”Fiskeriets og havbrukets fremtid”

Kjære alle sammen,

Først av alt: takk for invitasjonen. Etter at jeg dessverre måtte melde avbud til fjorårets Austevollseminar, var jeg en snartur hit litt senere på høsten. Siden da har jeg bare ventet på en mulighet til å komme tilbake hit til Austevoll.  

Hvis noen lurer på hvorfor, så er svaret todelt: For det første fordi dere har et usedvanlig vakkert kystlandskap, som det alltid er godt for sjela å reise i. For det andre fordi dere har et usedvanlig spennende kystsamfunn, som det er mye å lære av.

Jeg er bedt om å holde et innlegg om fiskeriets og havbrukets framtid. Mye tyder på at det kunne gjøres kort og greit:

Vi har, i hovedsak, bærekraftige og godt forvaltede fiskebestander. Det er i seg selv langt på vei tilstrekkelig til å konkludere at det ligger til rette for ei lys framtid for fiskeriene.

Vi har i det alt vesentlige lønnsomme fiskebåtrederier, vi har ei havbruksnæring som gjør det bra, sjøl om lakseprisene ikke er hva de var. Vi har kreative og levende kystsamfunn. Austevoll er et utmerket eksempel på alt dette! Lovund er et annet eksempel, og vi ser at det er arbeidsplasser som er avgjørende for hvor ungdommen bosetter seg. Sjømateksporten har hatt ei fantastisk utvikling, med kontinuerlig vekst i de siste syv årene.

Utviklinga ser ut til å fortsette. Likevel skal vi ikke hvile på laurbæra av den grunn. Vi skal ta nye steg og finne nye måter for hvordan vi kan utnytte de forutsetningene vi har. Vi skal få enda mer ut av ressursene, til vårt felles beste, slik at vi kan utvikle sjømatnæringa videre.

Ny stortingsmelding

For regjeringa har satt høye mål for denne næringa: Norge skal bli verdens fremste sjømatnasjon!

Litt for ambisiøst, mener kanskje noen. Et realistisk og fullt oppnåelig mål, mener jeg. Nå har vi i Fiskeri- og kystdepartementet startet arbeidet med ei ny stortingsmelding om nettopp dette: Norge som verdens fremste sjømatnasjon. Det handler om framtidas sjømatnæring. Utgangspunkt vi har, er godt:

Norge forvalter havområder sju ganger så store som våre landarealer. Kalde og rene farvann, som gir den ypperste råvarekvalitet både for villfisk og oppdrettsfisk. Dette har gjort oss til verdens nest største eksportør av sjømat.

I 2010 eksporterte vi for nesten 54 milliarder kroner. Hver dag står det om lag 38 millioner sjømatmåltider fra Norge på verdens matbord. Tenk på det! 38 millioner sjømatmåltider – hver dag. Norsk sjømat slår rekord etter rekord.

Selv da finanskrisa slo inn over Europa, fortsatte portugisere, spanjoler og italienere å kjøpe norsk fisk. Nå er det ny økonomisk uro i markedene, og vi vet ikke sikkert hvordan dette vil slå ut for den norske sjømatnæringa dersom uroen øker. Skulle den økonomiske veksten og kjøpekraften falle i våre viktige eksportland, vil det kunne føre til redusert eksport.

Hvordan kursen på den norske krona utvikler seg, vil også kunne påvirke ei sterkt eksportrettet næring. Det er noe av bakgrunnen for at regjeringa la fram et stramt budsjett i forrige uke. I dag eksporterer vi sjømat til om lag 150 land. Dette er i seg selv en fordel: at sjømateksporten går til så mange markeder. Det bidrar til å spe risikoen dersom enkeltmarkeder skulle rammes hardt av finansuro. 

Vi har altså et godt utgangspunkt. For vi har, helt bokstavelig talt, et hav av muligheter, som kan gjøre oss enda bedre. Og nettopp derfor trenger vi ei ny melding om sjømatnasjonen Norge. Denne stortingsmeldinga skal legge kursen for hvordan vi skal klare å høste og produsere enda større verdier opp fra havet.

Som sjømatnasjon står vi nå overfor store og spennende endringer, som utfordrer oss, og som vi skal ta tak i.

• Verdens befolkning vokser, og den har behov for mer mat.
•  Velstandsutviklinga, særlig i Asia, vil i de neste årene løfte flere hundre millioner mennesker inn i middelklassen, med den økte kjøpekraften som følger av det.
• Ikke bare det; alle forbruketrender peker mot en høyere bevissthet rundt helse og sunn mat, og forbrukerne stiller nye krav til de produktene de skal kjøpe.
• Vi må etter hvert også tenke på hva vi skal leve av i dette landet den dagen oljen og gassen tar slutt. Hva er vel mer naturlig for havlandet Norge å leve av enn den marine sektoren?

I dette bildet er sjømat et naturlig valg. Som sjømatnæringa er viktig for Austevoll, er sjømatnæringa viktig for Norge.

Gjennom stortingsmeldinga skal vi se inn i krystallkula og forsøke å beskrive hva vi må gjøre nå, for å være på topp om 10, 20 og 30 år. Bærekraft og verdiskaping er her to sentrale stikkord. Så må vi ha med oss hvor viktig og avgjørende kunnskap og kompetanse er for hvordan norsk sjømatnæring og forvaltning skal utvikle seg videre.

Austevoll i verdens fremste sjømatnasjon

Det er alle de små og store kunnskapsmiljøene rundt om i landet som til sammen gjør oss til den sjømatnasjonen vi er. Her i Austevoll drives det stort både når gjelder fiskeoppdrett og pelagisk havfiske. Samla sett huser denne regionen mye kunnskap og høy kompetanse om norsk sjømatnæring.

Siden jeg er i Austevoll, må jeg kort si noe om de bestandene som er viktige for dere.

Forhandlingene om nvg-sild og kolmule starter i dag. Bestanden på nvg-sild har fortsatt lav rekruttering, og ICES har anbefalt en noe lavere kvote enn for inneværende år. Likevel vil en anbefaling om en TAC på 833 000 tonn gi norske fiskere gode kvoter i 2012.

Når det gjelder kolmule, tok kyststatene ansvar for den svake bestanden og satte inn strenge tiltak i en ny forvaltningsplan. Selv om bestanden fortsatt har svak rekruttering, er anbefalinga, i tråd med forvaltningsplanen, betydelig høyere i 2012 enn hva den var i år.

Jeg vil også nevne nordsjøsild. Rekrutteringa til nordsjøsildbestanden har vært dårlig i mange år, og bestanden var på vei ned. I 2008 ble Norge og EU derfor enige om en ny forvaltningsplan. Heldigvis ser vi nå vekst i bestanden, og den er nå i god forfatning. Dette er bra. Kvoten skal fastsettes av Norge og EU gjennom forhandlinger i høst, og jeg skal ikke foregripe dette. Jeg tør likevel si at vi kan regne med en økning i kvoten. Dette har selvsagt positiv betydning for verdiskapingen her i Austevoll.

For tiden er den absolutt største utfordringa vi har, makrellforhandlingene. Vi har nå hatt to år uten kyststatsavtale. Heldigvis er bestanden foreløpig i god forfatning. På sikt er det likevel svært uheldig med det høye fiskepresset som bestanden nå er utsatt for.

Forhandlingene om fordeling av totalkvoten for 2012 starter neste uke. Hittil har både Færøyene og Island fremsatt krav som er langt høyere enn hva vi har kunnet akseptere. Samtidig er det klart at vi ikke vil komme til enighet uten at både Færøyene og Island får en vesentlig høyere andel av totalkvoten enn det de har hatt tidligere.

Soneadgang – adgang til å fiske i Norges og EUs farvann – er også et kort i forhandlingene. Jeg håper imidlertid at Island og Færøyene denne gang kommer til forhandlingsbordet med mer realistiske krav. Krav som gjør at det kan være mulig å finne ei løsning som fiskere, myndigheter og opinion i alle involverte land kan akseptere. Vi skal ikke la oss presse til hva som helst, bare for å få til en avtale. Selv om vi er opptatt av at det samlede makrellfisket kommer under kontroll, er det ikke bare vi som skal ta ansvar for det. De andre involverte statene må også ta sin del av dette ansvaret. Stikkordet er likevel bærekraft.

Klarer vi å forvalte bestandene bra (og det gjør vi), vil verdiskapingen kunne være på et høyt nivå hvert eneste år, år etter år, inn i framtida. Slik bekreftes Norge som sjømatnasjon og Austevoll som sjømatkommune! Det er noe dere kan være stolte av.

Havbruk

Så noen ord om havbruk.Regjeringa sin strategi for ei miljømessig bærekraftig havbruksnæring ble lagt fram i april i 2009. I strategien ble det presentert utfordringer, mål og 32 tiltak for å sikre at oppdrett drives uten uakseptable miljøpåvirkninger. Så langt er 29 av disse 32 tiltakene gjennomført eller igangsatt. Tiltakene er ulike i form og karakter, og for noen vil det ta tid før vi kan se synlige resultater. Særlig for tiltak som involverer forskning må vi ha tålmodighet, og gi forskerne tid og rom til å gjøre jobben sin.

Fremdeles er lakselus en av de største utfordringene våre. Lusenivåene i oppdrett på landsbasis er nå lavere enn det vi har sett de to foregående årene. Også i områder på Vestlandet er det mindre lakselus enn i tidligere år. Dette er positivt, men på ingen måte noen hvilepute. Næringa kan ikke minske innsatsen, og må fremdeles ha fokus på koordinering.

En foreløpig rapport fra Havforskningsinstituttet viser høye nivåer av lus på villfisken flere steder, blant annet i Hardanger. Dette er bekymringsfullt, og vi vil følge utviklinga nøye fremover. Regelverket knyttet til lusebekjempelse er blitt betraktelig skjerpet i de to siste årene. Nå skal det skjerpes ytterligere. Mattilsynet har utarbeidet et forslag til nye regler, som blant annet skal sikre bedre koordinering i næringa. Vi tar sikte på å sende forslaget på høring i løpet av høsten.

Mattilsynet har i tillegg opprettet egne soner med krav om samordnet utsett og brakklegging, der det generelle lakselusregelverket ikke har hatt tilstrekkelig effekt.  Slike soner er opprettet både i Hardanger/Sunnhordland og i Nord-Trøndelag.

Det har lenge vært enighet om at Sunnhordland/Hardanger har noen særegne utfordringer. Det er viktig å ta vare på oppdrettsnæringas ”produksjonslokale” – naturen selv! – samtidig som vi ønsker å beholde en livskraftig næring også her. Vi har derfor lagt en begrensning på videre produksjonsvekst i dette området, ved å sette et tak på hvor mye fisk som kan stå i sjøen, til enhver tid. Det fastsatte taket er 50.000 tonn, Langenuen inkludert. Så må vi finne den mekanismen som skal til for å regulere dette, og som gir minst mulig negative bivirkninger for havbruksnæringa. Denne utfordringa holder fagfolkene i departementet på med i disse dager. Deretter må vi ha en drøfting med berørte parter før endelig beslutning fattes.

Strukturpolitikk

Tilbake til fiskeriene:Uten lønnsomme bedrifter blir det ikke folk, verken på Lovund eller på Austevoll. Det er differansen mellom løpende inntekter og løpende utgifter som finansierer framtidig utvikling. Vi har i dag en fiskeflåte som i det store og det hele er lønnsom. Dette er viktig. Slik må det være også i framtida. Det krever oppmerksomhet ikke bare på bestandsforvaltningen, men også på strukturpolitikken. Etter at dagens strukturordninger kom på plass, dukker det med jevne mellomrom opp henvendelser om å justere regelverket og øke kvotetaket. Jeg er åpen for å gjennomføre endringer og tilpasninger innenfor rammene av dagens strukturpolitikk.

Samtidig har vi et ansvar for å sikre næringa stabile rammevilkår. Næringa understreker ofte hvor viktig det er med stabilitet og forutsigbarhet. Min utfordring er å balansere disse hensynene. Rammene for strukturordningene ble trukket opp i Strukturmeldinga (St. meld nr 21) fra 2007. Disse ligger fast. Mitt utgangspunkt er at det er lønnsomhet som skal ligge til grunn for strukturpolitikken.

Men kanskje er det snart på tide å tenke nytt rundt strukturpolitikken. Hittil har vi lagt opp til en strukturpolitikk som er basert på dagens konsesjonsgrupper og en fast ressursfordeling mellom ulike fartøygrupper. Ressursfordelingen ligger fast, derom hersker ingen tvil.

Men kan strukturpolitikken utvikles videre ”i bredden”?

Er forhøyede kvotetak den eneste veien til videre strukturering, innad i den enkelte fartøygruppa? Eller ligger det interessante muligheter i på nytt å se på de mulighetene vi var innom for noen år siden? Da ble det åpnet for strukturering mellom torsketrålerne og seitrålerne, for så vidt gjelder seikvoter, og det ble diskutert ei åpning mellom gruppene pelagisk trål og ringnot.

Jeg er åpen for en diskusjon i denne retninga. Kan vi for eksempel tenke oss at dagens fiskeslag- og redskapsorienterte konsesjonsgrupper, blir erstattet av en havfiskekonsesjon og langt enklere mulighet for å utvide sitt driftsgrunnlag med nye fiskeslag for den enkelte fartøyeieren? For å få en bedre diskusjon om hva som skal til, for å utvikle framtidas fiskeflåte tror jeg at et breiere blikk på strukturspørsmålene, kan være en mulig vei framover.

Så har jeg også merket meg at vi nå ser et stort antall ny-kontraheringer i fiskeflåten, og nå også i havfiskeflåten. Det viser en gledelig optimisme, at det er tro på framtida, og at det er mulig å investere i nye fartøy også innenfor dagens rammebetingelser.

Det er det absolutt verdt å merke seg, uten at det skal være en sovepute i arbeidet for å gjøre rammebetingelsene enda bedre. 

Arv og generasjonsskifte

Jeg ønsker også å lufte noen tanker rundt et tema som i det siste har vært reist ved flere anledninger; aktivitetskravet ved arv og generasjonsskifte.

Flere tar til orde for at vi bør lempe på kravene til aktivitet i fiske når et familieselskap skal overføres til neste generasjon. At det bør gis særregler, slik at det blir enklere å beholde rederiene innad i familien også når arvinger ikke kan eller vil bli aktive fiskere i lovens forstand.

Spørsmålet om å se bort fra aktivitetskravet i arvesituasjoner, ble vurdert av Eierskapsutvalget i 2002. Utvalget konkluderte med at det ville føre til en vesentlig uthuling av prinsippet om fiskereid flåte, og at vi derfor ikke burde sette arvinger i en særklasse.

Disse vurderingene var grunnlaget for de lovbestemmelsene vi har i dag, hvor den eneste særregelen for arvinger er at de kan eie fiskefartøy mens de opparbeider seg aktivitetstid, i motsetning til oss andre som må ha aktivitetstiden på plass først, før vi kan bli eiere. Med dette forbeholdet er vi i dag delt i to grupper i forhold til deltakerlovens aktivitetskrav; aktive fiskere og alle oss andre. Når vi diskuterer ytterligere særregler for arv og generasjonsskifte, må vi stille oss selv noen kontrollspørsmål:

• Vil det være akseptabelt å opprette en tredje gruppe; de som er etterkommere etter en aktiv fisker på dette (tilfeldige) tidspunktet?
•  Vil en slik særordning i tilfelle ha virkning for aktivitetskravet på lang sikt, 10 – 20 år, og vil det i det hele tatt være mulig å opprettholde aktivitetskravet, dersom noe slikt blir gjort?
• Dersom det har konsekvenser for aktivitetskravet; betyr det noe?

Jeg diskuterer gjerne behovet for særregler for arv og generasjonsskifte. Da må vi imidlertid også diskutere konsekvensene av slike særregler. Det er aldri slik at noe bare har fordeler. Det oppstår alltid en eller annen konsekvens i tillegg til den tilsiktede virkninga.

Vi må også diskutere om vi tror at den større spredninga av eierskapet til fiskebåtrederier, som er den tilsiktede effekten av slike særregler, vil være positivt på sikt. For det første er det ikke gitt at det på sikt forhindrer tappinga av kapital, som man vil unngå. For det andre er det ikke gitt at stor spredning av eierskapet, vil legge til rette for god styring, i framtida.

Det kan altså være at familiens ønske om likedeling av verdiene i dag, ikke er det som tjener familiebedriften på sikt. Men vi skal ta diskusjonen. Jeg er opptatt av å beholde eierskapet langs kysten. Det har stor verdi i seg selv.

Avslutning

Kjære forsamling, fiskeriets og havbrukets framtid ser lys ut. Vi skal være verdens fremste sjømatnasjon. Et slikt mål setter store krav til næringa, men viser samtidig at myndighetene vil satse sjømatnæringa. Alt i alt er ambisjonene store. Det er ikke sikkert vi oppnår alle målene akkurat nå eller akkurat slik vi ser for oss. Ambisjoner og mål skal gi oss retning, og noe å strekke oss etter.

Derfor inviterer jeg dere, og alle andre som deler visjonen om å være verdens fremste sjømatnasjon, til å komme med innspill. Jeg regner med at det vil komme gode innspill fra dere som er her i dag.

Takk for oppmerksomheten!