Barn liker sjømat – om fremtidens forbrukere

Sjekk mot framføring

Kjære alle sammen!

Først vil jeg gratulere matbyen Stavanger og matfylket Rogaland med dagen!

Det er en glede for meg å snakke til et rom fullt av mennesker som er opptatt av norsk mat og norsk matproduksjon.  Det er veldig inspirerende å snakke til folk som ikke bare bryr seg, men som også ønsker å gjøre noe med det. Det å snakke om noe så trivielt som sjømat i disse krisetider er en utfordring. Det eneste vi snakker om i regjeringa nå er hvordan skaffe folk smør!

I tillegg til det har Regjeringa et ansvar overfor fiskerisektoren, oppdrettere og produsenter i å legge til rette for en lønnsom, differensiert og bærekraftig sjømatproduksjon i Norge. Det ligger også et politisk ansvar i å legge til rette for et bedre kosthold i befolkninga. Et utmerket sted å starte er blant barn og unge. 

I Europa og USA er helsebekymringer knyttet til usunn livsstil økende, og dette er noe som vil prege den vestlige verden i mange år framover.

Spesielt sykdommer knyttet til et usunt kosthold, som diabetes og hjerte- og karsykdommer, er alvorlig.

Tidligere i år la Nasjonalt råd for ernæring fram ”Kostråd for å fremme folkehelsen og forebygge kroniske sykdommer”. Kostrådene bør gi grunnlag for at folk spiser mer fisk og annen sjømat. Alle bør spise mer sjømat, og det er særlig helsemessig ønskelig at de som spiser lite fisk, øker inntaket i tråd med anbefalinga.

Så må vi spise mer feit fisk, både fordi fiskefettet er bra helsemessig og viktig som D-vitaminkilde i den solfattige delen av verden der vi bor. Hadde vi fått satt i gang noe som ligner dette lavkarbohysteriet på feit fisk, hadde mye vært gjort.

Framtidas norske kosthold er nå

Hvordan de som produserer, skal posisjonere seg og hva vi – som forbrukere – skal kunne kreve av kvalitet og informasjon om maten, må tas tak i nå. Det er i dag vi kan påvirke utviklinga av hva vi skal spise i framtida. Dette er spesielt viktig i forhold til barn.

Jeg vil at barn og unge skal finne sunne måltidsløsninger på skolen, i hjemmet, på bensinstasjonen og på Deli de Luca. 

Det er mulig at påstanden ”Barn liker sjømat”, som også er tittelen på mitt innlegg, med fordel bør endres til at ”Barn må oppdage sjømat”. Dvs. at barn må gis muligheter til å oppdage at sjømat smaker godt, og at sjømat kan være enkel å lage. Sjømatkonsumet er absolutt lavest blant de unge og klart høyest i befolkningsgruppa 60+. Jeg har selv tre barn og også to barnebarn som har fått fisk fra de var bitte små. Minstemann er nok den mest ivrige.

Gjennom kostholdsprosjektet Fiskesprell har vi løftet fram sjømat i barnehager og på skolene. Fiskesprell har nå pågått i fem år og er et samarbeid mellom Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, salgslagene og eksportutvalget for fisk, som snart heter Norges Sjømatråd.

Konseptet er at egen erfaring med å tilberede sjømat skal inspirere barn og unge til å spise mer mat fra havet.  

Jeg vil at barn og unge skal gjenkjenne kvalitet og kunne forvente stor produktvariasjon. 

Til tross for økt fokus på helse, er det fortsatt slik for mange mennesker at det er forskjell mellom liv og lære.

Det er derfor grunn til å tro at både helse- og miljøfokus i svært mange forbrukergrupper og forbrukersituasjoner må vike plass for andre faktorer som økonomi og bekvemmelighet, eller nytelse.

For å øke sjømatkonsumet tror jeg først og fremst at forbrukeren må oppleve at sjømat er godt og som en bonus: lett å tilberede. Behovet for produkter som kan kombinere disse faktorene vil derfor være økende i årene framover, og kan danne grunnlag for økt verdivekst innenfor sjømatnæringa.

Til tross afor at Lars Roar og flere med han driver en utrettelig kamp for distriktene, skjer en økt urbanisering. Den  vil sannsynligvis medføre at vi får en økende andel husholdninger med færre medlemmer. I begynnelsen av dette århundret skrev sosiologen Robert Putnam en bok om det amerikanske samfunnet som han kalte for ”Bowling alone”.

Det tilsynelatende enkle og marginale fenomen at et flertall av amerikanere nå bowler alene framfor å bowle i en liga, symboliserer en substansiell sosial endring i det amerikanske samfunnet. I følge Putnam har det skjedd en reduksjon i alle former for personlige sosiale relasjoner amerikanerne brukte til å fundere, utdanne og berike sine sosiale liv.

For sjømatnæringa gir flere en-personshusholdninger økte muligheter for produktutvikling. Spesielt relevant vil det være å se på hvordan man kan tilpasse pakningene til behovene for små husstander. Når det gjelder sjømat, kjøper de eldste forbrukerne fortsatt mye av den ferske sjømaten i betjente utsalg. Her får de kuttet råvaren opp i relevant størrelse. Derfor er det en utfordring at de betjente utsalgene i mange markeder er i ferd med å forsvinne. Hederlige unntak: Jeg har åpnet tre fiskebutikker , sist i går i Asker i i tillegg til en på Youngstorget og en i Alta. Årsaken er krav om lave priser og dermed behov for kostnadskutt innenfor dagligvarehandelen. Uansett  ligger det et potensial i å utvikle bedre tilpassede ferdigprodukter og pakninger for distribusjon i dagligvare og kiosk.

En- og to-personshusholdninger, i alle aldre, prioriterer i mindre grad å bruke tid på matlaging, og etterspør i større grad ferdige måltidsløsninger. Av samme grunn forventes take-away eller restaurantmat å øke. Selvfølgelig avhengig av hvordan økonomiske kriser slår ut rundt i verden, og vi er ikke vaskinert mot slike kriser i Norge heller.

Sjømaten har en sterk posisjon innenfor restaurantsegmentet, men i take-away og fast-food markedet har sjømaten inntil nylig hatt en mindre plass. Den raskt voksende Sushi-trenden har imidlertid gitt sjømaten en helt ny plass innenfor dette markedet. I Paris kjøres det ut mer sushi enn pizza på take away markedet.

Sushi-markedet vil trolig fortsette å vokse, noe som skaper store muligheter for tilgang på sjømatprodukter av høy kvalitet. Det ligger også et potensial i å utvikle andre konsepter for sjømat tilpasset take-away og fast-food.

Jeg vil at barn og unge, og gjerne foreldrene også,  skal utvikle en stolthet for norsk mat og norske råvarer.

For å få til dette må vi synliggjøre matens opprinnelse og formidle de gode historiene rundt mat og matproduksjon. Sjømaten kan by på stor variasjon, og vi må ta i bruk alle artene som finnes i havet. Piggvar, lysing, brosme og lange er fortsatt uprøvde arter for mange. I tillegg må vi presentere sjømaten på en måte som appellerer til framtidas forbrukere. Et eksempel er sild.

For de av dere som har hørt Halvor Høeck snakke om dette, vil skjønne hva jeg mener.

Forvaltninga av silda er en fantastisk historie om gjenoppbygging av en sildebestand som var nedfisket. Ved hjelp av strenge reguleringer i vel 20 år er bestanden nå bygd opp igjen og bidrar til store fiskerier, stor matglede og helsemessig gevinst.

Likevel er silda i vår kollektive hukommelse ofte nært knyttet til nød.

Kanskje er det derfor at vi har måttet til Sverige og Danmark for å finne sild framstilt som en delikatesse som med den største selvfølgelighet serveres på restaurantene. Dette betyr ikke at vi ikke har god sild i Norge, men at vi må gjenfinne stoltheten og kanskje tenke nytt rundt produktutvikling og presentasjonen.

Vi har klart dette med mange av våre råvarer og har gode sesongtradisjoner basert på sjømat.

Vi spiser lutefisk og kveite til jul, skrei på ettervinteren og skalldyr om sommeren – og noen spiser fortsatt hummer senhøstes.

Jeg vil gjerne avslutte med å si at det har vært utrolig morsomt at Det Norske Måltid også er blitt en tv-serie i år.  For en sjømatminister er det en fryd å se matglede, humor og kultur langs kysten og på innlandet.

Programskaperne, og ikke minst Arne Hjeltnes og Heine Totland, fortjener skryt for å vise fram Norsk matkultur - og for at de gjør det med engasjement.

Jeg vil likevel at vi sammen skal bli mye flinkere til å synliggjøre norsk sjømat og andre matvarer og råvarer og de norske mattradisjonene overfor framtidas forbrukere. Dagen i dag er et flott skritt på veien!

Takk for meg.