Trøndelagskysten – verdens marine matfat

Sjekk mot framføring

Go’ morn alle sammen!

Takk for invitasjon til å innlede her på Trøndelagsmøtet. Jeg skal bruke taletiden min til å reflektere over temaet Trøndelagskysten – verdens marine matfat. 

Selv om Norge er et lite land i verden, er vi som eksportør av sjømat blant de fremste i verden. Det er bare Kina som har høyere eksport enn oss. De norske eksporttallene er hyggelig lesning: sjømateksport var i 2010 på 53,8 mrd kroner, en økning på 9,1 mrd fra året før. Eksportverdien fra havbruk var på 33,4 mrd, mens villfanget fisk utgjorde 20,4 mrd.

Vi er et lite land, men en stor havnasjon, og i tråd med det ligger regjeringas visjon:  ”Norge – verdens fremste sjømatnasjon”.

Jeg velger å åpne med et kart over Norges økonomiske sone. Som vi ser utgjør dette store havområder. Ikke bare er havområdene våre mer enn 6 ganger fastlandsarealet, men de er disse også noen av de mest produktive områdene i verden når det gjelder villfisk. 

Jeg er også stolt av å kunne si at fiskebestandene i disse områdene er i historisk god forfatning. Mye av dette er nok naturens fortjeneste, men den har i tillegg hatt god hjelp og støtte av en god norsk fiskeriforvaltning – som igjen er helt avhengig av forskning og kunnskapsinnhenting. Det at Norge har brukt mye penger på havforskning betaler seg godt.

Sjømatnæringa skjønte også tidlig viktigheten av å satse på FoU. I erkjennelsen av at mange av bedriftene er små, fikk man på plass en egen FoU-avgift til finansiering av forskning.

I tillegg har Norge på grunn av sin lange og skjerma kystlinje og gunstige sjøvannsforhold svært gode forhold for havbruk.

Trøndelag har fra naturens side svært gode vilkår for oppdrett av laks. Trøndelagsfylkene stod i 2009 for om lag 20 % av landets lakseproduksjon, med til sammen nærmere 190 000 tonn laks.

Hvis denne andelen var den samme i fjor (20%), betyr det at eksportverdien på lakseproduksjon var 6,7 mrd! Ta også med ringvirkningene på nesten samme verdi.

I disse to fylkene er det registrert 23 selskaper, som driver oppdrett av laks og ørret på om lag 150 ulike lokaliteter. Hitra og Frøya er blant landets største og ledende oppdrettskommuner. Uten å bli beskyldt for å være inhabil, kan jeg vel nevne Ytre Namdal.

I tillegg til naturgitte forhold i verdensklasse, har også lakseoppdretterne i Trøndelag skjønt viktigheten av forskning og kunnskap. I den tida da næringa virkelig sto til knes med sykdomsproblemer skjønte de at forskerne måtte hjelpe dem. Resultatet ble vaksiner mot de sykdommene som herjet.

En av de store teknologiske nyvinningene i næringas spede start er Hitramæren.

Hva har dette resultert i:

• Trønderske oppdrettere er på topp i landet når det gjelder kapasitetsutnyttelse.
•  Trønderske oppdrettere er på topp i landet når det gjelder lønnsomhet.
• Trønderske oppdrettere er på topp i landet når det gjelder bearbeidingsgrad – dvs gjør mer med fisken enn bare å sløye den.

Her ligger det et stort uutnyttet potensial til større verdiskaping og sysselsetting.

Fylkene ligger også langt fremme når det gjelder produksjon av taskekrabbe, og med kamskjellproduksjon. Og vi har blåskjellproduksjon.

Så skal vi heller ikke glemme den tradisjonelle fiskerinæringa og fiskeindustrien. I mange samfunn er den viktig for bosetting og sysselsetting.

Så til Børge Brende som i går tok til orde for at Trøndelag kan bidra i verden, så er det absolutt tilfelle i sjømatnæringa.

Trondheim er stedet for verdens største havbruksmesse, AquaNor og vi har fiskerimessa NorFishing.  Her har vi også forskningsmiljøene NTNU, og SINTEF, med SINTEF fiskeri- og havbruk, og Marintek, som jobber innenfor havbruks- , og fiskeriteknologi og kystkonstruksjoner. 

I det siste har det også vært økende oppmerksomhet om potensialet for produksjon av bioenergi fra marine kilder. Dette er et område Fiskeri- og kystdepartementet ønsker mer kunnskap om, og vi har satt av forskningsmidler til dette.

En del av midlene er gått til SINTEF, som undersøker de mulighetene som ligger i industriell produksjon av tare. Jeg var selv hos SINTEF i august og fikk en orientering om de spennende resultatene de har fått knyttet til dette området.

I det siste halvåret har jeg engasjert meg i regjeringas prosjekt ”Samarbeid for arbeid”. Regjeringa vil fornye og forbedre velferdsstaten, og også sjømatnæringa kan og skal bidra til dette gjennom å øke verdiskapinga og sysselsettinga langs kysten.

I august lanserte jeg derfor prosjektet ”Samarbeid for arbeid i sjømatnæringa”, og har koblet dette opp mot regjeringas visjon om å bli verdens fremste sjømatnasjon.

Organisasjonene i næringa og en rekke ressurspersoner deltar i disse diskusjonene. Vi startet under Norfishing i fjor, og har hatt to møter med temaene omdømme og rekruttering.

Vi skal fortsette med to møter til der vi skal snakke om innovasjon, videreforedling og kapital, og deretter om strategi for visjonen og om forskning. 

For å ta dette med omdømme først, så er jeg opptatt av omdømmet til næringa på hjemmebane.  Og i det siste året har fokuset særlig vært på laksenæringa. 

Vi er i en situasjon der omdømme ikke lar seg pynte på med fikse kommunikasjonsstrategier og glossy brosjyrer. Nå er det snakk om å brette opp ermene, gjennomføre praktiske tiltak, og få disse tiltakene dokumentert på troverdig måte.

Dette bringer meg over til det andre punktet jeg vil ha frem: utdanning og rekruttering. Jevn og god rekruttering til næringa er avgjørende for at vi også i framtida skal ha ei fiskeri- og havbruksnæring. Her er tilgang på kunnskap og kompetanse kritiske nøkkelfaktorer for næringas konkurranseevne. 

Når jeg ser at ungdom gjennom utdannelse velger en marin karriere blir jeg trygg på at vi også i framtida skal kunne besette stillinger som er nødvendige for at vi skal kunne utnytte ressursene våre på en god og bærekraftig måte. 

Utfordringen er å få flere ungdommer til å ta et valg til fordel for marin sektor. Gjennom prosjektet ”Sett sjøbein” lokalisert i Trondheim, er departementet engasjert i arbeidet med den fremtidige rekrutteringa til de marine næringene. 

I jakten på de beste hodene er rekruttering en utfordring, og jeg tror det er en sammenheng mellom næringas omdømme, og interessen for å satse på en fremtid i næringa.

Omdømme og rekruttering bringer meg så over til mitt siste poeng som har med ”matfatet Trøndelag” å gjøre. Temaet for dette trøndelagsmøtet er jo forskning og utvikling for samfunnets beste, og hva trøndelagsfylkene har å bidra med, nasjonalt og internasjonalt.

Her vil jeg benytte anledninga til å si at jeg er stolt over å være fiskeri- og kystminister – både for trøndelagsfylkene og resten av landet! Jeg er stolt over å være minister for en næring som produserer sunn og helseriktig mat for en verdensbefolkning som får stadig større behov for dette. Det synes jeg også næringa sjøl bør være. 

Det er viktig å få kommunisert dette til idealistisk ungdom og til publikum. Dette gjør meg også ydmyk i den forstand at jeg også kjenner ansvar for at vi skal kunne drive med marin matproduksjon ikke bare i dag og i morgen, men også i fremtida. 

Det spennende med trøndelagsfylkene er for å holde oss til matfat-metaforen, er at dere ikke bare er en produsent av fiskekjøtt, men også en leverandør av ”kasseroller og steikepanner” og andre redskaper for tilberedning av matfatet. 

Med andre ord; jeg tror det unike med dere er kombinasjonen av verdensledende teknologimiljøer og kompetente brukermiljøer som gjør at vi nettopp her har en mulighet til å få klekket ut morgendagens løsninger på produksjons- og miljøutfordringene.

Slike løsninger vil ikke bare ha lokal og nasjonal interesse, men her fins det også muligheter til å tilpasse marin matproduksjon til globale utfordringer, og sånn sett bidra til at verdens matfat blir større og bedre. 

Trønderne kan med rette være stolt av det som fagmiljøene har fått til på det marine området. Samtidig tror jeg det er viktig at de ikke setter seg til å ruge på gamle suksesser.

Historien og forskninga viser at den beste konkurransestrategien for alle teknologimiljøer, er å være den som alle vil leke med. 

Det innbærer å gjøre seg så attraktiv som mulig for å tiltrekke seg kloke hoder, samarbeide og hente kunnskap fra andre fagmiljøer så langt det er mulig. 

Det betyr at bedrifter og fagmiljø må samarbeide effektivt med partnere andre steder i landet, og utenfor landets grenser. 

Sist, men ikke minst vil jeg slå et slag for enda mer aktiv internasjonalisering. Det er jo ikke nok å sitte og vente på at gjestene skal finne frem til matfatet bare ved hjelp av duftene fra kjøkkenet!

Jeg vet at mange trøndere er flinke ambassadører for sjømaten internasjonalt, men jeg tror det kan og bør gjøres enda bedre fremover dersom dere skal lykkes med å profilere dere som en internasjonal leverandør av havbruk- og fiskeriteknologi. 

Lykkes dere med det kan trøndelagsfylkene kanskje oppnå å få satt sitt bumerke på verdens marine matfat  Det ville i så fall ikke være en liten prestasjon.

 Takk for meg – og lykke til!