”Perspektivene for norsk torskenæring sett i lys av de siste års markedsutvikling”

Årsmøte Norges Råfisklag,
Tromsø 9. juni 2010

 
Kjære alle sammen,

Først av alt vil jeg få takke for invitasjonen. Det er første gang jeg deltar på et årsmøte i et fiskesalgslag som statsråd, så jeg har virkelig sett fram til dette.

Jeg er bedt om å holde et innlegg om perspektivene for norsk torskenæring, sett i lys av de siste årenes markedsutvikling. Kort og greit kan vi si at mye er positivt i fiskerinæringa.

Vi har – i hovedsak – bærekraftige og godt forvaltede fiskebestander. Det er i seg selv langt på vei tilstrekkelig til å konkludere at ting ligger til rette for ei lys framtid.

Vi har i det alt vesentlige lønnsomme fiskebåtrederier, og kreative og levende kystsamfunn. Sjømateksporten har hatt en fantastisk utvikling, med kontinuerlig vekst de siste seks årene. Og utviklinga ser ut til å fortsette.

Samtidig har de siste årene bydd på store utfordringer. Selv om jeg nå mener det er tid for å løfte blikket og rette oppmerksomheten mot framtida, skal vi likevel dvele litt ved det året som vi nå har lagt bak oss.

Vi trenger å oppsummere det som skjedde og det som ble gjort.

Situasjonen 2009/vinteren 2010

Det har nå gått to vintersesonger siden finanskrisa slo innover oss. Selv om Norge som nasjon ikke ble særskilt hardt rammet, satte den likevel sine spor. Jeg vet at mange i fiskerinæringa, både på sjø og land, har kjent finanskrisa på kroppen de siste to vintrene. Dette har selvsagt vært tungt.

Det positive oppi det hele, er at de lave torskeprisene har fått mange flere europeere til å kjøpe norsk torsk. Vi får håpe de ble så fornøyd, at de fortsetter å spise torsk, også når torskeprisene forhåpentligvis stiger!

For jeg er sikker på at de gode tidene vil komme tilbake. Det er bare et spørsmål om tid.

Regjeringa tok en rekke initiativ for å bøte på den situasjonen som oppstod foran 2009-sesongen.

Tiltakene hadde som siktemål å legge til rette for en mest mulig normal gjennomføring av fisket, ved å støtte opp under fiskeindustriens evne til å kjøpe fisk. Det handlet om statlige tiltak som:

• en egen garantiordning for driftskreditt i 2009, med ramme på 97,5 mill. kroner.
• en egen likviditetslåneordning i 2009, med en ramme på 250 mill. kroner.
• garantiavtaler med fiskesalgslagene for 2009 og 2010, der for eksempel Norges Råfisklag har en egen garantiavtale med Innovasjon Norge med en ramme på 320 mill. kroner.
• Styrking av GIEK(Garanti-instituttet for eksportkreditt) Kredittforsikring sine rammer for å tilby eksportkreditt-forsikring.

Så styrket vi føringstilskuddet i 2009, og ga 6,5 million kroner til mottaksstasjoner. Formålet var også her å holde fisket i gang, både å lette omsetninga av fisk og sikre en god mottaksstruktur. For 2010 er det så langt gitt 33 mill. kroner i føringstilskudd.

I 2009 bidrog staten også med 25,5 mill. kroner til markedsføring. Sammen med ekstra midler fra blant annet Eksportutvalget for fisk og Norges Råfisklag, ga dette en samlet økt innsats på 43 mill. kroner.

Det vil jeg karakterisere som et godt utgangspunkt for markedsarbeidet i 2010.

For at Eksportutvalget kan holde oppe trøkket på markedsarbeidet, besluttet vi å øke markedsavgiften. Forslaget vil komme hele verdikjeden til gode, og jeg er glad for at fiskerorganisasjonene stod bak dette.

Vi samarbeidet tett med næringsorganisasjonene da tiltakene for å avhjelpe finanskrisa, ble utarbeidet. Derfor vil jeg svært gjerne benytte denne anledninga til å gi ros til Råfisklaget for den konstruktive rollen dere har spilt midt opp i alt dette.

Den informasjonen og de innspillene vi fikk fra Råfisklaget, i formelle møter og i alle andre sammenhenger, var svært verdifulle for oss. Jeg håper vi kan fortsette dette gode samarbeidet framover.
Målet var å holde hjulene i gang langs kysten – at flåten skulle få fisket kvotene sine og få levert fisken til mottak og industri for så å selge den videre i eksportmarkedene.
Om noen minutter får vi vite om vi nådde målene. Da presenterer Nofima fasiten. 

Dagens situasjon

Norge har bygd opp en svært solid forvaltning av ville fiskeressurser. Det står uansett fast. Vi opplever nå at de fleste av våre bestander er større i dag, enn de har vært på lenge. Blant annet høster vi fra en torskebestand i Barentshavet som er den største som er observert siden 1940-tallet.

Samtidig fisker vi store kvanta, og har en fiskeflåte som er i verdensklasse når det gjelder effektivitet. På den annen side ser det ut til at deler at av denne flåten er mer opptatt av kvantitet enn av kvalitet.

Det er ikke til å komme bort fra at vi har en fiskeindustri som gjennom mange år har slitt med lav lønnsomhet.

Vi eksporterer også en alt for stor del av fisken vår som råvarer eller halvfabrikata. Vi kan dermed si at vi eksporterer verdiskapinga til andre. Dette gjelder både villfisk- og havbruksnæringa, selv om en del av forklaringa er de tollbarrierene vi møter.

Jeg vil sette fokus på kvalitet og samhandling. Dette er viktige steg på veien til å øke lønnsomheten.

Kvalitetsarbeid er avgjørende for at vi skal lykkes med å øke verdiskapinga. De best betalende kundene etterspør kvalitet.

Da må vi sikre at alle ledd i verdikjeden har et økonomisk motiv til å behandle fisken på best mulig måte. Målet må være at all fisk som landes, skal ha så ypperlig kvalitet, at landindustrien fritt kan velge hvilken anvendelse den skal gå til.

Industrien har nøkkelrollen her.

Det er industrien som kan skape de produktene som tar ut merverdien i produkter av høy kvalitet. Det er også industrien som kan gi fiskerne incentiv til å levere råstoff som holder mål.

Det kan gjøres ved å premiere dem som leverer det råstoffet som kan brukes til slike produkter.

Fremragende kvalitet på råstoffet er dessverre ikke alltid tilfelle i dag. Og uten at det lønner seg for fiskerne å levere bedre kvalitet, kan man ikke forvente at noen tar seg det ekstra bryet.

Marint verdiskapingsprogram

Jeg sier ikke at det er lett å skape lønnsom videreforedling i Norge, men jeg vet at det er mulig. Det krever at man er aktiv i markedene, og er villig til – og i stand til – å bruke kunnskapen fra markedene til å tilpasse produksjonen her hjemme.

Noe av problemet er at produkter fra høykostlandet Norge må konkurrere med substitutter fra lavkostland.
Vi må posisjonere våre produkter på en slik måte at vi får betalt for den høye kvaliteten vi kan levere. Det betyr at vi må skape en verdikjede for villfisk som sikrer kvaliteten hele veien, fra fiskebåten fram til forbruker.

Så er spørsmålet: Hvordan kan dette gjennomføres i praksis?

Et konkret og interessant eksempel: Aalesundfisk, Marine Fresh og Napp Fisk inviterte nylig 40 fiskerne til et møte på Napp i Lofoten.

Disse bedriftene ønsker å utvikle en integrert verdikjede, for fersk villfisk til det europeiske markedet.
Deres hypotese er at de ved direkte leveranse av konsumferdige produkter til sluttkundene i markedet, vil kunne skape en lønnsom verdikjede.

Deres strategi svarer også på markedets behov.

Kundene etterspør ferske kvalitetsprodukter fra bærekraftig forvaltede fiskebestander, fra en produksjonskjede som kan garantere levering.
Her har fiskerne en nøkkelrolle – både i forhold til kvalitet og forutsigbarhet. Forutsetningene for god kvalitet ligger i fangstleddet.

Hvis disse selskapene vil gå videre med denne ideen, har vi offentlige støtteordninger til det. Vi har en egen satsing rettet mot fersk fisk i Marint verdiskapingsprogram.

Programmet har som mål nettopp å stimulere til økt markedsorientering for norske sjømatbedrifter.
Bedrifter som deltar kan få hjelp til å etablere bedriftsnettverk, og få tilført kompetanse om marked og strategi.

Vi ønsker å støtte flere nettverk hvor flåten deltar – fordi vi ser at dere spiller en nøkkelrolle.
Jeg tror at et tettere samarbeid mellom flåte, industri og marked vil gi dere større mulighet til å ta del i verdiskapinga som skjer fram til kunden.

I tillegg til kvalitet er sesong en stor utfordring. Vi ser at flere industribedrifter posisjonerer seg inn mot høykvalitetssegmentet på ferskfisk. De legger ned et betydelig arbeid med å utvide sesongen gjennom levendelagring.

Levendelagring er blitt stadig mer omfattende, og fordi det klart er behov for mer kunnskap om hvordan dette skal gjøres, har vi bevilget penger for øke kunnskapen.

Det vil derfor bli opprettet et kompetansesenter på levendelagring av fisk ved Nofima.

Dette er også et godt eksempel på et område hvor et tettere samarbeid mellom flåten og industrien, vil bidra til å redusere risikoen for begge. Dere bør være rimelig trygge på kunden deres, før dere investerer i utstyr for levendefangst.

Videre er lønnsomheten i industribedriften tett knyttet til kvaliteten og overlevelsen på fisken de får levert.

I år vil Marint Verdiskapingsprogram støtte mange slike markedsorienterte prosjekter. Likevel er det fortsatt mange utfordringer å ta tak i. Mye kan løses gjennom å fokusere på verdikjeden som en helhet; å samarbeide mot felles mål. De som vinner, er de som klarer å innfri både innkjøperens, butikkens, kokkens og forbrukerens forventninger bedre enn de andre – og kanskje bedre enn forventet!

Innovasjonsanalysen

Mye henger altså på vår evne til innovasjon – det å utvikle seg, endre seg, det å skape noe nytt.

Vi får nå gjennomført en analyse for å finne svar på hvor innovativ eller nyskapende norsk fiskeindustri er.
Analysen skal være ferdig før sommeren, og skal foreslå tiltak som myndighetene kan sette i verk for å øke innovasjonstakten og lønnsomheten i fiskeindustrien.
Jeg er åpen for å diskutere alle gode forslag til hvordan myndighetene kan bidra til økt verdiskaping. Men jeg forutsetter at debatten vil ta opp reelle problemstillinger, og ikke politiske kjepphester.
Her og nå passer det for eksempel godt å understreke at det ikke er råfiskloven og salgslagenes rolle som er til hinder for utvikling i fiskeindustrien.
Industrien må holde fokus på de mulighetene man har for omstilling og nyskaping innenfor de rammene som gjelder.
Har for eksempel saltfisk- og tørrfisknæringa tilstrekkelig fokus på marked og produktutvikling?

Og har den tradisjonelle fiskeindustrien en organisering og struktur som er tilpasset utviklinga i eksportmarkedene?

Utvikling og nyskaping handler ikke nødvendigvis om å kaste over bord det man har og det man kan. Det handler heller om å utnytte bedre det man har og det man kan.

Nord-Norges posisjon – nordområdestrategi

Aftenposten refererte for et par uker siden lederen for tankesmien European Policy Center i en artikkel om Eindhoven-regionen i Nederland.
Her kunne vi lese at denne regionen har gått fra høy arbeidsledighet, til å bli kåret til den mest konkurransedyktige regionen i Europa, av avisen Financial Times.

Denne tankesmie-lederen sa nettopp dette: Et fellestrekk ved suksessregioner er at de utvikler de sterke sidene de allerede har.

Dette er noe av tankegangen også bak regjeringas nordområdestrategi: Å utnytte mulighetene i nordområdene har vært, og er fremdeles, et av de viktigste satsingsområdene til regjeringa.

Selv om fiskerinæringa bare er en av flere næringer som skal forvaltes, er det likevel slik at fiskeri er selve grunnlaget for sysselsetting og bosetting i nord.
Menneskene har til alle tider brukt havet som kilde til matforsyning og ferdsel. Fiskeressursene i nord har hatt en avgjørende betydning.

Slik skal det fortsatt være: Verdier fra havet skal danne grunnlaget for en levende landsdel.

Men å øke verdiskapinga i nord kan ikke gjøres av regjeringa alene.

En slik satsing er avhengig av samspill: Evne til å se på tvers av sektorer, evne til å samarbeide offentlig og privat, evne til å videreutvikle samarbeid med andre land og til å inngå nytt samarbeid og nye partnerskap.

Regjeringa ønsker fremdeles å stimulere til å styrke verdiskapinga.
Å bevare og videreutvikle velferdssamfunnet er kanskje den viktigste oppgaven vi har.

Men vi kan ikke skape bedriftene. Det vi kan gjøre er å legge forholdene til rette. Vi kan - og vi vil - bidra til den gode samhandlinga som skal til.

Jens Stoltenberg la i nyttårstalen vekt på at det er hverandres arbeid og hverandres kunnskap vi skal leve av i framtida. Vi må skape for å kunne dele. Og vi må skape sammen.
Regjeringa har derfor invitert til en bred samfunnsdebatt – kalt Samarbeid for arbeid. Debatten skal bidra til å utvikle morgendagens arbeidsliv. Denne debatten må også fiskerinæringa ta aktivt del i.

Samhandling

I bunn og grunn handler det hele tida om arbeidsplasser. Gode og stabile arbeidsplasser, som gir en lønn som folk kan leve av, i bedrifter som tjener såpass med penger at de vil være her i morgen også.

Gode og stabile arbeidsplasser i fiskeflåten og i fiskeindustrien krever samhandling – et avstemt forhold – mellom sjø- og landsida. Fiskeren og fiskekjøperen er avhengige av hverandre, og inngår – enten dere liker det eller ikke – i samme produksjonskjede.

Konkurrentene til den blå matproduksjonen finnes ikke på kaikanten her hjemme, men i andre lands fiskeindustri og i den grønne matproduksjonen.
Som i all annen produksjon, er kostnadsnivået vårt en utfordring. Jeg minner imidlertid om at kostnadsnivået avspeiler et velferdsnivå som vi er stolte av, og som vi ønsker å opprettholde og å øke.

Det krever at vi har vilje og evne til hele tida å utnytte ressursene – de menneskelige ressursene, kapitalressursene og ikke minst naturressursene – på en stadig smartere måte.

Det er nødvendig for å sikre høyest mulig verdiskaping, velferd for alle, og må være på plass før vi får mer å fordele.

Jeg har snakket om kvalitet, samhandling, Marint verdiskapingsprogram og innovasjonsanalysen.
Alt sammen handler om det samme: Hvordan få mest mulig ut av ressursene, til vårt felles beste. Hvordan skape lønnsomhet, for alle ledd i næringa.

Året i fjor hadde sine åpenbare utfordringer, og mye frister nok lite til gjentakelse. En ting var imidlertid bra: tilførselen av råstoff til fiskeindustrien i annet halvår! Jeg var nylig i Finnmark, og møtte nå en stor bekymring for situasjonen i år.

Vi skriver 9. juni, og er bare knapt halvveis i året 2010. Likevel er så godt som hele kvoten til kystflåten allerede oppfisket. Bare bifangstfiske står igjen, og dette måtte vi åpne i slutten av april, langt tidligere enn planlagt.

Naturens luner er vanskelig å spå. Fiskens tilgjengelighet, vær og vind varierer fra år til år.

Jeg er likevel skeptisk til et reguleringsopplegg som nærmest legger opp til en slik situasjon. Derfor vil jeg ønske velkommen innspill til hvordan vi kan utforme neste års reguleringer for kystflåten. Målet må være å unngå å komme i en slik situasjon igjen.

Man kan for eksempel se for seg at:
 
- vi tar bort all eller så godt som all overregulering også for de minste fartøyene. Slik kan alle planlegge årets drift med sikkerhet for at de kan fiske kvoten sin, selv om de velger å starte senere enn andre
- vi kan sette av et større kvantum til bifangstfiske
- eller vi kan gjeninnføre periodisering for kystflåten
- Og kanskje har noen andre løsninger å foreslå.

Alle alternativer har selvsagt ulike fordeler og ulemper. De vil også virke ulikt for fiskere i ulike størrelsesgrupper.  Dessuten vil de slå ulikt ut langs kysten.

Men det er imidlertid uheldig, dersom reguleringssystemet motvirker det vi ellers forsøker å få til. Da tenker jeg på kvalitet, leveringssikkerhet til markedene, innovasjon og utvikling, og samarbeid mellom leddene i verdikjeden. Dette må vi derfor se nærmere på.

Jeg er også opptatt av å få utnyttet alle ressursene vi har. Når vi lar hyse og sei for store summer stå igjen i havet, kaster vi bort verdier. Jeg vil derfor også se nærmere på hvordan reguleringene kan bidra til mer fiske av sei og hyse.

Jeg ser ikke bort fra at vi kan komme til å stille krav til fiskerne, og minner om at dere har fått mulighet til å høste av fellesskapets ressurser i havet. Det er ikke urimelig at fellesskapet da stiller noen krav tilbake.

Strukturpolitikk

Så skal jeg – mot slutten – komme tilbake til innledninga: Vi har i dag en fiskeflåte som i det store og det hele er lønnsom. Dette er viktig. Slik må det være også i framtida.

Jeg er derfor opptatt av at hele den norske fiskeflåten skal ha rammebetingelser, og tilgang til virkemidler, som gir grunnlag for lønnsomme bedrifter.

Strukturordningene er ikke et angrep på levende lokalsamfunn. Tvert i mot er de grunnlaget for livskraftige lokalsamfunn, og et bidrag til å opprettholde en variert flåtestruktur, lokale fiskerimiljøer og bosetting i distriktene.

Rammene for strukturordningene ble trukket opp i Strukturmeldinga (St.meld nr 21) fra 2007. Disse ligger fast til Stortinget eventuelt fatter nye vedtak. Likevel er det rom for justeringer som kan gjøre ordningene bedre. Dette ble gjort alt i forrige periode.
To eksempel på det er innføringa av en strukturordning for nordsjøtrålerne sammen med den pelagiske trålgruppa, og endringene i strukturordninga for seitrålerne.

Eksemplene viser at vi har vilje til å gjennomføre endringer og tilpasninger innenfor rammene av strukturpolitikken. Endringene kom etter initiativ fra, og i samarbeid med, organisasjonene for dem som ble omfattet av ordningene.

Dette er en god og tjenlig arbeidsmåte, som sikrer at vi treffer rett med endringene. Slike endringer er vi selvsagt villige til å diskutere også i framtida.

Likevel: Erfaringene fra de siste periodenes strukturdebatt viser at det er viktig at denne debatten ikke bare går innad i vår lille krets av organisasjoner og myndigheter. Debatten om strukturordningene i fiskeflåten angår og interesserer langt flere.

Organisasjonene i næringa må derfor forholde seg aktivt til kommunepolitikere, fylkespolitikere og stortingspolitikere. Dere må forklare på en forståelig måte til dem som er engasjerte og interesserte: Hvordan virkeligheten er, hvordan strukturordningene bør utformes, og hvilke fartøygrupper som bør ha hvilke ordninger.

Noen skulle kanskje ønske at man kunne lagt strukturdebatten død en gang for alle.
 
Fordi virkeligheten forandrer seg, blir det dessverre et en-gang-for-alle standpunkt umulig. Det som var en riktig konklusjon i går, er ikke lenger tilstrekkelig i dag.
Jeg vil derfor oppfordre dere alle til å bidra til strukturdebatten, og bidra til at vi som skal ta stilling, får et best mulig grunnlag for våre beslutninger. 

Avslutning

Jeg avslutter som jeg startet: det er mye positivt i norsk fiskerinæring.

Vi har fisk i havet, en flåte som tjener penger og mange levende og kreative kystsamfunn: Det er med andre ord liv laga langs kysten.
Det har vi lagt til rette for gjennom fiskeripolitikken vår, og det vil vi fortsette med i de neste årene.

Men vi har ikke tenkt å hvile på laurbæra av den grunn.

I den politiske plattformen til regjeringa, ”Soria Moria 2”, settes det høye mål for fiskeri- og havbruksnæringa. Regjeringas visjon er at Norge skal blir verdens fremste sjømatnasjon! Verken mer eller mindre.

Da må vi tenke nyvinning og utvikling. Kanskje må gamle sannheter vurderes på nytt.

Jeg håper visjonen kan inspirere og motivere, og gi oss drahjelp i endringssituasjoner.
Slike ambisjoner setter store krav til næringa, men viser samtidig at myndighetene vil satse på fiskeri og havbruk.

Vi skal strekke oss – sammen – mot målet om å være verdens fremste sjømatnasjon.
Vi skal utvikle næringa vår, og skape verdier og optimisme. Vi skal sammen sørge for at det også i framtida er liv laga langs kysten.

Kysten skal eksportere fisk, ikke folk.

Takk for oppmerksomheten.