige til å betale for.

Vi bidrar med eksportinntekter og sysselsetting langs kysten. Sjømatnæringa er ei viktig næring for Norge. Regjeringa vil fornye og forbedre velferdsstaten, og også sjømatnæringa kan og skal bidra til dette gjennom å øke verdiskapinga og sysselsettinga langs kysten.

Kalde og klare farvann er våre naturgitte forutsetninger. Disse må vi kombinere med konkurransekraft, miljømessig bærekraft og lokal verdiskaping.

Vi må arbeide på tvers av tradisjonelle grenser mellom sjø og land, mellom fiskeriene og havbruk. Klarer vi dette, tror jeg vi vil være på god vei til å bli verdens fremste sjømatnasjon.

Takk for oppmerksomheten!