Verdens fremste sjømatnasjon – hva krever det av myndigheter og næring?

Kjære alle sammen,

Godt nytt år!
Det er hyggelig å være tilbake på Sjømatdagene. Jeg ønsker å gi honnør til NSL for et omfattende og spennende program. Sjømatnæringa trenger møteplasser som dette, hvor vi kan hente inspirasjon og få diskutert både nye og gamle problemstillinger.

På Sjømatdagene i fjor presenterte jeg regjeringas visjon for sjømatnæringa: Norge - verdens fremste sjømatnasjon. Regjeringa ønsker å satse på sjømat og være med på å skape nye muligheter.
I det siste året har jeg besøkt en rekke bedrifter langs kysten. Det er viktig for meg å kjenne hverdagen til dere som skal være med på å realisere visjonen.

Eksporttall
Eksporttallene for 2010 ble nylig lagt fram. Tallene viser en økning på 20 prosent – til 53,8 milliarder kroner. Det er imponerende.

Veksten i sjømateksporten kommer imidlertid ikke av seg selv. Det ligger mye hardt arbeid bak dette resultatet - fra fiskebåten eller oppdrettsanlegget, industrien, eksportørene og helt fram til sluttproduktet ligger i butikken. Honnør skal også Eksportutvalget for fisk ha, som gjør et meget godt arbeid med å markedsføre norsk sjømat, men de er helt avhengig av at hele verdikjeden fungerer.
Det er derfor mange av dere som er her i dag som skal føle stolthet over at verdien av sjømateksporten øker for 7. år på rad.
Betyr det at vi ER verdens fremste sjømatnasjon, at vi har nådd målet? Det kan vi sikkert diskutere, men uansett gir dette oss et fantastisk utgangspunkt for å brette opp ermene. Vi kan og skal bli enda bedre, og sette enda flere rekorder.

Eksporten øker til alle våre viktigste markeder, selv om flere av disse landene opplever økonomiske vanskeligheter.
Det viser at norsk sjømat er konkurransedyktig, og at folk også i nedgangstider prioriterer å spise sunn og god mat.

Laksen står for den største eksportøkninga, men det er også positiv utvikling for hvitfisk og pelagiske produkter. Beregninger utført av Eksportutvalget for fisk viser at den norske havbruksnæringa i fjor produserte mer enn
1 million tonn laks og ørret. Det er en historisk milepæl.

Da vi møttes her i fjor var det knyttet stor spenning til utviklinga i torskemarkedene. Etter en kraftig prisnedgang på torsk i 2009, opplevde torskenæringa i fjor en mer stabil markedssituasjon.

Fortsatt er det noen mørke skyer på himmelen, og jeg regner med at det er flere enn meg som følger nøye med på den økonomiske utviklinga i Portugal og Spania. Vi skal samtidig glede oss over den gode utviklinga vi ser i land som Brasil, et viktig marked for norsk klippfisk.

I midten av mars reiser statsminister Jens Stoltenberg og jeg til Japan for å fremme norske interesser. Vi skal blant annet besøke verdens største fiskemarked og delta på flere profileringsarrangementer for norsk sjømat. Statsministeren har invitert næringslivet til å delta på reisen, og det ligger an til å bli en stor næringslivsdelegasjon. Jeg vil oppfordre sjømatnæringa til å bruke denne anledningen til å styrke sine relasjoner til Japan.

Et annet viktig sjømatmarked er USA. Den norske laksenæringa og norske myndigheter har bestemt seg for å gjøre et nytt forsøk på å få opphevet straffetiltakene som har vært i kraft i over 20 år. Denne saken har grunnleggende nærings- og handelspolitiske aspekter som det er viktig å rydde opp i.
Norske myndigheter mener at den amerikanske praktiseringa av sunset-reviewen ikke er i tråd med WTO-regelverket.
Hjemmemarkedet
Selv om sjømateksporten fra Norge er betydelig, er også hjemmemarkedet et av de viktigste markedene for næringa.  En storsatsing på markedsføring i Norge i 2010 har gitt så gode resultater at Eksportutvalget for fisk har besluttet en rekordinvestering på over 40 millioner kroner i 2011.
Det er jeg svært fornøyd med. Fokus på hjemmemarkedet har vært en av mine kjepphester. Og når nå Eksportutvalget viser at hjemmemarkedet er like viktig for norsk sjømatnæring som Frankrike og Russland, så viser det at jeg har hatt rett i å heise denne fanen.
Det har blant annet resultert i at vi på TV nå kan se hvordan vi som forbrukere kan tilberede enkle fiskematretter og hvor oppskriftene finnes. Det er viktigere enn vi tror. Mange vet rett og slett ikke hvordan man skal tilberede sjømat, de mener faktisk det er enklere å steke koteletter.
Å være tilstede på matfestivaler, konkurranser og matbegivenheter som dyrker håndverket, kulturen og historien rundt maten, er viktig. Når jeg sier viktig mener jeg for omsetninga av sjømat på hjemmemarkedet, for reiselivsnæringa og for utviklinga av nye produkter med lokal identitet og spesielle kvaliteter.
Jeg var for eksempel til stede under Matstreif i Oslo, en massemønstring i norske mattradisjoner.  Under ski-VM om få uker vil norsk sjømat ha en sentral plass i det vi byr fram for gjester fra inn- og utland. At norsk sjømat er synlig i hovedstaden, skal vi alle være glad for. Derfor var det særdeles  hyggelig å få åpne en ny fiskebutikk på Youngstorget.
I den siste tida har vi sett en positiv framvekst av miljøer som fungerer som både inspiratorer og lim mellom enkeltaktører i sjømatnæringa og på tvers av landmat og sjømat, som f. eks smak av kysten.
Arbeidet er krevende, og for å kunne støtte opp om noen av disse miljøene og at bedrifter skal kunne delta på festivaler og konkurranser, har jeg for 2011 besluttet å utvide innretninga av Innovasjon Norges Marint Verdiskapingsprograms midler.
Jeg håper dette vil føre til at smaken av Norge i større grad enn tidligere smaker av hav.

Innovasjonsanalysen
I mitt innlegg her i fjor var jeg opptatt av at hvitfiskindustrien har slitt med lav lønnsomhet over lang tid.
Fiskeri- og kystdepartementet har derfor fått gjennomført en analyse for å finne svar på hvor innovativ eller nyskapende norsk fiskeindustri er.

Analysen viser at fiskeindustrien er flink til å ta i bruk ny teknologi, men at det er langt mellom innovasjonene som gir konkurransefortrinn i markedet. I en hverdag med lav og variabel lønnsomhet ser det ut til at produkt- og markedsutvikling blir nedprioritert.
I tillegg til å øke fokuset på markedsarbeid og kompetanse, foreslår forskerne fra Nofima og Frost Forretningsutvikling blant annet;

• at fangstmønsteret i større grad bør tilpasses etter kvalitet og markedets behov,
• at prisene i førstehåndsomsetninga i større grad bør differensieres etter kvalitet, og
• at det bør legges til rette for en bedre koordinering mellom flåte og industri, enten gjennom eierskap eller gjennom allianser og andre samarbeidsmodeller.

Departementet går nå igjennom alle forslagene som kommer fram i analysen, og vurderer hvordan innspillene kan bidra i utforminga av framtidas fiskeripolitikk.

Når det gjelder fangstmønsteret, har jeg allerede tatt et viktig grep i forbindelse med reguleringsopplegget for 2011.

Omlegginga gir fiskeflåten i større grad garanterte kvoter, noe som vil bidra til å redusere kappfisket. Med faste fartøykvoter kan den enkelte fisker i samarbeid med kjøperne tilpasse egen fangst gjennom året.  Jeg forventer at flåten og industrien benytter seg av de mulighetene de nå får til å samarbeide, slik at de kan tilby markedet sjømat av den kvalitet og regelmessighet som etterspørres.

Lakselus og rømming
Lakseeksporten går som nevnt bedre enn noen sinne, men havbruksnæringa har sine miljøutfordringer.
På landsbasis er lakselussituasjonen på om lag samme nivå som i fjor, og resistensutviklinga er fremdeles bekymringsfull. Regjeringa besluttet derfor å begrense den varslede kapasitetsøkninga i 2010 til kun å gjelde for Troms og Finnmark, hvor problemene med lakselus ifølge Mattilsynet er små, og resistens ikke er påvist.

Regjeringa slo samtidig fast at det ikke blir noen generell kapasitetsøkning i laksenæringa før vi ser at tiltakene som er satt i verk har den ønskede effekten, og at lusenivået er kommet innenfor de grensene som er satt. Resistensutviklinga må også være under kontroll. I 2012 vil regjeringa gjøre en ny vurdering av spørsmålet om kapasitetsøkning. Det betyr at havbruksnæringa bør bruke det neste året på å få bukt med lakselusa.

Mye er allerede satt i gang: Fiskeri- og kystdepartementet finansierte i fjor forskning på lakselus for nesten 40 millioner kroner. I tillegg har Forskningsrådet og Fiskeri- og havbruksnæringas forskningsfond lakselusprosjekter i sin portefølje med en total ramme på 66 millioner kroner.

Her vil jeg også rose Marin Harvest, Nordlaks, Aqua Gen og Seafarm Pulse Guard som har finansiert lakselusforskning.

Rett før jul i fjor ble det også klart at Forskningsrådet vil finansiere et nasjonalt senter for lakselusforskning ved Universitetet i Bergen. Jeg ønsker likevel å utfordre laksenæringa til å øke forskningsinnsatsen for å løse problemene med lakselus. Jeg er ganske sikker på at mer forskning vil være en god investering, og med dagens lønnsomhet i laksenæringa bør det ikke være vanskelig å finansiere dette.

Det er også viktig at arbeidet med å forebygge rømming av oppdrettsfisk styrkes. Etter flere år med nedgang i rømmingstallene, har vi i de siste tre årene sett ei liten økning i antall rømte laks. Jeg har derfor besluttet å innføre strengere regler for teknisk standard for oppdrettsanlegg.

Forslag til endring av NYTEK-forskriften sendes på høring i dag, og er et steg videre i arbeidet med å redusere risikoen for rømming.

Det viktigste er at det stilles krav om anleggssertifikat for alle flytende anlegg. Videre blir det stilt krav om lokalitetsanalyse og fortøyningsanalyse, og at reparasjon av not må skje av sertifisert verksted. 

Det har den siste tiden vært mye oppmerksomhet rundt landbaserte oppdrettsanlegg og lukkede anlegg i sjø. Det har også vært foreslått å endre produksjonsprosessen i eksisterende anlegg, slik at fisken kan vokse seg større i settefiskanleggene før den settes ut i sjøen.
Risikoen for sykdom er størst i fasen opp til fisken har en vekt på rundt 1 kilo. Problemene med lakselus er også i mange tilfeller størst i fiskens tidlige vekstfase. Jeg har derfor i dag også sendt på høring et forslag om å innføre en prøveordning som tillater en forlenget landfase for settefisk av laks, ørret og regnbueørret.
Prøveordninga gir mulighet til å høste nye erfaringer, og vil kunne bidra til utvikling av ny teknologi.

Regjeringa står fast på at det skal legges til rette for videre vekst i havbruksnæringa, forutsatt at det kan skje innenfor miljømessig bærekraftige rammer. Regjeringas strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring legger rammene for dette arbeidet.

I fjor ble det bevilget 15 millioner kroner til forskning for gjennomføring og oppfølging av strategien, og på årets budsjett er det satt av 12 millioner. Havforskningsinstituttet la nylig fram sin risikovurdering av miljøvirkningene av norsk fiskeoppdrett, sett opp mot målformuleringene i bærekraftstrategien. Rapporten er et viktig innspill til det videre arbeidet.
Jeg skal 17. februar gi en redegjørelse til Stortinget om norsk havbruksnæring, med påfølgende debatt 22. februar. Her vil jeg ha fokus på utviklingsmulighetene som næringa har, men også på utfordringene som den opplever.

Havbruksnæringas størrelse og betydning gjør at samfunnet med rette er opptatt av havbrukspolitikken, og hvordan næringa utfører virksomheten sin. Havbruksnæringa har gode muligheter til å kunne fortsette sin positive produksjonsutvikling, men skal samtidig være forberedt på at myndighetene vil sette ned foten dersom det blir nødvendig.

Verdiskaping
Jeg ønsker også å utfordre havbruksnæringa på å øke bearbeidinga og dermed verdiskapinga innenfor dagens produksjonsbegrensninger. Fortsatt bearbeides bare 20 % av den norske laksen før den eksporteres. I mitt hode er filetering bearbeiding.

Jeg er klar over at dagens høye laksepris er en utfordring for bearbeidingsindustrien. Likevel mener jeg at vi her har muligheter for verdiskaping som ikke utnyttes. Fiskeri- og kystdepartementet har derfor engasjert Sintef Fiskeri og Havbruk, i samarbeid med Kontali Analyse, til å gjennomføre en analyse av verdiskapingspotensialet i havbruksnæringa. Formålet er å få innspill til tiltak for å øke verdiskapinga.

Når resultatene fra arbeidet foreligger, vil jeg invitere næringa til å være med på å drøfte forslagene. Forskerne kan hjelpe oss med å få nye ideer opp på bordet, og når eventuelle tiltak skal settes ut i livet er det viktig med et tett samspill mellom myndighetene og næringa.

Verdens fremste sjømatnasjon
I fjor høst etablerte jeg prosjektet Samarbeid for arbeid i Sjømatnæringa. Formålet er å få fram nye ideer til hvordan sjømatnæringa kan utvikles videre. Gruppa hadde sitt tredje møte i Stavanger i går, hvor temaene produktutvikling, videreforedling og kapital ble diskutert.

På møtet som gruppa hadde før jul ble temaene omdømme og rekruttering diskutert. Der ble det påpekt at det er viktig med åpenhet omkring miljøutfordringene, og at næringa bør være ydmyk overfor det å ta ansvar for å løse problemene. Kommunikasjon er viktig, men det er enda viktigere å løse selve problemet.

Det ble også kommentert at det er uheldig når ulike representanter for myndighetene gir utrykk for veldig ulike oppfatninger av virkeligheten, og villaksen ble nevnt som eksempel.

Det bør være rom for ulike syn, også innad i forvaltninga, men det er viktig å ha et felles kunnskapsgrunnlag. Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim og jeg tok derfor på slutten av fjoråret initiativet til et felles kunnskapsseminar. Formålet var å belyse kunnskapsgrunnlaget knyttet til hvordan havbruksnæringa påvirker villaksen. Både Solheim og jeg er opptatt av å bygge havbrukspolitikken på kunnskap. Havbruksnæringa har et stort ansvar for å sikre at man ikke skader villaksen, men det er samtidig viktig at man har et godt vitenskapelig grunnlag for å vurdere hvilke andre faktorer som påvirker villaksen.
Jeg legger opp til en tett dialog med Solheim i arbeidet med å avklare hvilket avtrykk som det er akseptabelt at norsk matproduksjon setter i naturen.

Forrige uke hadde jeg besøk av Norsk sjømatsenter som presenterte et prosjekt med arbeidstittelen Det norske lakseinstituttet.

Prosjektet skal bidra til å formidle kunnskap om, profilere laks og ørret, og være et supplement til det arbeidet som gjøres av næringsorganisasjonene og EFF.

Det legges blant annet opp til besøk på oppdrettsanlegg, kombinert med kurs om laksen og tilberedning av mat av laks. Instituttet skal holde til i en ny flott signalbygning på fisketorget i Bergen.
Jeg oppfatter dette som et spennende prosjekt, og jeg håper at næringen vil samarbeide om dette  og dermed bidra til å øke kunnskapen om havbruksnæringa.

I desember i fjor invitert jeg alle mine medarbeidere i departementet og lederne for våre underliggende etater til å vurdere hva som blir viktigst i arbeidet for å skape verdens fremste sjømatnasjon. Innspillene jeg fikk, kan litt forenklet deles i tre grupper:

1. Næringsutvikling; hvordan sikre en konkurransedyktig næring gjennom hele verdikjeden,
2. Samspillet mellom nærings- og samfunnsutvikling; hvordan balansere mellom bedriftsøkonomiske og samfunnsøkonomiske hensyn, og
3. Miljøbaserte utfordringer.

Avslutning
Eksporttallene for 2010 viser at veldig mye er bra i den norske sjømatnæringa. Næringa har også alle muligheter til å løse de utfordringene som fins, og fortsette sin positive utvikling.

Men så vet dere like godt som meg at det aller viktigste er å opprettholde konkurransekraften i en knalltøff internasjonal konkurranse. Regjeringas bidrag er å husholdere klokt med oljepengene for å unngå høy kronekurs og høyt rentenivå. Dere kan stole på at denne regjeringen aldri glemmer det.
Gjennom et godt samspill mellom næring og myndigheter er jeg overbevist om at vi skal klare jobben – å gjøre Norge til verdens fremste sjømatnasjon.

Takk for oppmerksomheten.