Hvordan forebygge og forhindre utkast av fisk?

Sjekk mot framføring!

Kjære alle sammen!

Jeg takker for invitasjonen til å delta på dette seminaret om reformen av EUs fiskeripolitikk.  

Utkast av fisk er noe jeg har vært opptatt av helt siden jeg tiltrådte som fiskeri- og kystminister. Grunnen til det er åpenbart. Som statsråd sjømatnæringa i Norge er nettopp bærekraftig forvaltning av våre marine ressurser en ledetråd for ansvarsområdet mitt. En annen grunn, som jeg ikke kan unngå å nevne, er at en godt forvaltet sjømatnæring gir det beste grunnlag for en fantastisk og fornybar ressurs.

I Norge har vi lange og sterke tradisjoner for fangst og oppdrett av marine arter. I lange tider har vi eksportert både torsk og sild til nære og fjerne land. Siden begynnelsen av 1970-årene har også laksen vokst frem som en stor eksportartikkel for Norge. I dag eksporterer vi sjømat til rundt 150 land. Hver dag blir det rundt om i verden spist 38 millioner sjømatmåltider fra Norge! 

Rundt om i markedene blir forbrukerne mer og mer bevisst på hva hun eller han ønsker å kjøpe av mat. Ikke bare pris og kvalitet er avgjørende, men forbrukerne har også en sterk bevissthet rundt bærekraftsspørsmål.

Sjømat er en dyrebar ressurs. Vi må ikke akseptere at den kastes ut!

Bærekraftig forvaltning

Fundamentet for alle norske fiskerier er bærekraftig forvaltning og høsting. Norsk fiskeriforvaltning er basert på den beste tilgjengelige kunnskapen og vitenskapelige råd fra det Internasjonale Havforskningsrådet, ICES (International Council for the Exploration of the Sea) og vårt eget Havforskningsinstitutt.

Forvaltninga er basert på en føre-var holdning og en økosystembasert tenkning. Disse prinsippene er grunnleggende i norsk fiskeriforvaltning.

Litt forenklet kan vi si at følgende viktige elementer må være på plass for å sikre en bærekraftig ressursforvaltning. Et produktivt havmiljø trenger kunnskapsproduksjon som grunnlag for god bestandsovervåkning og forståelse for økosystemet. Under utøvelsen av næringa trenger vi effektive reguleringer og håndhevelse, kontroll og sanksjoner.

Her er vi ved kjernen av det som er bærekraftig ressursforvaltning. De ulike ordningene og systemene må ses og forstås i sammenheng.  

Strukturordninger for fiskeflåten henger sammen med kapasitet, som henger sammen med lønnsomhet og som igjen henger sammen med ressurssituasjonen. Nettopp det at vi i Norge har satt disse faktorene i sammenheng, har vært avgjørende for at vi har klart å skape gode resultater over mange år, både målt etter lønnsomhet og utvikling i fiskebestandene.

Vi kan høste fruktene av den forvaltningspolitikken vi driver. Vi ser at velfunderte forvaltningsregler virker. Situasjonen i våre farvann er oppløftende.

Fiskeriforvaltning er i stor grad en internasjonal utfordring. Fiskens vandringsmønstre kjenner ingen landegrenser, og multilaterale avtaler mellom kyststatene er derfor avgjørende for en helhetlig og ansvarlig forvaltning. Vi er glade for vårt samarbeid med EU på dette området.

En viktig forutsetning for bærekraftig forvaltning, er at fangststatistikken stemmer med det som høstes. Norge har innført et forbud mot utkast av fisk, både for å sørge for at fangsstatistikkene stemmer, og ikke minst fordi vi mener at dumping av fisk er sløsing med ressurser. En slik praksis er i utakt med vår tid.

Utkast av fisk er en av de viktigste årsakene til overbeskatning av bestandene i Nordsjøen. Norge og EU har i fellesskap avtalt flere tiltak mot utkast.

Norge – EU og reformen av den felles fiskeripolitikken

Norge og EU er bundet til hverandre i et geografisk skjebnefellesskap. Vi forvalter felles fiskebestander og må derfor bli enige om felles forvaltningsløsninger. Norge er avhengig av at EU forvalter sine havområder fornuftig. Omvendt er EU avhengig av at Norge har en god forvaltning. Derfor er CFP-reformen viktig også for Norge.

I reformforslaget foreslår kommisjonen å innføre et forbud mot utkast av fisk i løpet av en periode på tre år fra 2014. Dette er et forslag jeg ønsker særlig velkommen. Nettopp fordi reduksjon av utkast er det mest presserende problemet for vår felles forvaltning.

I det lange løp vil et utkastforbud i EU-fiskeriene være en vinn-vinn-situasjon – både til fordel for økosystemene og for fiskeindustrien i EU og Norge.

Selvfølgelig kan ulike typer fiskerier kreve ulike tiltak, og utfordringene kan være forskjellige i EU og i Norge. Forslaget om å innføre et forbud mot utkast, er uansett en klar anerkjennelse av det faktum at det å kaste ut fisk ikke kan være del av et bærekraftig fiskeriforvaltningsregime. Jeg mener at et utkastforbud, kombinert med tekniske tiltak for å få fiskerne til å respektere forbudet, er en integrert del av en ansvarlig fiskeriforvaltning.

Reformforslaget peker også på at EU-flåtens overkapasitet er en stor utfordring for å oppnå andre mål.

Nye tiltak for å justere kapasiteten er nødvendig for å sikre at den europeiske fiskeflåten er tilpasset de fiskeressursene som fins og kan fiskes.  Tiltak som reduserer kapasiteten har vært en integrert del av norsk fiskeripolitikk i flere tiår, og det har bidratt til en lønnsom flåte som er tilpasset de tilgjengelige ressursene.

I følge forslaget skal medlemslandene utarbeide og innføre et system for omsettelige kvoter (Transferable Fishing Concessions eller TFC’s).

Jeg vet at det er debatt i mange land om dette, og vil derfor si litt om vår politikk. Vi har et system som bruker markedsmekanismer, men kvoten er ikke et papir alle kan kjøpe og selge. Kvoten er knyttet til fartøyet.

Dersom et fartøy skal få større kvotegrunnlag gjennom kjøp av andre fartøys kvoter, er det krav om at fartøy hugges opp. På denne måten blir vi kvitt fartøy samtidig som de gjenværende får større kvotegrunnlag. Vi har lagt inn flere begrensninger i disse ordningene for å ivareta andre politiske mål, som for eksempel det å opprettholde en stor og variert kystflåte. Vi har også sett at god lønnsomhet kan være viktig for å ansvarliggjøre fiskerne.

Hvilke erfaringer har vi med utkastforbud?

På slutten av 1970-tallet fikk Norge gjennom utviklinga av den moderne havretten, jurisdiksjon over store havområder, og med dette fulgte både rettigheter og plikter.

Kystvakten ble etablert i 1977, vi bruker stadig store ressurser på overvåking av havområdene. Allerede på 70-tallet var det nødvendig å begrense fisket, men det førte i mange tilfeller til at fiskerne bare beholdt den mest verdifulle fisken og kastet ut resten. Da var det lovlig, men i ettertid er det åpenbart at det var en elendig ressursbruk. I tillegg gjør utkastet at de nødvendige bestandsberegningene blir usikre.

Utkast av fisk kan altså føre til at vi fisker mer enn det bestanden tåler så utkast er verken biologisk eller økonomisk bærekraftig. Vi fikk da også en nedgang i torskebestanden utover 1980-tallet, og etter hvert ble det tydelig at utkast var en praksis som ikke kunne fortsette.

Etter flere dårlige årsklasser i torskebestanden, fikk vi en sterk årsklasse som kunne bidra til vekst. Denne årsklassen måtte beskyttes. Utkast var en klar trussel mot vekst, og til tross for skepsis fra mange hold, besluttet den daværende fiskeriministeren i 1987 det første utkastforbudet.

Forbudet virket nærmest umiddelbart inn på fiskernes adferd. Den gangen gjaldt det torsk og hyse i Barentshavet. Etter hvert ble forbudet utvidet til å gjelde flere arter i farvannene våre. Da den nye havressursloven ble innført i 2009, ble det innført en generell plikt om å føre all fangst i land.

For å stanse utkast av fisk nytter det ikke bare med forbud. Derfor ble det i de etterfølgende årene utviklet en rekke tiltak for å unngå utkast.

Vi legger derfor stor vekt på å regulere fiskeriene slik at potensiell utkastfisk i fangstene i størst mulig grad kan unngås. Det kan være fisk under minstemål, bifangst, for høy innblanding, eller fisk som fartøyene ikke har kvote på, eller som det er forbudt å fiske.

Jeg vil kort nevne noen tiltak. I trålfiske har sorteringsristen har vært obligatorisk siden 1994. Kombinert med maskevidde, bidrar dette til å redusere innblanding av uønsket bifangst og småfisk. Fiskerne må med andre ord bruke selektive redskaper. Vi har også minstemål på fisk, og fartøy må skifte fiskefelt dersom innblanding av småfisk blir for stor.

Før de starter fisket, må fiskerne ha et kvotegrunnlag som passer til forventet fangst.

Det kan være kvoter eller adgang til bifangst. For å ta et eksempel: Ingen trålere i Norge kan fiske direkte etter torsk i Nordsjøen. For å dekke eventuell bifangst i andre fiskerier setter vi av en stor del av den norske kvoten før fisket kan starte slik at denne bifangsten er dekket inn.

Dersom de likevel får fangst som ikke samsvarer med kvotegrunnlaget eller tillatt bifangst, har fartøyet plikt til skifte fiskefelt. I tillegg til dette er stenging av felt et viktig redskap i Norge. I Barentshavet har vi hatt et eget program for stenging av felt i nærmere 30 år. Hovedmålet er å beskytte yngel og småfisk. Dette har hatt stor betydning for den gode utviklinga i Barentshavet.

Vårt utgangspunkt er ganske enkelt. Den viktigste årsaken til utkast er at uønsket fisk kommer om bord i båten, og det beste tiltaket for å unngå dette er å fiske selektivt på den fisken som har interesse. 

Torskebestanden i Barentshavet er i svært god forfatning. Naturen er komplisert, og det er mange faktorer som påvirker fiskebestandene, men jeg tror vi kan si at våre tiltak virker. Med det mener jeg at vi med så mange års erfaring kan si at det gir mening, og at det nytter å forby utkast av fisk.

Til tross for alle tiltak som allerede er innført, lener vi oss ikke tilbake. Vi må hele tiden se om det er andre tiltak som kan settes i verk. Jeg vil også vise til en studie som kom ut tidligere i år fra forskere ved universitetet i York.  

Den konkluderer med at et utkastforbud er positivt også for industrien. De har studert det norske utkastforbudet, og fant at profitten ble noe redusert i begynnelsen, men at det norske torskefiskeriet nå er blant de mest lønnsomme fiskeriene i verden.

Jeg vil avslutte med å si at vi har erfaringer med kriser i Norge. Kriser som krever politisk mot til å fatte tøffe beslutninger. Det gjorde vi når vi stoppet fiske etter sild på 70-tallet, vi gjorde det med utkastforbudet, og vi gjorde det ikke minst på begynnelsen av 90-tallet. Da stengte vi det frie fisket etter torsk i kystflåten. Flere tusen fartøy ble rammet, og det sier seg selv at dette var krevende politiske beslutninger. Men det var helt nødvendig. Vi vil aldri oppnå bærekraftige fiskerier uten å ha kontroll på kapasitetsutviklinga eller innsatsen. Den gangen hadde vi for mange fartøy og for lite fisk.

Nå står EU foran vanskelig utfordringer, og dere må ta tøffe valg. Et utkastforbud må være eneste vei å gå. Noe annet vil være å skyte seg selv i foten. Så får man innføre de tiltak som trengs for at det skal virke. Men det er mye bedre med et utkastforbud som virker 95 % enn å pålegge fiskerne å kaste ut fisk igjen. Utkast gir ikke mening. I stedet for å fokusere kun på problemene, at dette ikke vil fungere, så må vi heller finne ut hva vi kan gjøre for at det skal virke best mulig? Ulike fiskerier trenger kanskje ulike tiltak. Men ideene fremover må komme på basis av at utkast satt i system ikke kan være et alternativ.

Takk for oppmerksomheten!