Rammebetingelser for fiskerinæringen

Dirigent, styreleder, møtedeltakere og gjester.

Først av alt, tusen takk for invitasjonen!

Jeg er bedt om å holde et innlegg om ”rammebetingelser for fiskerinæringen”. Det er knyttet omfattende rammebetingelser til all næringsutøvelse, og særlig for fiskerinæringen kan rammebetingelser være så mangt. Hvis jeg skal forsøke meg på en definisjon av begrepet ”rammebetingelser” for denne næringen”, må det bli at Rammebetingelser er forhold som påvirker de praktiske mulighetene for en gruppe eller individer til å utøve fiske og fangst som næring.

Fra enkeltes ståsted snakkes det om rammebetingelser som begrensninger. Jeg tror imidlertid det er mer hensiktsmessig å fokusere på rammebetingelser som muligheter. De fleste begrensinger har faktisk som formål å bidra til en best mulig helhetlig utnyttelse av mulighetene. 

Først noen generelle betraktninger om rammebetingelsene for fiskerinæringen. Fiskeri- og havbruksnæringen er en viktig næring for landet, og den er bærebjelken i mange lokalsamfunn langs kysten. Det er derfor viktig å ha på plass en miljøvennlig, helhetlig og stabil fiskeripolitikk som legger grunnlaget for verdiskaping og den utviklingen vi ønsker i næringen. 

Jeg vil fremheve at mye er positivt i fiskerinæringen. Vi har i hovedsak fiskebestander som høstes bærekraftig, lønnsomme rederier og bedrifter, og vi har bosetting langs kysten i kreative og levende kystsamfunn.  

På regelverksiden har vi nå en moderne havressurslov, som skal sikre bærekraftig forvaltning og høsting av de marine ressursene. Vi har deltakerloven og råfiskloven, som av mange omtales som fiskernes grunnlov. Dette er rammebetingelser!  

Samtidig er det slik, som næringen har erfart spesielt de siste årene, at makroøkonomiske forhold har stor innvirkning på rammevilkårene til fiskerinæringen. Eksempelvis har vi sett dette i markeds- og omsetningssituasjonen for torskenæringen. Det er også slik at utfordringer knyttet til klimaendringer sannsynligvis vil være med å påvirke fremtidige rammevilkår for norsk fiskerinæring. Dette er ytre forhold vi har begrenset kunnskap om og i mindre grad kan påvirke.  

Regjeringen har høye ambisjoner for en videre utvikling av fiskeri- og havbruksnæringen. Soria Moria 2 slår fast at Norge skal være ”verdens fremste sjømatnasjon”. Det er en spenstig ambisjon, og vil kreve innsats fra både næringen og fra forvaltningens side. Som allerede varslet har Fiskeri- og kystdepartementet nå startet arbeidet med en stortingsmelding om Norge som verdens fremste sjømatnasjon. Det handler om fremtidens sjømatnæring. I dette arbeidet er det to helt sentrale stikkord, nemlig bærekraft og verdiskaping. Heldigvis har vi på mange måter et godt utgangspunkt.

Forvaltningen gjør jobben

Fundamentet for fiskerinæringen og bosetningen langs kysten har alltid vært, og vil alltid være, selve fiskeriressursene. Dette forutsetter at vi har robuste bestander som forvaltes bærekraftig – bestander som kan fø og gi inntekt til generasjon etter generasjon. For oppgave nummer én mener jeg at vi i stor grad har lykkes. Forvaltningen av norske bestander er stort sett god – de fleste av de store og kommersielt viktige bestandene våre er i god forfatning. Men, naturen er lunefull og biologien svinger – det vet vi alle. Eksempelvis vet vi at på slutten av 1600-tallet slo torskefisket feil i en årrekke her i nord – ja i Vesterålen og Troms ble det reine uår og bygder og fiskevær ble lagt øde. Dette på en tid da man fisket med håndsnøre og overfiske neppe kunne være årsaken. Allikevel, vår evne til å påvirke gjennom god forvaltning er stor. Vi ser med stor tristhet rundt omkring i verden hvor galt det kan gå. Vi har også relativt ferske erfaringer fra hjemmebane, med kollaps i bestander, og hvor mye vondt det fører med seg. 

Men den norske fiskeriforvaltningen er i hovedsak en suksesshistorie. Vi er i flere uavhengige studier kåret til det landet som best oppfyller de kriterier FNs matvareorganisasjon – FAO – har for god forvaltning. Norske tiltak for å hindre kollaps i bestander og tiltak for å gjenoppbygge bestander blir fremhevet i internasjonal litteratur og i internasjonale fora. Vi får skryt der ute og er et foregangsland på feltet. Departementet får stadig besøk av utenlandske politikere, embetsverk og næringsdelegasjoner som ønsker å lære. 

Med havressursloven som kom i 2009 gikk vi enda et skritt lenger – fiskeriforvaltningen er nå pålagt et særlig ansvar for kontinuerlig å vurdere hvilke tiltak som er nødvendige for å sikre den langsiktige bærekraftige forvaltningen. 

Vår posisjon i verden gir ikke bare god omtale, men også konkrete resultater. I 2009 fikk vi i land en veldig viktig avtale om havnestatskontroll i FAO. I fjor fikk vi vedtak i FAOs fiskerikomité om internasjonale retningslinjer mot utkast av fisk. Norge har vært en pådriver i arbeidet, og vi nyter godt av vår legitimitet som en ansvarlig sjømatnasjon. 

De siste årene er det lakseoppdrett som har vært den store motoren i eksporttall som har økt for hvert år. Med en begrenset ressurs av villfisk i havet, har oppdrett tilført ny virksomhet til kystsamfunn.

Jeg snakker ikke om dette for å si at vi nå kan hvile på våre laurbær. For denne suksessen er et resultat av at vi har arbeidet for å tilpasse oss en stadig endret virkelighet. Å være vinner i en globalisert verden oppnås sjeldent ved å være passiv. 

Den realøkonomiske rammen

Vi har hatt en velstandsutvikling uten like gjennom de siste tiår. Denne utviklingen har kommet av dyptgående endringer i praktisk talt alle deler av samfunnet. Produktiviteten har økt som en følge av ny teknologi og effektivisering. Dermed produserer hver person mer enn de gjorde for tretti år siden. 

I industrien brukes færre hender og ny teknologi for å produsere samme mengde som tidligere. Det samme skjer innen fiskeri – vi har færre fartøy og færre fiskere. De fartøyene vi har i dag kan ta opp kvantum som tidligere krevde langt flere fartøy, og dermed sysselsatte flere. Antall fiskere er halvert på 20 år. Dette må også ses i sammenheng med at vi i dag stiller andre krav til lønnsnivå og velferdsnivå enn tidligere. 

Så er det også slik at selv med god forvaltning er det biologiske grenser for hvor mye fisk vi kan hente fra havet. Det er derfor trolig slik at antall fiskere vil fortsette å gå ned og produktiviteten per fisker vil fortsette å øke, for at næringen skal gi den avlønningen som kreves. 

Men å fokusere ensidig på antall fartøy, relativ fordeling av konsesjoner eller relativ fordeling av deltakerrettigheter, er ikke nødvendigvis den mest fruktbare strategien for å møte fremtiden. 

Når det gjelder strukturpolitikken ligger denne fast, slik statsråden tidligere har presisert. Jeg ser imidlertid at dere har strukturpolitikk på dagsorden under sak 9 om rammebetingelser, og jeg kan derfor kommentere dette:

For det første er det ikke slik at næringen har signalisert et entydig ønske om ytterligere struktureringsmuligheter i kystflåten. Vi forstår det slik at det er ulike oppfatninger innad i næringen om dette. Dessuten skal ikke strukturpolitikken utelukkende ta hensyn til enkeltaktører som for øyeblikket er inne i næringen. Strukturpolitikk i fiskerinæringa omhandler også i veldig stor grad hva som er til beste for våre kystsamfunn i en større sammenheng. Da er det ikke gitt at det er mest optimalt å la flere vokse seg større på bekostning av de små. Eller rettere sagt; å la små vokse seg store slik at det ikke er noen små igjen. Det er en målsetting å beholde en flåte av mindre kystfiskefartøy – i tillegg til større og mer havgående fartøy. Vi har fiskefelt både kystnært og til havs. Vi har lokale kystnære bestander og vi har store vandrende bestander. Dessuten har vi en lang kyst som skaper utfordringer knyttet til leveringsmuligheter og annen infrastruktur, etter hvert som fiskefartøyene blir færre. Det er derfor et mål å opprettholde en variert fiskeflåte – tilpasset ulike driftsmønstre og ulike ressurser. Dette innebærer en rekke fordeler – blant annet for en god utnyttelse av andre kystnære ressurser enn bare torsk og sild.

Nordområdepolitikken

Vår nordområdepolitikk innvirker på rammebetingelsene. Regjeringen har nordområdene som et viktig strategisk satsingsområde. Det er flere forhold som har gitt oss dette fokuset:

For det første – Det er et strategisk viktig område i sikkerhetspolitikken.

For det andre – Det er et stort omfang av ressurser i nordområdene, med blant annet fisk, petroleum og mineraler.

For det tredje – Klimaendringene – som trolig vil skje enda raskere og kraftigere i arktiske strøk.

Nordområdesatsingen er en nasjonal satsing – ikke bare en satsing for de nordligste fylkene. For dette er politikkområder som er viktige for hele nasjonen.

I fiskerisektoren er vi jo godt kjent med at internasjonalt samarbeid er viktig. Vi har i over 30 år forvaltet en av våre viktigste bestander i samarbeid med Russland. I år skal Den norsk-russiske fiskerikommisjonen møtes for 40. gang for å sikre oss en fortsatt bærekraftig forvaltning av torsk, hyse, lodde og blåkveite. Dere er alle kjent med at den nordøstatlantiske torskebestanden er på et rekordnivå – skreifisket i år taler for seg selv.

Bærekraftig utnyttelse av de fornybare ressursene, men også av petroleumsressursene, er blant hovedsatsingsområdene. Satsingsområdene i den marine delen omfatter blant annet marin bioprospektering og bekjempelse av ulovlig, urapportert og uregulert fiske.

Det er først og fremst med kunnskap vi skal drive denne næringen videre, og marin bioprospektering er utpekt som et satsingsområde i et langsiktig perspektiv. Det biologiske mangfoldet til havs er lite utforsket. Norge forvalter store havområder hvor det trolig finnes mer enn 10 000 arter som er lite undersøkt. Det er god grunn til å anta at flere av disse marine organismene har egenskaper som kan utnyttes og danne grunnlag for ulike produkter og prosesser innenfor en rekke næringsområder.

Så ser jeg at årsmøtet under sak 9 vil komme inn på høsting av raudåte. I denne sammenheng vil jeg presisere at vi ikke har åpnet for et kommersielt fiske av raudåte. Tvert om har vi siden mars 2006 hatt et generelt forbud mot at norske fartøy kan fiske raudåte, krill og andre dyreplankton i det nordøstlige Atlanterhav. Dette av føre-var-hensyn.

Så er det slik at noen har fått tillatelse til forsøksfangst av et begrenset kvantum rødåte per år. Forsøkstillatelsen gjelder til og med 2012. Selskapet har forsøkt å utnytte raudåta kommersielt, men dette innebærer ikke at det er åpnet for kommersiell fangst. Basert på råd fra Havforskningsinstituttet vil vi imidlertid vurdere å åpne for et begrenset prøvefiske av et relativt lite kvantum raudåte i 2012. Det kan bli aktuelt å la fiskefartøy som måtte ønske det få anledning til å delta innenfor et beskjedent kvantum. Et eventuelt prøvefiske vil imidlertid foregå i en begrenset periode, og i samarbeid med Havforskningsinstituttet. Før det eventuelt åpnes for et prøvefiske, vil saken bli gjenstand for høring.

Hvorvidt det noen gang vil bli åpnet for kommersiell høsting av raudåte, vil selvsagt avhenge av den kunnskapen som etableres gjennom blant annet prøvefisket – og gjennom annen forskning. Forvaltningen vil fortsatt ha en føre-var-tilnærming når det gjelder høsting av arter så langt nede i næringskjeden. Per i dag foreligger det ikke kunnskap som tilsier at det kan høstes kommersielt av raudåte eller annet dyreplankton i norske farvann. Suksessen til våre fiskerier hviler på en kunnskapsbasert forvaltning, og det skal vi fortsette med.

Sameksistens

Areal i kystsonen er en begrenset ressurs, og det er som alle begrensede ressurser dermed også verdifullt. Vi har, særlig gjennom det siste tiåret, registrert stadig økende konkurranse om arealene i strandsonen og de kystnære sjøområdene til ulike former for bruk og vern. Vi ser også endringer i det at det etableres varige rettigheter til bruk, eller former for vern, i en mye større utstrekning enn tidligere.

Av nyere brukere av havet kan jeg nevne gass- og petroleumsnæringen med sin infrastruktur, og den forutgående letingen i form av seismikkskyting.  Her har det som kjent i sommer vært konflikt mellom makrelldorgere og seismikkfartøy utenfor Vestlandet. Saken endte til slutt godt – etter å ha blitt løftet opp på ministernivå. Men slik kan det ikke være – saker som dette skal løses rutinemessig på lavest mulig nivå. Regelverket som styrer seismikkvirksomheten er strammet inn nettopp i den hensikt å bedre forholdet til fiskeriene. Et nært samarbeid mellom Fiskeridirektoratet og Oljedirektoratet har ført til endringer i lover og forskrifter og konfliktnivået skal være senket.

Fysisk er det to forhold som skaper problemer. Seismikkfartøyene, som med kabler hengende etter fartøyet krever utrolig stor plass. Og lydbølgene fra seismikkfartøyene som skremmer fisken. Fisken vender gjerne tilbake etter at den seismiske undersøkelsen er ferdig, men ikke alltid innen rimelig tid. For makrelldorgerne kan makrellen på sin vandring ha forsvunnet fra området når de seismiske undersøkelsene er gjennomført. Derfor er det så viktig å unngå undersøkelser i områder og til tider der det foregår spesielle sesongfiskerier.

Jeg mener det må være fullt mulig å tilpasse undersøkelsene slik at de er til minst mulig hinder for fiskeriene. God planlegging basert på dialog med fiskeriorganisasjonene er helt vesentlig for sameksistens på havet. Det samme er godt sjømannskap og alminnelig høflighet.

Det er også slik at en god sameksistens på havet oppnås best ved å delta konstruktivt i relevante prosesser og fora for dette. Som jeg nevnte, inngår utnyttelse av petroleumsressursene i vår nordområdepolitikk, og Stortinget har bestemt at våre ressurser under havbunnen skal utvinnes. Noe vi nok alle har tjent og fortsatt vil tjene på! Og da kommer vi ikke utenom seismiske undersøkelser. Ingen kan forvente å få enerett til bruk av havet – verken petroleumsinteressene eller fiskerne!

I den senere tid har vi også fått økt fokus på havet som arena for fornybar energiproduksjon. Vi fikk havenergiloven i 2010, og etter en forutgående grovsortering av mulige områder for utbygging av havvindmøller i fjor, er NVE nå i gang med en nærmere gjennomgang av disse områdene med tanke på mulig utbygging.

Vi ser også at miljøforvaltningen prioriterer etablering av marine verneområder høyere og i en mye større skala enn tidligere. Etablering av marine verneområder medfører vanligvis restriksjoner på bruk, som for eksempel fiske.

Med mange bruks- og verneinteresser innenfor begrensede områder, i tillegg til de som sorterer under vårt ansvarsområde; det vil si fiskeri, akvakultur og skipstrafikk, er det avgjørende viktig å finne gode former for sameksistens. Det kanskje viktigste her er å etablere gode prosesser, og at både vi i forvaltningen og dere i næringa deltar aktivt i de fora der premissene legges. Eksempelvis i den strategiske konsekvensutredningen som nå pågår i regi av NVE for vindkraftutbygging.

Reguleringssaker

Av reguleringssaker som jeg ser vil bli omhandlet under sak 9, kan jeg nevne at arbeidet med en utredning om kvoteåret og kvotefleksibilitet i torskefiskeriene går sin gang. Fiskeri- og kystdepartementet har listet en rekke problemstillinger og spørsmål til næringen, med svarfrist som utløp den 10. september. Jeg er kjent med at Nordland fylkes fiskarlag er blant de som har besvart spørsmålene. Departementet vil nå arbeide videre med denne saken.

Når det gjelder rekrutteringskvoter gikk søknadsfristen for årets utlysning ut den 1. september. Fiskeridirektoratet har mottatt 68 søknader, som nå er under behandling. Når årets tildeling er gjennomført, tar departementet sikte på å gjennomføre en evaluering av hvordan denne treårige ordningen har fungert.

Når det gjelder turistfisket ser jeg at styret i sitt saksfremlegg mener det er nødvendig med en gjennomgang av de forslagene som er fremmet i arbeidsgrupperapporten om turistfiske i sjø. Her er departementet enig, og den 8. september sendte vi denne arbeidsgrupperapporten på en bred, allmenn høring. I rapporten ble det gjort rede for og vurdert en rekke forvaltningstiltak overfor næringsvirksomhet basert på turistfiske. Innspillene fra høringsrunden blir en viktig kilde til departementets videre arbeid med oppfølgingen av tiltak.

Fremtidens ambisjoner

Norge har en helt spesiell plass i verden, ”plassert” her oppe i det høye nord. Vi ligger langt unna de store sentrene i Europa – og spesielt den nordlige landsdelen ligger fullstendig perifert sett fra kontinentets øyne. Men vi har unike kyst- og havområder, med en topografi og havstrømmer som skaper grunnlag for en enorm naturlig produktivitet. Vi har evnet å ta tak i de ressursene naturen kan tilby, og bygd opp samfunn, stein for stein, til vi i dag topper internasjonale statistikker over gode land å bo i. Når vi nå skal løfte blikket og se fremover, må vi ha med oss at fremtiden ikke er noe man kjemper mot, men for.

For det er med pågangsmot og arbeidslyst at vi har klart å gjøre norsk sjømatsindustri til en ubetinget suksess. Vi eksporterer i dag for 53,8 milliarder kroner. Det tilsvarer 37 millioner måltider hver dag, til nesten 150 land i alle verdensdeler. Fisk er vår nest største eksportsektor, og vi deler plassen som verdens nest største fiskeeksportør sammen med Thailand. Fisken er altså av stor betydning for vår utenriksøkonomi, og for mange kystsamfunns lokaløkonomi.

Vi har også bemerkelsesverdig nok klart å drive frem en suksessfull sjømatindustri i overgangen til en moderne høyteknologisk økonomi. Det var ved utgangspunktet ingen selvfølge. Mye må ha blitt gjort riktig.

Men med vår ambisjon om at Norge skal bli verdens fremste sjømatnasjon må vi evne å utnytte mulighetene. Jeg skal ikke her forskuttere innholdet i den varslede stortingsmeldingen, men jeg vil gjerne påpeke at mesteparten av vår sjømateksport fortsatt er råvarer og halvfabrikata. Mye bearbeiding av norsk fisk skjer i Danmark og Kina, og slik sett går vi glipp av mye verdiskaping.

Jeg tror noe av utfordringen ligger i å utvikle enda bedre produkter, og for å kunne klare dette må vi tenke større enn vi gjør i dag. Vi må distansere oss fra tankegangen om at vi kun er en råvarenasjon. At økte verdier kun skapes gjennom større volum. At økte verdier for den enkelte kun skapes ved å få større andel av kvoten. Men her er vi inne på samhandling innad i næringa, hvor landsiden i større grad enn flåtesiden må se mulighetene. Det må imidlertid tenkes kvalitet i alle ledd, og her har flåteleddet et stort ansvar.

Jeg vil avslutte med å si at fremtiden møtes best ved å se fremover. Det må spørres: Hvor ligger mulighetene?  Og hvordan kan vi utnytte dem? Og jeg kan love at forvaltningen og departementet skal gjøre sin del av jobben. Jeg har stor tro på at vi også i fremtiden skal klare å forvalte fiskeressursene på en bærekraftig måte, som gir grunnlag for en miljøvennlig og lønnsom næring.

Jeg gleder meg til gode innlegg og diskusjoner. Tusen takk for meg.