Status og framtida i norsk fiskeripolitikk

Takk for at dere har invitert meg hit!  

Jeg er glad for at dere som representerer framtida, gir meg en anledning til å presentere mitt syn på enkelte viktige utfordringer i marin sektor i tida framover.  

Innledningsvis vil jeg understreke at det er mye positivt i forvaltninga og utviklinga av vår fiskeri- og havbruksnæring. Samtidig skal jeg ikke stikke under en stol at næringa står foran enkelte heftige utfordringer.  

Regjeringa har imidlertid høye ambisjoner for fiskeri- og havbruksnæringa. I Soria Moria 2 vises det til at Norge skal bli ”verdens fremste sjømatnasjon”. Jeg erkjenner at vi har en jobb å gjøre for å komme dit, men den oppgaven er vi godt i gang med. 

Avhengig av ståsted og sak kan Fiskeri- og kystdepartementet sees som et matdepartement, et transportdepartement, et næringsutviklingsdepartement, et forskningsdepartement og et miljødepartement. Min ambisjon er å finne en hensiktsmessig balanse i vektinga av de ulike hensynene.  

Fiskeri- og havbruksnæringa er viktig for livet langs kysten – for verdiskaping, sysselsetting og bosetting. Hvorledes næringa utvikler seg er derfor viktig for langt flere enn næringas utøvere, organisasjonene deres og forvaltninga.  

Engasjement og interesse fra andre miljøer ser jeg som et absolutt pluss. Lokalpolitikere - og engasjerte mennesker - som dere, kan tilføre politikken, og næringas framtidige utvikling, nye impulser og korrektiver.  

Jeg vil i dag konsentrere meg om saker med klar relevans til fiskeri og havbruk. Dette betyr at noen viktige ansvarsområder i departementets portefølje, ikke blir omtalt. Jeg tenker da på saker som oljevernberedskap, slepebåtkapasitet, fiskerihavner, og en rekke tiltak for sikker sjøtransport. Saker som hver for seg og samlet er svært viktige for utviklinga i kyst-Norge i dag og i framtida. 

Jeg vil ta for ta for meg følgende saker som er - og vil være - viktige, og da ikke bare for fiskeri- og havbruksnæringa, men for mange kystsamfunn, og når alt kommer til alt – for hele nasjonen. Det dreier seg om:

• marin sektor og petroleumsvirksomhet, forvaltningsplaner,
• forskning og kunnskapsoppbygging,
• forvaltning av viltlevende marine ressurser, og
• miljømessig bærekraftig havbruk.

Marin sektor og petroleumsvirksomheten, forvaltningsplaner

I dette forumet synes jeg det er naturlig å omtale revisjon av forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten.  

Som dere vel er kjent med, skal den reviderte forvaltningsplanen legges fram for Stortinget før jul i år. Sist torsdag – den 15. april - ble det faglige grunnlaget for det videre arbeidet lagt fram i en felles rapport fra Faglig forum, Overvåkingsgruppa og Risikogruppa.  

Fiskeri- og kystdepartementet deltar aktivt i forvaltningsplanarbeidet, bl.a. gjennom våre etater og forskningsinstitutter. Kystverket, Fiskeridirektoratet, NIFES og Havforskningsinstituttet er viktige bidragsytere til det oppdaterte kunnskapsgrunnlaget. 

Jeg oppfordrer dere til å lese rapporten nøye og komme med kommentarer enten på høringskonferansen i Svolvær den 8. juni eller skriftlig, eller kanskje helst begge deler. 

Bunnkartleggingsprogrammet MAREANO har gitt oss ny informasjon og kunnskap om et tidligere nokså uutforsket området. Vi vet atskillig mer om livet på havbunnen nå enn da forvaltningsplanen ble lagt fram i 2006. 

Olje – fisk problematikken er vel det temaet som har fått størst oppmerksomhet hittil, men jeg må minne om at forvaltningsplanen omfatter mye, mye mer. Likevel skal jeg kort kommentere olje – fisk aspektet. 

Først og fremst er det viktig for meg å understreke at vi skal leve av fisken også etter at oljen og gassen har tatt slutt. Vi må altså vokte oss så vi ikke gjør noe som kan ødelegge for framtidig høsting av livet i havet. 

Det er framsatt mange sprikende påstander og beregninger om hvor stor skade en tenkt oljeforurensning kan påføre en fiskebestand. Vi har, slik jeg ser det, fortsatt hull i vår kunnskap, hull som det er nødvendig å tette. 

Først når grunnlagsrapporten er grundig fordøyd, og vi har fått råd og innspill fra andre interessenter, kan vi gå videre i en prosess som til syvende og sist vil resultere i en politisk beslutning. 

Forskning og kunnskapsoppbygging

Fiskeri- og kystdepartementet er et betydelig forskningsdepartement. Det er viktig at våre forskningsmiljøer har egnede rammevilkår, nødvendig kompetanse, holder god faglig standard og har legitimitet. 

Bak vårt forskningsfokus ligger erkjennelsen av behov for inngående kunnskap om marin biologi - om utviklingspremisser for de enkelte artene og bestandene, og om samspillet mellom disse og deres habitater. Likeledes behovet for kunnskap om konsekvenser og påvirkning fra menneskelig aktivitet og annet. 

En slik kunnskapsplattform er en forutsetning for en langsiktig, god og bærekraftig forvaltning av havets ressurser. 

I et verdiskapingsperspektiv er forbrukerretta forskning og innovasjon en forutsetning for framtidig vekst. 

Med vekst mener jeg ikke nødvendigvis volumvekst, men heller økt utbytte fra hver eneste kilo fisk vi høster fra sjø og merd. Næringas omdømme er avhengig av at det tas hensyn til en rekke faktorer, så som bærekraftig og etisk produksjon, fiskehelse, dokumentert kvalitet og trygg sjømat. 

Vi har en rekke ulike forskningsmiljøer som hver på sitt felt er viktige premissleverandører for departementets virksomhet. Departementet sørger for å få gjennomført evalueringer av forskningsinstituttenes virksomhet. Vi er opptatt av å undersøke hvor god måloppnåelsen og effektiviteten er. 

I den forbindelsen kartlegger vi også om instituttene har de rammevilkårene, den organiseringa og den kompetansen som er nødvendig for at de skal kunne levere de resultatene og de rådene vi trenger for å møte kommende utfordringer og behov.

I disse dager forbereder departementet en omfattende evaluering av Havforskningsinstituttets rammer og virksomhet. 

Forvaltning av viltlevende marine ressurser

Norge er en av verdens største fiskerinasjoner. Vi har råderett over biologiske ressurser i et enormt havområde, som i tillegg er av det mest produktive som kloden har å by på. 

Fiskeri kan vi kalle en villet miljøpåvirkning. Vi må imidlertid forvalte fiskeriene på en måte som gjør at påvirkninga ikke bidrar til uakseptable konsekvenser for de enkelte bestandene og for økosystemene. For det første må vi sørge for at bestandene ikke beskattes utover sin tåleevne. Vi må også sikre det biologiske mangfoldet. 

For det andre må vi passe på at selve høstingsaktiviteten fiskeriene, utøves på en mest mulig skånsom måte. Dette betyr blant annet å begrense bifangst og å beskytte sårbare bunnhabitater. Som et eksempel kan jeg nevne at vi har vernet viktige korallområder mot redskapstyper som berører bunnen. 

For det tredje kan ny teknologi og smarte reguleringer bidra til å redusere utslippene av klimagasser fra fiskeflåten betraktelig. Allerede i dag medfører ett kilo produsert fisk for eksempel langt lavere CO2-utslipp enn ett kilo produsert kjøtt. 

De siste ti årene har vi forvaltet fiskebestandene etter føre-var-prinsippet – der vi legger inn sikkerhetsmarginer i forvaltningsstrategiene. På den måten vil en usikkerhet i de vitenskapelige beregningene komme bestandene til gode – og bidra til at rekrutteringa opprettholdes. 

Denne formen for måtehold og langsiktig tenkning har vært svært vellykket. De fleste av våre store og kommersielt viktige bestander er i dag i god forfatning. Jeg legger vekt på å følge moderasjonslinjen i beskatninga av fiskeressursene. Dette gir mindre svingninger i kvotene fra år til år og økt stabilitet for næringa, både på sjø og på land. 

Vi høster i dag av en skreibestand som er den største som er observert siden 1940-tallet. Gytebestanden til hyse ligger også på et rekordnivå, og sildebestanden er på størrelse med det vi så i glansdagene på 50- og 60-tallet. 

Den samlede pelagiske bestandssammensetninga utgjør i dag en biomasse på enorme 20 millioner tonn. 

En del av fiskebestandene som tidligere var sterkt overbeskattet, sliter fremdeles, men også for disse ser vi at gjenoppbygging lar seg gjøre dersom forvaltninga blir mer bærekraftig. Vi ser positive signaler for arter som kveite, uer og tobis. 

Norge arbeider målrettet for at vi sammen med våre naboland skal få på plass avtaler om langsiktige strategier for de bestandene som ennå ikke har slike avtaler. Vi er også i ferd med å få på plass en gjenoppbyggingsplan som skal bidra til at vi også har godt med torsk langs kysten og i fjordene.

Miljømessig bærekraftig havbruk

Havbruksnæringa må kunne dokumentere en miljømessig bærekraftig produksjon. Jeg har tidligere sagt – og gjentar det gjerne – fiskeri- og havbruksnæringa må ha evighetens perspektiv. 

Regjeringas strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring er et viktig dokument som omhandler problemstillinger, setter mål og klargjør hva som må til for å nå målene. Fiskeri- og kystdepartementet arbeider med å følge opp tiltakene. Utgangspunktet er at havbruksnæringa skal påvirke miljøet så lite som mulig.

Vi er alle klar over at sykdommer og parasitter i oppdrett kan utgjøre en alvorlig belastning for ville bestander. Som spredning av lakselus fra oppdrettsfisk til ville bestander av laks og sjøørret. 

Mattilsynet meldte høsten 2009 om høye lakselustall i oppdrettsanlegg. Mengden lakselus var da så høy at det ikke var forenlig med miljømessig bærekraft drift. Denne utviklinga var svært bekymringsfull. Som et umiddelbart tiltak valgte jeg å utsette en varslet økning i produksjonskapasiteten for havbruksnæringa i 2010. Dette for å gi oss tid til å følge opp utviklinga i lakselussituasjonen. 

Regelverket for kontroll med lakselus i oppdrettsanlegg ble endret i august i fjor. Mattilsynet har nå hjemmel til å iverksette omfattende tiltak for å bekjempe lakselus i oppdrettsanlegg.

I tillegg til å bekjempe lakselus, må vi ha fokus på å forebygge at oppdrettsfisk rømmer.  Innrapporterte rømmingstall de to siste årene er de laveste på 15 år. Det er gledelig, men jeg kan ikke slå meg til ro med det.

Det er også grunn til å anta at de faktiske rømmingstallene er noe høyere enn det statistikken viser. Derfor vil innslaget av rømt oppdrettsfisk på gyteplassene være et bedre måltall for mulig skadelig effekt.

Tekniske krav til oppdrettsutstyr er avgjørende for å hindre rømming. Nylig ble den tekniske standarden for matfiskanlegg revidert og forbedret. I tillegg er det satt i gang et arbeid for å utvikle tekniske standarder både for settefiskanlegg og landbaserte anlegg. Arbeidet skal bidra til å forhindre framtidige rømmingsuhell. 

Fordeler med havbruk

Når det er sagt, så må jeg får legge til at havbruksnæringa også gir nasjonen mye positivt. Det er få typer matproduksjon hvor Norge har så naturgitte forutsetninger, som for fiskeoppdrett, og kanskje spesielt lakseoppdrett. Vi har en svært lang kyst, rent og kaldt vann. 

Havbruksnæringa er blitt viktig for Norge. Det er en av våre største eksportnæringer. I fjor eksporterte vi fisk fra havbruksnæringa til en verdi av nesten 26 milliarder kroner.

Den bidrar til flere tusen arbeidsplasser langs kysten, og bidrar dermed til å skape et livsgrunnlag for mange kystsamfunn. Dette er viktig. Det må vi både verne om og videreutvikle. 

I tillegg er det et uomtvistelig faktum at laksen er vårt kanskje mest energieffektive ”husdyr”. Mens 100 kg fôr gir 13 kg svinefilet, eller 20 kg kyllingfilet, gir det hele 65 kg laksefilet. 

Også når det gjelder CO2 avtrykk (”Carbon footprint”), så er oppdrettslaksen en vinner. Miljøregnskapet viser at en kg norsk laksefilet som blir omsatt i Paris, medfører et utslipp på ca 2,5 kg CO2-ekvivalenter. Av dette står selve frakten for rundt 0,25 kg. For svineproduksjon er utslippstallet på ca 6 kg og for storfeproduksjon på ca 30 kg. 

Avslutning

Det er, som jeg var inne på innledningsvis, mange tema jeg ikke har kommentert. Men ett vil jeg likevel nevne her på tampen av innlegget mitt. 

Tiltak for å øke rekrutteringa til fiskeri- og havbruksnæringa. Dette er viktige tiltak. 

Samtidig ser jeg at betydninga av næringas omdømme er utslagsgivende for ungdommens valg av en karriere i marin sektor. 

Et godt omdømme fordrer at særlig næringa, men også myndighetene, tar på alvor synspunkter og krav knytta til sentrale aspekter som bærekraftig utvikling, etisk produksjon, kvalitet i hele verdikjeden og trygg sjømat. 

Det gleder meg at dere nå vil revitalisere foreningas engasjement på mitt ansvarsområde.  Jeg er forberedt på at det nok vil være situasjoner som vi vil bedømme ulikt. Jeg setter pris på en frisk debatt, og jeg legger vekt på å forklare og begrunne mitt ståsted basert på fakta. Så håper jeg at dere vil gjøre det samme. 

Helt til slutt vil jeg oppfordre dere til å være aktive og synlige i det offentlige rom – ta del i debattene!

Takk for at jeg fikk komme.