Regjeringens strategi for miljømessig bærekraftig lakseoppdrett

Takk for invitasjonen til å holde foredrag her i dag, og takk for i går!  

Jeg er bedt om å snakke om Regjeringas strategi for miljømessig bærekraftig lakseoppdrett, og om hvordan vi kan sikre en videre vekst i havbruksnæringa samtidig som dette ikke går ut over villaksen.  

Men først så vil jeg minne om at havbruksnæringa er ei viktig næring for Norge. Hvis det er noen form for matproduksjon Norge har naturgitte forhold for, så er det oppdrett – og da særlig lakseoppdrett.  

Vi har en svært lang kystlinje, med rent vann og god plass.  

Havbruksnæringa er en av våre største eksportnæringer som eksporterer for nær 20 milliarder kroner. Den bidrar til flere tusen arbeidsplasser langs kysten, og skaper dermed livsgrunnlag for mange kystsamfunn. Dette må vi verne om.  

Samtidig krever omverdenen at havbruksnæringa kan dokumentere en miljømessig bærekraftig oppdrettsproduksjon. Det mener jeg er et høyst rettmessig krav. 

I regjeringsplattformen har de tre regjeringspartiene lovet å legge til rette for videre vekst i havbruksnæringa, men at det må skje innenfor miljømessig bærekraftige rammer. Strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring skal legges til grunn. 

Strategien er et viktig dokument og beskriver hva som kjennertegner en oppdrettsproduksjon som tar hensyn til miljøet. Den omhandler problemstillinger, setter mål og klargjør hva som må til for å oppnå målene.    

Strategien konsentrerer seg om fem områder der havbruksnæringa påvirker miljøet:

-         genetisk påvirkning på grunn av rømming

-         forurensning og utslipp

-         sykdom og lakselus

-         arealbruk og

-         fôrressurser 

Målene for de fem hovedområdene er:

-         Når det gjelder genetisk påvirkning og rømming, skal havbruk ikke føre til varige endringer i de genetiske egenskapene til villfiskbestandene.

 -         Når det gjelder forurensning og utslipp, skal alle oppdrettslokaliteter som er i bruk, holde seg innenfor en akseptabel miljøtilstand, og skal ikke ha større utslipp av næringssalter og organisk materiale enn det resipienten tåler. 

-         Når det gjelder sykdom og lakselus, i oppdrett, skal dette ikke ha bestandsregulerende effekt på villfisk, og mest mulig av oppdrettsfisken skal vokse opp til slakting med minimal medisinbruk. 

-         Når det gjelder arealbruk, skal havbruksnæringa ha en lokalitetsstruktur og arealbruk som reduserer miljøvirkninger og smitterisiko. 

-         Og sist men ikke minst når det gjelder fôrressurser, skal havbruksnæringas behov for fôrråstoff bli dekket uten å overbeskatte de viltlevende marine ressursene. 

I sum krever vi at havbruksnæringa skal drives innenfor rammen av hva miljøet tåler, både på kort og lang sikt. 

Siden strategien ble lagt fram for 13 måneder siden, har det vært arbeidet på bred front med å følge opp de om lag 30 tiltakene. 

Når det gjelder rømming, er det enighet om at høy og vedvarende innkryssing av rømt oppdrettslaks kan være negativt for særegenheten til den enkelte villaksbestanden. Enkelt sagt: Oppdrettsfisk skal være innenfor merdene og ikke utenfor. Oppdrettsnæringa har selv hovedansvaret for å sørge for dette. 

Innrapporterte rømmingstall for de to siste årene er de laveste på 15 år. Det er gledelig, men jeg slår meg ikke til ro med det. Det er grunn til å anta at de faktiske rømmingstallene kan være høyere enn statistikken viser. 

Derfor vil innslaget av rømt oppdrettsfisk på gyteplassene være et bedre måltall for potensiell skadelig effekt. De ulike laksebestandene har trolig ulike tålegrenser og robusthet, og det arbeides med egnede indikatorer for å måle effektene av rømming. 

Fiskeridirektoratet får en ekstrabevilgning i 2010 for å øke innsatsen med å overvåke rømt oppdrettsfisk i de viktigste lakseelvene. Hensikten med dette er å få best mulig kunnskap om innblanding av rømt oppdrettsfisk i laksebestandene. 

I tillegg vil denne kunnskapen danne grunnlaget for senere å kunne fastsette sårbarhetsindikatorer for de viktigste lakseelvene. Det må skje på en måte som sikrer systematiserte og kvalitetssikrede data og som imøtekommer vitenskaplige krav. 

For å legge til rette for forsvarlig drift av oppdrettsanlegg, jobber Fiskeridirektoratet kontinuerlig med å utvikle styringsredskaper, regelverk og tilsynsordninger.

Arbeidet blir styrket ved at bevilgningene til Fiskeridirektoratet er økt med 10 mill kr i 2010. 

Tilsynet med havbruksnæringa, herunder rømningsberedskap blir styrket. Økninga finansieres gjennom økt tilsynsavgift for oppdrettsanleggene. 

Mulige brudd på regelverket følges opp av Fiskeridirektoratet i et tett samarbeid med Økokrim og påtalemyndighetene. I den forbindelse er det tatt i bruk en DNA-metode for sporing av urapportert rømt oppdrettlaks og regnbueørret. 

Tekniske krav til oppdrettsutstyr er avgjørende for å hindre rømming. Nylig ble den tekniske standarden for matfiskanlegg revidert og forbedret. 

I tillegg er det satt i gang et arbeid for å utvikle tekniske standarder også for settefiskanlegg og landbaserte anlegg. Nye tekniske standarder vil bidra til å forhindre framtidige rømmingsuhell. 

Vi har i dag et regelverk som i utgangspunktet er teknologinøytralt, og styrt av funksjonskrav. Dvs. at vi setter krav til resultatet, og ikke til utforminga. 

Men, jeg avviser ikke en teknologiutvikling som i framtida innebærer en annen oppdrettsteknologi enn dagens merd-løsninger. 

Om ca. en uke vil Fiskeri- og kystdepartementet også møte Fiskeri- og Havbruksnæringas Forskningsfond, Norges forskningsråd og Innovasjon Norge om miljøvennlig og mer rømmingssikker teknologi og se nærmere på virkemidler som her er aktuelle.

Konsekvenser av uhell eller havari øker med merdstørrelsen. 

I løpet av denne våren vil det komme en utredning fra Fiskeridirektoratet og Mattilsynet om det skal innføres en øvre grense på størrelser av merder og/eller antall fisk i en merd.  Hensynet er konsekvenser ved rømming.

Det er også et arbeid på gang som skal utrede nærmere om oppdrettere bør betale for skadekompenserende tiltak iverksatt av det offentlige etter rømming. Det vil i så fall være i samsvar med prinsippet i norsk miljøpolitikk om at forurenseren betaler for de skadene han selv er ansvarlig for. 

Når det gjelder det andre hovedområdet forurensning og utslipp fra oppdrettsanlegg har det i den senere tid vært en del oppslag om at oppdrett slipper ut like mye kloakk urenset i fjordene som 8,8 millioner mennesker. Dette er et godt eksempel på hva man kan få til når man leker med tall. 

Utslipp av næringssalter og organisk materiale fra oppdrett et utgjør et lite miljøproblem i Norge. Lang kystlinje og utstrakt bruk av oppdrettslokaliteter med stor vannutskifting og god vannkvalitet, bidrar til dette. 

Oppdrett skjer i mange regioner i relativt dype fjorder og på kystavsnitt med gode resipientforhold der bæreevnen og de selvrensende egenskapene er gode.  

Utslipp av næringssalter og organisk materiale fra oppdrettsvirksomhet kan imidlertid ha negative lokale virkninger avhengig av lokaliteten. I spesielt oppdrettstette områder kan regionale virkninger heller ikke utelukkes. 

Alle oppdrettsanlegg i Norge har utslippstillatelse fra miljøvernmyndighetene. Tillatelsen er fastsatt på faglig grunnlag. Jeg forutsetter at alle aktørene forholder seg til disse utslippstillatelsene.

Men også her, er det også viktig arbeid på gang. Revisjon av akvakulturdriftsforskriften sammen med innlemming av akvakultur som en del av forurensingsforskriften, vil medføre strengere krav. Både til miljøovervåking av lokalitetene og resipientene. 

I den forbindelse har Klima- og forurensningsdirektoratet sendt et forslag til nytt regelverk til Miljøverndepartementet. 

I dette forslaget har Klif lagt til grunn at vannkvaliteten og resipientforholdene langs 90 % av kysten er så gode at det er liten eller ingen risiko for overgjødsling (eller eutrofiering). Men bare på 1 % av kyststrekningen vår har så dårlig vannkvalitet at de fraråder oppdrett. 

Dette er i tråd med bærekraftstrategien. Begge disse prosessene er nå kommet langt og vil snart bli sendt på høring. Det sentrale her er også å se på den totale utslippsbelastninga i et område, og ikke bare ved det enkelte anlegget. 

Her har Havforskningsinstituttet fått friske midler til å utvikle indikatorer for utslipp fra oppdrettsanlegg i regionale geografiske områder i samarbeid med Klima- og forurensingsdirektoratet. 

Det tredje hovedområdet er sykdom, og her står bekjempelse av lakselus sentralt. Vi er alle klar over at sykdommer og parasitter i oppdrett kan utgjøre en alvorlig belastning for ville bestander. Særlig kan spredning av lakselus fra oppdrettsfisk få negativ effekt på ville bestander av laks og sjøørret.  

Dersom man ikke sørger for å holde lusetallet lavt hos oppdrettsfisken, kan villaks og sjøørret få store lusepåslag i sjøvannsfasen. 

Lakselussituasjonen langs store deler av kysten har vært på et nivå verken næringa eller miljøet kan leve med. Lusenivået går heldigvis ned, men ligger fortsatt høyt i noen områder. 

Kampen mot lakselus må derfor fortsette med uforminsket styrke. Hovedansvaret ligger hos næringa, og jeg registrerer at det arbeides hardt med å bedre situasjonen. 

Lakselussituasjonen var som kjent grunnen til at jeg besluttet å utsette den varslede kapasitetsøkningen innenfor lakseoppdrett i 2010. Jeg ønsker å se an utviklinga. Dette er noe Regjeringa tar alvorlig. 

Miljømessig bærekraft går foran vekst. Det er opp til havbruksnæringa selv å vise at man kan vokse innenfor miljømessige bærekraftige rammer.  Jeg er sikker på at det er mulig, men vil ikke tillate videre vekst før lakselussituasjonen er vesentlig bedret. 

Regelverket for kontroll med lakselus i oppdrettsanlegg ble endret i august i fjor. Mattilsynet har nå hjemmel til å iverksette omfattende tiltak for å bekjempe lakselus i oppdrettsanlegg. I forskriften er det fastsatt tiltaksgrenser for behandling mot lus. 

Tiltaksgrensene representerer i så måte myndighetenes aksepterte nivå av lakselus. 

Hver måned må oppdretterne rapportere til Mattilsynet om gjennomsnittlig antall lus på fisken, samt om behandling som er satt i gang. Det skal også rapporteres når det er mistanke om resistens mot behandlingsmidler. 

Dersom oppdretterne ikke følger reglene eller ikke klarer å redusere lusetallet, kan Mattilsynet pålegge andre tiltak, herunder utslakting.
 
Siste rapport fra Mattilsynet viser at lusetallene viser en positiv utvikling, men det vil nok likevel bli en utfordrende vår for havbruksnæringa. 

Som i fjor har Mattilsynet pålagt oppdretterne felles vinter- og våravlusning. 

Dette innebærer at alle oppdrettsanlegg fra Rogaland til Nordland som går over en fastsatt tiltaksgrense, må behandle mot lus innenfor en gitt tidsperiode. På denne måten kan man oppnå en best mulig lusesituasjon for vårens utvandrende villakssmolt. 

For å bedre lusesituasjonen på lang sikt, har Mattilsynet nå satt i gang et arbeid med å etablere soner for samordnet drift og brakklegging. 

I første omgang skal det settes i verk i Hardangerfjorden, som i de siste årene har hatt store utfordringer med hensyn til lakselus. 

I denne prosessen har Mattilsynet fått råd fra forskere, oppdrettere og interessegrupper for villaks. Erfaringer fra Hardangerfjorden vil være svært nyttige for etablering av slike soner også i andre områder.

Innenfor dagens regelverk er ikke lusenivået noe problem for oppdrettsfisken, selv om det kan være for høyt for villfisk i omkringliggende områder. 

Det er derfor mulig at lusetelling i oppdrettsanlegg ikke er den optimale måten å måle lusebelastninga for ville bestander. Det er også sannsynlig at tålegrensene for lus kan variere mellom ulike vassdrag eller regioner.  

Myndigheter og forskere arbeider nå med å finne ut hvordan lusetall hos villfisk kan være måltall for tiltak i oppdrettsanlegg i framtida.  

Fiskeri- og kystdepartementet har i den forbindelse bevilget fire millioner kroner i 2010. Pengene skal brukes til å standardisere metoder for å påvise lakselus på villfisk, og for telling og beregning av lakselus i oppdrett. 

Biomassen av oppdrettsfisk på lokaliteten, og andre forhold ved lokaliteten som har betydning for spredning av lakselus til villfisk, vil også bli vurdert. 

I tillegg skal metoder for å påvise resistens hos lakselus standardiseres. Arbeidet skal gjennomføres av Havforskningsinstituttet og Veterinærinstituttet i samarbeid. Det vil ha betydning for kontroll med lakselus både i oppdrett og hos villfisk. 

Høsten 2009 gjennomførte Fiskeri- og kystdepartementet en høring av spørsmål knyttet til transport av levende fisk og hvordan den bør reguleres. 

Prosedyrer forbundet med lasting og lossing av oppdrettsfisk på brønnbåt, kan utgjøre en betydelig rømningsrisiko. Transport av oppdrettsfisk medfører også fare for spredning av sykdommer og lakselus mellom områder.

Det kom inn mange gode og fornuftige forslag, som vi vil følge opp framover. 

Når det gjelder det fjerde hovedområdet areal og lokalitetsstruktur, er det et stort arbeid på gang. Dagens lokalitetsstruktur bærer preg av at næringa har vokst suksessivt, uten at myndighetene har stoppet opp og tatt et ”overblikk”.  

Dagens lokalitetsstruktur kan være medvirkende faktor til de problemene som havbruksnæringa har opplevd i de siste årene med PD og lakselus.

Problemene har særlig vært merkbare på Vestlandet, men også lengre nord, hvor det er stor tetthet av oppdrettsanlegg. 

I fjor høst satte Fiskeri- og kystdepartementet derfor ned et ekspertutvalg ledet av tidligere fiskeridirektør Peter Gullestad. Mandatet er å foreslå en ny overordnet arealstruktur for havbruksnæringa. 

Arbeidet som legges ned her, vil være et viktig grunnlag for den videre utviklinga i næringa. Utvalget skal avgi sin rapport tidlig i 2011. 

Når det gjelder det femte hovedområdet fôr og fôrressurser, er bærekraftig og sporbare råstoffer i laksefôr en viktig del av regjeringas bærekraftstrategi. Dette punktet er blitt mer aktuelt i de siste dagene. 

Jeg står på bærekraftstrategiens mål om at norsk oppdrettsfisk skal fôres med fisk som stammer fra godt forvaltede bestander, og på den måten ikke bidra til å utarme marine ressurser. Utenriksministeren ivaretar de utenrikspolitiske dimensjonene. 

Norge er aktiv pådriver for å bekjempe ulovlig urapportert og uregistrert fiske internasjonalt. Vi har gjennom FAO fått gjennomslag for en global avtale om havnestatskontroll, og FAO er nå i gang med å utvikle retningslinjer for å begrense utkast og bifangst. 

FAOs retningslinjer for ansvarlig fiske (Code of Conduct for Responsible Fisheries) er en etablert, global standard for god forvaltning, som kan legges til grunn for å vurdere om et fiskeri er bærekraftig forvaltet. 

Og til dem som mener oppdrettsnæringa tømmer havet for fisk for å produsere fiskefôr, vil jeg minne om at verdensproduksjonen av fiskemel og fiskeolje har vært tilnærmet konstant i de siste 30 årene. 

Vi forholder oss til at det er fôrprodusentenes ansvar å sørge for at de handler råvarer fra godt forvaltede fiskerier. Oppdretterne på sin side må basere seg på opplysningene om opphav som fôrprodusentene gir. 

Vi arbeider for å sikre at fiskefôr som benyttes i norsk oppdrett, bare inneholder fiskemel og fiskeolje produsert fra bærekraftig forvaltede bestander. Det gjør vi ved å vurdere virkemidler knyttet til produksjon, import og merking av fôr og fôringredienser. 

Dette arbeidet pågår, men målet er likevel klart. 

Vi skal heller ikke glemme at laksen er vårt kanskje mest energieffektive ”husdyr”. Mens 100 kg fôr gir 13 kg svinefilet, eller 20 kg kyllingfilet, gir samme mengde fôr hele 65 kg laksefilet. 

Også når det gjelder CO2 avtrykk (”Carbon footprint”), så er oppdrettslaksen en vinner. 

Miljøregnskapet viser at én kg norsk laksefilet som blir omsatt i Paris, medfører et utslipp på ca 2,5 kg CO2-ekvivalenter. Av dette står selve frakten for rundt 0,25 kg. Sammenlikner vi med svin, er det tilsvarende tallet ca 6 kg, og for storfe ca 30 kg. 

Det er altså mange prosesser som er satt i gang for å følge opp regjeringas bærekraftstrategi.

Både havbruk og lakseturisme er viktige næringer for distrikts – Norge. 

Jeg vil gjøre det klart at Regjeringa ønsker både å sikre villaksen som art og som grunnlag for laksefiske, og å legge til rette for videre vekst i havbruksnæringa innenfor bærekraftige rammer. 

Situasjonen for villaksen er sammensatt.

Havbruk påvirker ville bestander, men dette er på langt nær den eneste utfordringa. Vi må lete på flere steder etter årsakene til nedgangen i ville bestander. 
Jeg tror på en best mulig opplyst debatt, og mest mulig samarbeid mot felles mål. 

For å løse utfordringene må næringene arbeide sammen med forvaltninga – både villaksforvaltninga og oppdrettsforvaltninga – og med forskerne – både på Havforskningsinstituttet, Veterinærinstituttet og Norsk institutt for naturforskning. Av hensyn til villaksen finnes det ikke noe alternativ. 

I tillegg vil jeg minne om at det er de folkevalgte (politikerne), enten Regjering eller Storting, som til syvende og sist bestemmer hva som er akseptabelt, normalt gjennom lover eller forskrifter. 

Enten det gjelder hvor stort innslag av rømt oppdrettsfisk vi tillater på gyteplassene, hvilke laksevassdrag som skal gis særskilt vern, eller det handler om lusetall på villfisk.

Hva som er akseptabel påvirkning, bestemmes altså verken av forskerne, av direktoratene, av miljøbevegelsen eller av næringsorganisasjonene. 

Som dere skjønner er det mye bra arbeid på gang når det gjelder mer miljøvennlig havbruk. Fokuset på dette skal vi ikke slippe før vi har nådd de erklærte målene. Til beste både for havbruksnæringa og for villaksen. 

Takk for oppmerksomheten!