Tale til Havbrukskonferansen i Florø

Kjære alle sammen!

God ettermiddag, og tusen takk for invitasjonen hit til Havbrukskonferansen. Jeg ser fram til å få dele noen av tankene mine om framtida for oppdrettsnæringa med dere. Spesielt er det hyggelig å få komme til Florø i forbindelse med at byen feirer 150-årsjubileum.

Florø er en by som vitner om at Norge er en fiskerinasjon, og at det i lang tid var ressursene i havet som bestemte hvor folk skulle bo.

For 150 år siden skapte sildefisket her ute så mye aktivitet at man i Bergen, mer eller mindre motvillig, så seg nødt til å anlegge en by i Sunnfjord.

Selv om sildefisket fortsatt utgjør en stor del av næringsgrunnlaget, har man etter hvert i Florø fått et langt breiere næringsgrunnlag enn bare sild og makrell. Blant annet takket være oppdrettsnæringa og annen aktivitet som den har ført med seg.

Siste skudd på stammen er EWOS nye fôrfabrikk – verdens mest moderne av sitt slag, etter det jeg kan skjønne. Det minner oss på at oppdrettsnæringa skaper verdier og arbeidsplasser – også utenfor merdkanten.

Mitt tema her i dag er ”en oppdrettsnæring for framtida”. For oppdrettsnæringa er i høyste grad ei næring for framtida.

Den er en av de aller største næringene i Norge som er basert på fornybare ressurser, og en av våre mest effektive produsenter av et basisprodukt– nemlig mat. Men suksess kommer ikke av seg selv.

I dag vil jeg fokusere på to forhold som jeg tror vil være avgjørende for framtidas oppdrettsnæring. Det første kriteriet er at den er miljømessig bærekraftig. Det andre kriteriet er at må skape verdier og aktivitet i lokalsamfunnene langs kysten. 

Miljømessig bærekraft

Vestlendingene var tidlig ute med å starte opp havbruk. Helt siden 1960-tallet har det blitt drevet med oppdrett og gründervirksomhet i Hardangerfjorden. Siden har oppdrettsnæringa vært i sterk vekst, og tallet på oppdrettsanleggene har vokst.

Dagens lokalitetsstruktur er en medvirkende årsak til de fiskehelseproblemene som havbruksnæringa har opplevd i de seinere årene, med pankreassykdom og lakselus. Problemene har særlig vært merkbare på Vestlandet, hvor det er stor tetthet av oppdrettsanlegg.

I vinter har vi sett hvordan lokalitetsstrukturen er en utfordring for næringa når Mattilsynets strategi for å bekjempe lakselus skal gjennomføres. Mange små og mellomstore oppdrettere har sine lokaliteter innenfor et lite område, og kravet om synkronisert avlusing innenfor geografiske soner kan da i ytterste fall føre til at oppdrettere må stanse produksjonen fullstendig for en kortere periode.

Når oppdrettsanleggene ligger så tett som de gjør på Vestlandet, er det heller ikke lett å finne nye lokaliteter.

PD-fri-prosjektet har tatt tak i mange av utfordringene som følger med å være trangbodd her på Vestlandet, og det er lagt en plan for en endring av lokalitetsstrukturen i næringa. Planen er ambisiøs, men det vil ta tid før vi kan se alle fordelene av en bedre geografisk struktur på lokalitetene.

I fjor høst satte Fiskeri- og kystdepartementet ned et ekspertutvalg for effektiv og bærekraftig arealbruk i havbruksnæringa. Fagdirektør Peter Gullestad i Fiskeridirektoratet leder utvalget.

Mandatet er å foreslå en ny overordnet arealstruktur for havbruksnæringa. For tida gjennomfører utvalget møter med ulike interessehavere i kystsonen. I januar hadde de møte med blant andre FHL og NSL. Arbeidet som legges ned her, vil være et viktig grunnlag for den videre utviklinga i næringa.

Norge er et langstrakt land, og de lokale forholdene for oppdrett varierer mye. Samtidig er oppdrettsanleggenes påvirkning på miljøet ikke nødvendigvis begrenset til nærområdet rundt anlegget.

De lokale variasjonene er kanskje ikke alltid like lett å finne igjen i myndighetenes forvaltning, men på sykdomssida har vi kommet et stykke på vei.

Mattilsynet har begynt med koordinerte avlusinger, og på Vestlandet har vi PD-sonen, med spesielle områdebestemmelser.

I forbindelse med den tidligere foreslåtte kapasitetsøkninga for lakseoppdrett i 2010, ble det av ulike bærekrafthensyn innført særskilte restriksjoner i enkeltområder.

Med andre ord ser vi konturene av en stadig mer differensiert forvaltning.

Selv om enkeltoppdrettere kan oppfatte en slik forvaltning som urimelig, mener jeg det er viktigere at vi både på kort og lang sikt gjør det som kreves for å ivareta miljøet og næringas konkurransekraft og omdømme.   

Når det gjelder lakselus, viser tallene fra Mattilsynet at lusemengden er på vei ned mange steder langs kysten, også i Sogn og Fjordane.

Imidlertid er det en bekymringsfull utvikling blant annet i Nord-Trøndelag og Nordland. Mattilsynet har gjort en formidabel jobb for å følge opp luseforskriften som kom i august i fjor, og forskriften om koordinerte avlusninger som kom nå i vinter.

Jeg har i samtaler med direktør Joakim Lystad i Mattilsynet, fått bekreftet at Mattilsynet har en tett dialog med næringa. Næringa vet og må være forberedt på, at det fortsatt må jobbes hardt og konstruktivt framover.

Næringa har en jobb å gjøre. Den må nå vise at den er i stand til å produsere nær 1 mill tonn laks i pakt med naturen. Den må imøtekomme kravet om maks 0,1 lus pr fisk til våren.

Lakseoppdrettsnæringa har sitt utspring fra villaksen, og det må vi ikke glemme. Oppdrettsnæringa har et særskilt ansvar for at vår aktivitet ikke skal ha uakseptabel påvirkning på villaksstammene våre.

Men for å kunne gjøre det på en best mulig måte er det viktig at informasjonen som kommer på bordet, både er riktig og nyansert. Jeg er klar over at noen av dere opplever at det ikke alltid er tilfellet i debatten som har gått i mediene den siste tiden. 

Midt oppi det hele må ikke næringa miste fokus på det som er viktig – nemlig å arbeide målbevisst for miljømessig bærekraftig drift. I den prosessen er det også viktig å fokusere på det som gjøres riktig.

Statistikken viser at det er færre laks som rømmer nå enn det var før. Så vil noen si at rømningsstatistikken ikke er pålitelig. Men direktoratet for naturforvaltning sine målinger viser også at det er langt mindre innslag av oppdrettslaks i elvene i dag enn det var for ti år siden. Og dette til tross for at produksjonen i samme periode har økt.

Teknologien og sikkerheten på anleggene er i en annen klasse nå enn tidligere, og det er mye som går i riktig retning! Også lusetallene går i riktig retning, og her må næringa holde fokus og opprettholde det gode arbeidet. Jeg sier ikke at næringa er i mål, på ingen måte, men jeg vil gi honnør til det som gjøres riktig.

Sitasjonen til villaksbestanden er kompleks, og bildet er ikke nødvendigvis så helsvart som mange vil ha det til.

Jeg håper debatten framover vil preges av en korrekt og nyansert fremstilling av fakta, slik at vi kan få tid og ro til å fokusere på tiltak som virker.

Videre vekst

 I påvente av at vi ser hvordan lusesituasjonen utvikler seg, er den planlagte økninga i MTB midlertidig utsatt.

Jeg forstår at havbruksnæringa ønsker vekst. Men hvorfor må vekst bare skje gjennom økt volum og mer produksjon? Vekst kan også skje gjennom å øke verdien på det vi allerede produserer, gjennom økt bearbeiding og utvikling av nye produkter og nye markeder.

I den politiske plattformen til regjeringa – Soria Moria II – er det satt høye ambisjoner for fiskeri- og havbruksnæringa. Regjeringas visjon er at Norge skal være verdens fremste sjømatnasjon. VERDENS FREMSTE SJØMATNASJON. Intet mindre.

Visjoner er noe vi skal strekke oss etter, både næring og myndigheter. De skal inspirere og motivere, og gi oss drahjelp i endringssituasjoner.

At vi skal være verdens fremste sjømatnasjon, krever at vi har kunnskaper som ligger i front på sentrale områder som bærekraftig ressursforvaltning, klima, produktutvikling og marked.

På noen områder ligger vi allerede i front, på andre områder har vi enda et stykke å gå. Laksenæringa er den absolutt største sektoren innenfor sjømatnæringa, og for å bli verdens fremste sjømatnasjon er det helt avgjørende at lakseoppdretterne er med på laget!

I 2009 gikk mer enn 80 prosent av laksen som produseres her i landet, uforedlet rett ut av landet. Det er fire av fem laks som glipper mellom hendene på oss, og går direkte til markedene eller til videreforedlingsindustrien i andre land.

Riktignok økte eksporten av filet med over 70 prosent, hvorav det aller meste ble eksportert til USA. Det er kjempebra, og det viser at det er mulig å filetere i Norge og fortsatt tjene penger. Men jeg skulle ønske at vi i fremtida, som verdens fremste sjømatnasjon, i større grad ble en produsent av sjømat framfor å være en råvareleverandør til andre lands matindustri.

Ingen land i verden produserer mer laks enn oss; hvorfor har vi da ikke verdens fremste industri innenfor bearbeiding?

Jeg er fullt klar over at det noe som heter toll, og at det er noe som heter høye lønnskostnader. Men hvorfor satser vi ikke mer på teknologi som kan redusere lønnskostnadene? Jeg tror spørsmålet om verdiskapning i Norge er et nøkkelspørsmål for framtidas oppdrettsnæring. Hvorfor, kan man spørre, når næringa tjener så gode penger hovedsakelig som produsent av råvare til sjømatindustrien i andre land? Det handler om flere forhold.

Det handler om vekst. Oppdrettsnæringa kan ikke vokse uhemmet inn i framtida.

Vi har sett det i Chile, og vi har til dels sett det her i Norge. Biologisk produksjon skaper helt spesielle utfordringer som gjør at rask vekst i seg selv medfører en risiko. Det vil være både miljø- og arealmessige begrensninger, og næringa kan ikke utelukkende belage framtidig vekst på økte volumer.

Men det handler også om å skape legitimitet i lokalsamfunnene og i kommunene. Jeg møter dessverre til stadighet folk som ikke er spesielt imponerte over den aktiviteten og sysselsettinga som havbruksnæringa genererer.

Hvorfor skal ordførerne langs kysten tilrettelegge sjøareal for oppdrettsnæringa, når det eneste de ser er fôrbåten som losser fôr på en flåte betjent av røktere bosatt i nabokommunen?

Framtidas næring er helt avhengige av å ha kommunene med seg – men hvor avhengige er de av næringa? Flere steder i landet opplever man en økende grad av motvilje mot næringa blant folk i lokalsamfunnene.  Det er ikke en situasjon næringa kan leve med på sikt.

Økt videreforedling er også et spørsmål om miljø. Det er ikke hensiktsmessig å sende tonnevis med hoder, bein og skinn rundt omkring i verden.

SINTEF har, på oppdrag fra departementet, funnet at ved å filetere fisken før den sendes ut av landet, kan vi gjøre store innsparinger på utslipp av CO2. Noen er mer opptatt av miljøet enn andre. Men jeg er ikke i tvil om miljøspørsmål knyttet til transport kommer til å bli et helt sentralt tema framover, både fra myndighetene sin side og fra forbrukernes side.
 
Det fins også spennende muligheter på produktutviklingssida – en laks er ikke nødvendigvis bare en laks. Her kan det være interessant å se på landbruksnæringa, og den innsatsen de har lagt i å utvikle og markedsføre spennende nisjeprodukter basert på lokale råvarer.

Pærer fra Hardanger og gulløye fra Nord-Norge. Det er produkter som folk kjenner til, og som folk er villige til å betale mer for.

Det fins gode eksempler fra havbruksnæringa også; Svanøy røykeri her i Flora for eksempel som leverer førsteklasse røykalaks røkt på einer fra Svanøy.

De tilbyr også en leveringsform jeg har sans for: Laksogrammet – laks levert på døren med en personlig hilsen!

Jeg har også lyst å trekke frem Salma-laksen fra Bømlo i Hordaland. Salma-laks er ”ekte norsk håndarbeid” heter det på hjemmesidene deres. Det er et slagord jeg liker. Og det er ikke bare jeg som liker det.

Sjelden har vel et enkelt produkt fra sjøen fått så mye positiv PR som nettopp Salma-laksen. Det er et eksempel på at det også er mulig å produsere nisjeprodukter i større skala. Det handler om å gi produktene identitet.

Nå har jeg kommet med mange utfordringer til dere. Men jeg tar også imot utfordringer til meg som fiskeri- og kystminister! Hva kan myndighetene gjøre for å tilrettelegge for økt lønnsomhet i bearbeidinga og for mer nytenking?

Også på regelverksiden er jeg innstilt til å bidra dersom det er nødvendig. Men da trenger jeg hjelp til å vite hvor skoen trykker. Regelverk og rapporteringer som ikke har en god begrunnelse, enten i forhold til miljø eller kontroll, ser jeg ingen grunn til å opprettholde. Forenkling er stikkordet, men her trenger jeg hjelp fra dere.

Avslutning

I dag legges grunnlaget for ei oppdrettsnæring for framtida. Men én ting er sikkert, og det er at ingen vet hvordan den vil se ut. Havbruksnæringa er ei innovativ næring som har overrasket før. I nyttårstalen sa statsministeren:

”Lenge trodde de fleste av oss at oppdrett av fisk bare ville være en binæring for nå få, ivrige gründere langs kysten. I dag eksporterer vi mer fisk fra merder enn villfisk fra havet”.

Så feil kan man ta! Lykke til med årsmøtet, konferansen og 150-årsjubileet!