AqKva – havbrukskonferansen 2012

Kjære alle sammen,
Takk for invitasjonen.

Dagens arrangører står oppgitt i Brønnøysundregistrert som en interesseorganisasjon der formålet er å fremme kunnskapsformidling om oppdrett. Det ingen tvil om at dette er en organisasjon det er stort behov for og jeg gleder meg til en dag med kunnskapsutveksling, diskusjon og inspirasjon her på Stord hotell. Og jeg må si at jeg er dypt imponert over fremmøte.

Tittelen på dagens plenumssesjon er treffende. Havbruksnæringen er uten tvil en av Norges største suksesshistorier. Men vi kjenner alle til voksesmertene og disse går ikke upåaktet hen, verken hos politikere, i media eller hos publikum. Mulig næringen selv kjenner dem på kroppen også?

I Soria Moria 2 er det tydelig fastslått at regjeringen har et mål om vekst i havbruksnæringen. Men veksten må være innenfor bærekraftig rammer. Verdens befolkning er forventet å stige til 9 milliarder i 2050. Som følge av dette må matproduksjonen økes betraktelig. Vi ser at det er begrensinger i landbruket og det tradisjonelle fisket, men innen akvakultur er mulighetene for økt proteinproduksjon store. Da passer det bra at Fiskeri og kystdepartementet har startet et arbeid som skal munne ut i en stortingsmelding om sjømatnasjonen Norge. Målsetningen er ambisiøs, Norge - verdens fremste sjømatnasjon. I meldingen vil det blant annet drøftes hvordan vi best kan sikre fremdeles økt verdiskapning i næringen. Vi vil ikke bare se på mulighetene for kapasitetsvekst, men også hvordan vi kan få mer verdi ut av hver kilo fisk produsert. Som tidligere legges det opp til at myndighetenes bidrag skal skje først og fremst gjennom finansiering av forskning, formålstjenelig regulering og tilrettelegging. Jeg håper at flest mulig av dere som sitter her i salen i dag vil delta i dette arbeidet slik at vi får en melding som står seg og som vi kan bruke som et verktøy i mange år fremover.

Men tilbake til bærekraft. Dette er et viktig tema og jeg minner om Brundtlandkommisjonen definisjon som sa at bærekraft er å imøtekomme denne generasjonens behov uten å ødelegge for fremtidige generasjoner. Dette syns jeg er et godt mål for havbruksnæringen.

Regjeringens strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring identifiserer et behov for økt kunnskap om hvordan havbruksaktivitet påvirker miljøet, bl.a. villlaks og hvilke tålegrenser bestandene har. Det er særlig genetisk påvirkning som følge av rømming fra oppdrettsanlegg og konsekvenser av lakselus som må kartlegges nærmere.

Havbruksforvaltningen trenger gode indikatorer for å måle miljøpåvirkning, samt kunnskapsbaserte grenser for akseptable miljøpåvirkninger. Forskning på disse fagfeltene foregår parallelt med utviklingen av forvaltningsverktøy, og kunnskapen om forholdet mellom oppdrettsfisk og vill laksefisk blir stadig bedre.

Fiskeri- og kystdepartementet er i ferd med å etablere førstegenerasjonsindikatorer med foreløpige grenseverdier for genetisk interaksjon og lakselus basert på dagens kunnskapsnivå. Våre underliggende etater er bedt om sende oss sitt forslag til førstegenerasjons indikatorer (dvs målemetoder) før påske. De har også fått i oppdrag å foreslå overvåkningsprogram tilpasset bruk av indikatorene og forslag til grenseverdier.

Det er viktig å huske på at grenseverdier for akseptabel påvirkning i sin natur er noe som skal fastsettes av politiske myndigheter, da det dreier seg om å avveie ett samfunnshensyn mot andre. Den kommende Stortingsmeldingen vil være en egnet arena for politisk drøfting av dette. Det er også viktig å huske på at indikatorer og grenseverdier vil måtte evalueres og justeres etter hvert som kunnskapen øker.

For å sikre rammebetingelsene for bærekraft iverksetter vi nødvendige tiltak løpende.

Forslag til ny lakselusforskrift vil bli sendt på høring i nær fremtid. Forslaget innebærer at de fleste bestemmelsene om kontroll og bekjempelse av lakselus samles i én nasjonal luseforskrift

I november så vi at lusenivåene i oppdrett på landsbasis var betydelig lavere enn de har vært foregående år. Dette var positivt, men tallene for desember viser at det er viktig at den gode innsatsen opprettholdes.  Jeg er fremdeles bekymret for lusenivået på villfisk i enkelte områder. Næringen har fortsatt en jobb å gjøre.

Arbeidet mot rømming har høy prioritet og antall rømmingsepisoder er redusert de siste årene, men bildet preges av mer rømt fisk i hver hendelse.

Oppdrettsanlegg skal tåle de værforholdene man kan forvente på en lokalitet, også når det er uvær. Nye og strengere tekniske krav til oppdrettsanlegg (NYTEK-forskriften) har nå tredt i kraft og vil bidra til å redusere sannsynligheten for rømming. Den vedtatte grensen på 200 000 fisk per merd er innføret for å begrense konsekvensene ved totalhavari. Slik jeg har forstått det vil denne grensen få størst konsekvenser for oppdrettere i Midt-Norge. 80 % av næringen vil være uberørt.

Vi vurderer å innføre krav om fettfinneklipping, som et tiltak for lettere å skille oppdrettsfisk fra villfisk i elvene. Mattilsynet og Fiskeridirektoratet har nå fått i oppdrag å vurdere de fiskehelse- og velferdsmessige sidene, samt kost-nytte effekten av fettfinneklipping. Vi følger også det øvrige arbeidet med utvikling av ulike metoder for merking av fisk nøye. Dette kan bli viktige verktøy for å kunne spore oppdrettsfisken tilbake til det anlegget den har rømt fra.

Med andre ord, vi gjør mye og nå er det viktig at næringen fortsetter det gode arbeidet som er igangsatt.

Så til et område jeg vet mange er opptatt av. Hardangerfjorden er et område med særskilte utfordringer. I 2008 ble det bestemt at biomasseveksten i området måtte begrenses inntil utfordringene var løst. Et forslag om å avgrense den til enhver tid stående biomassen til 50 000 tonn har vært på høring. Denne mengden er omtrent lik det nivået som var forut for vedtaket i 2008. Som følge av innspillene FKD har mottatt i høringsrundene, arbeides det nå med å finne en god for hvordan vi skal sikre at begrensningen på 50 000 tonn holdes. Det er også viktig at tiltaket i minst mulig grad går utover arbeidsplassene i regionen. Kunnskap som eventuelt kommer frem i næringens egen konsekvensanalyse vil bli vurdert før revidert forslag sendes på ny høring.

Det ideelle her hadde vært om næringsaktørene viste tilstrekkelig selvjustis og sikret at begrensningen på 50.000 tonn overholdes.

Som dere kjenner til ble et ekspertutvalg satt ned av FKD i 2009 for å utrede havbruksnæringas arealbruk. Rapporten ble avgitt i februar i fjor og har vært på 6 mnd høring. Departementet er nå godt i gang med å sette seg inn i Arealutvalgets foreslåtte tiltak, og innspillene fra de ulike høringsinstansene.

Forslagene som fremmes er av ulik karakter; noen tiltak kan iverksettes raskt, som for eksempel arbeid med etablering av en nasjonal strømkatalog for norskekysten; andre forslag, som for eksempel en helt ny arealstruktur i oppdrettsnæringa, er omfattende tiltak som vil bli drøftet nærmere i den kommende stortingsmeldingen.

Vi har innført en prøveordning med forlenget landfase for settefisk (som trer i kraft fra 1. mai 2012). Risiko for rømming, sykdom og dødelighet er stor i fiskens tidlige livsfase. En forlenget landfase vil kunne gi miljømessige positive effekter ved at disse risikoene reduseres, samt kunne bidra til et redusert smittepress av lakselus i tidsperioder som er kritiske for ville bestander av laksefisk. Ordningen med forlenget landfase vil også kunne bidra til erfaringer og innovasjon i utviklingen av miljøteknologi i akvakulturnæringa.

For der er ingen tvil om at nye teknologi vil kunne bidra til å løse mange av dagens utfordringer. Myndighetene legger opp til et teknologinøytralt regelverk og bidrar med midler til utvikling gjennom Innovasjon Norge og Forskningsrådet. Med andre ord, vi åpner for utvikling, men det er næringen som har hovedansvaret for å finne de gode løsningene.

Vel så viktig som de kravene som stilles fra sentrale styresmakter er de krav som stilles langs kysten. Vi har stort lokalt selvstyre i dette landet og havbruksnæringen må selv sørge for å være ønsket av både av Storting, fylke og kommune. Dere må kunne vise dere verdig en produksjon i fellesskapets skattekammer. Dere må sikre deres egen legitimitet.

Slik jeg ser det handler det både om å gjøre det rette – og om å kommunisere dette. Det handler om miljøansvar, kvalitet på produktene, samfunnsengasjement, nyskaping, lønnsomhet, evne til å skape trygge arbeidsplasser, etikk og ikke minst synlighet. Det handler om omdømme.

Kommunikasjonsrådgiveren Nils Apeland snakker om omdømme som ”Summen av oppfatninger som ulike grupper har av virksomheten”. Det er i følge Apeland ingen tvil om at et godt omdømme gir et bedre utgangspunkt for å lykkes og for å få bedre resultater. Virksomheter som har et godt omdømme blir behandlet positivt av ulike, viktige grupper rundt virksomheten. For havbruksnæringen handler det om å skape markeder for sine produkter, men også for eksempel om å møte forståelse og velvillighet i kampen om knappe ressurser til havbruksproduksjon. 

Som myndighet kan Fiskeri- og kystdepartementet bidra med en klar visjon for fremtiden, god organisering og langsiktig tenkning og handling. Sammen kan Fiskeri- og kystdepartementet og næringen bidra til et godt omdømme for havbruksnæringen gjennom synlighet, tydelighet, åpenhet og konsistens.

Men til syvende og sist er det næringen selv som har ansvaret for oppdrettsnæringens omdømme. Næringen selv har ansvar for å investere overskuddet på en måte som gjør den rustet til å møte utfordringer i fremtiden.

Næringen kan argumentere for at annen produksjon ikke blir gått like strengt etter i sømmene eller at kravene er urimelige, men slike argumenter når nok ikke fram i den bredere offentlighet. Andres feil er ingen formildende omstendighet.

Med andre ord, gjør de nødvendige investeringene. Følg regelverket. Og ikke glem å bruke fornuften. Myndighetene vil ikke pålegge dere alt som er lurt og ikke kan vi forby alt som er dumt.

Jeg har troen på norsk havbruksnæring og vi jobber hver dag for å sikre et fornuftig rammeverk. Men det er næringen som eier miljøutfordringene havbruket står ovenfor og det er næringen som må gå i bresjen når utfordringene skal løses. Visjonen til regjeringen ligger der – bærekraftig vekst. Nå det er opp til næringen å muliggjøre denne veksten.

Takk for meg!