Ny grense befester gamle løsninger

Kronikk av fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansen. Den ble publisert i Fiskeribladet Fiskaren 22. juni og på russisk i den russiske fiskeriavisa Rybatskaja gazeta 5. juli.

Tilliten som er bygd opp over et 35 år langt fiskerisamarbeid har vært en av grunnsteinene for den avgrensningsavtalen som vil tre i kraft den 7. juli 2011.

Russland og Norge kjenner hverandre godt. I god naboskapsånd har vi drevet vellykket, bærekraftig forvaltning av felles marine ressurser i Barentshavet helt siden 1975. Den norsk-russiske fiskerikommisjon har vært, og er faktisk et av de viktigste institusjonelle knutepunkter mellom Norge og Russland.  

For gjennom årene er det først og fremst den felles fiskeriforvaltningen i Barentshavet som har måttet finne gode, grenseløse løsninger knyttet til det ”omstridte området”. Uten gode løsninger for den felles fiskeriforvaltningen ville det vært vanskeligere å få til en avgrensningsavtale i Barentshavet. Vi er i en heldig situasjon i Barentshavet. Bestandssituasjonen i havområdet har kanskje aldri vært så sterk som nå, og er unik i global sammenheng, og ”vår grense under vann” til Russland er avklart i samsvar med folkeretten.  

Det er min oppgave å jobbe for at de marine ressursene også i fremtiden blir ivaretatt på en god måte, og sikre et fortsatt rikt fiskeri. Det har vært en viktig del av delelinjeforhandlingene å sørge for at vi ved etableringen av en endelig grense ikke påfører fiskerne og fiskerinæringene verken i Norge eller Russland nye begrensinger eller hindringer.  Fiskerne på begge sider skal kunne fiske som før, og dette er viktig for både Norge og Russland. 

Avgrensningsavtalen slår fast at det nære og gode samarbeidet med Russland på fiskeriområdet skal videreføres innenfor Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjonen.  Det gjelder for alle arbeidsoppgaver og områder som Fiskerikommisjonen arbeider med. Avtalen gir verken mer eller mindre fisk eller nye reguleringer. Kvoter og andre reguleringstiltak fastsettes gjennom årlige forhandlinger på akkurat samme vis som før, og tradisjonelle fiskemønster, fiskemuligheter, langsiktige forvaltning og vitenskapelig samarbeid skal opprettholdes.  

Fiskerisamarbeidet med Russland er basert på fiskeriavtalene mellom Norge og Sovjet-unionen av hhv 11. april 1975 og 15. oktober 1976. Begge disse avtalene vil gjelde i femten år etter at avgrensningsavtalen har trådt i kraft og deretter i ytterligere seks år av gangen, med mindre de sies opp av en av partene. 

Kort tid etter undertegning av avgrensningsavtalen i Murmansk, 15. september 2010, avholdt Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjonen sin 39. sesjon i Svolvær. Protokollen fra møtet omtalte de praktiske konsekvensene av avgrensningsavtalen, og bekreftet avtalens forankring i den felles fiskeriforvaltningen. 

For det første understreket partene her hvor viktig et nært samarbeid er for å opprettholde de gjeldende respektive andelene av total tillatt fangst og sikre relativ stabilitet i fisket etter de berørte bestandene. For det andre bekreftet partene sin felles forståelse av at de tekniske reglene som er fastsatt for egne fiskefartøy, vil gjelde i en overgangsperiode på to år i det tidligere omstridte området innenfor 200 nautiske mil fra Norges eller Russlands fastland. For det tredje tok man i betraktning utviklingen i Polhavet og partenes rolle i dette området. Norge og Russland har som kyststater grunnleggende interesse av og et folkerettslig hovedansvar for forvaltning av livet i  Barentshavet og Polhavet. 

Kommisjonen har også fullført arbeidet med harmoniserte tekniske regler for fisket etter torsk og hyse i hele Barentshavet. I 2009 avtalte man felles maskevidde, og i 2010 har man blitt enige om felles minstemål og felles prosedyrer og kriterier for stenging og åpning av fiskefelt. Partene har samarbeidet tett om dett vitenskapelige grunnlaget for harmoniseringen av minste tillatte maskevidde i trål til 130 mm, nye minstemål for torsk på 44 cm og hyse på 40 cm, og ordningen med stengning og åpning av fiskefelter for å hindre innblanding av ungfisk. 

Dette gjør at norske og russiske fiskere kan forholde seg til samme regler uansett hvor de fisker, og betyr en ytterligere styrking av forvaltningssamarbeidet. Denne felles enigheten om reguleringer innebærer at viktige målsetninger i delelinjeavtalen allerede er oppnådd. Dette reduserer den praktiske betydningen av overgangsregler og er en styrking av fiskerisamarbeidet. 

En annen betydelig suksess i fiskerisamarbeidet med Russland er den felles kampen vi har ført mot ulovlig fiske i Barentshavet. Her har norske og russiske myndigheter samarbeidet tett, og vi har fått bort de store problemene med overfiske. Grenseavtalen er en bekreftelse på det gode samarbeidet vi har med Russland, og gir oss i fiskeriforvaltningen ytterligere insentiver til å styrke det bilaterale fiskerisamarbeidet, og utvikle oss i takt med nye krav og målsetninger.

På vegne av fiskeriene i Barentshavet er jeg svært glad for at vi kom til enighet med Russland om en delelinjeavtale. Ikke fordi den forandrer, men fordi den befester vårt gode naboskap.