Berg-Hansens innlegg i Europaparlamentets fiskerikomité

Kjære parlamentarikere,

Det er en glede å være tilbake i Europaparlamentets fiskerikomité. Jeg ser fram til igjen å utveksle synspunkter, spesielt ettersom dere er midt i krevende prosesser med å legge om kursen for EUs felles fiskeripolitikk. 

For meg som fiskeri- og kystminister, er bærekraftig forvaltning av våre marine ressurser en ledetråd for mitt arbeid. En bærekraftig sjømatnæring gir grunnlag for varige verdier, til glede for både kystsamfunn og konsumenter.

EU er det største markedet for sjømat fra Norge, og vi er den største leverandøren av sjømat til EU. Det er derfor viktig med

• Gjensidig tillit og respekt
• Stabile og gode rammebetingelser for samhandelen
• Forutsigbare og like spilleregler

WTO har en viktig rolle, og vi har ved noen anledninger valgt å bruke WTO-regelverket for å beskytte vitale norske interesser innenfor mitt ansvarsområde.

I et langsiktig perspektiv mener jeg også vi må se på sjømathandelen med nye øyne. Bidrar dagens handelspolitiske regime til bærekraftig sjømathandel? Har vi gode nok konkurransevilkår? Globalisering av sjømatnæringen endrer handelsstrømmene og rammebetingelsene. I dette perspektivet bør EU og Norge gå foran for å sikre at framtidens sjømatnæring og handel med fisk, støtter opp om en bærekraftig bruk av de marine ressursene.

I tillegg til nære handelsforbindelser forvalter vi felles ressurser i Nordsjøen og Skagerrak – og vi har et betydelig fiske i hverandres økonomiske soner.

Norge og EU har utviklet en god allianse når det gjelder makrell. Vårt ansvarlige samarbeid over mange år har gitt en betydelig økning i makrellbestanden - som andre de siste årene har skummet fløten av. Jeg anerkjenner at Island og Færøyene har rett til en større andel av makrellkvoten, men mener det er uakseptabelt når de ensidig har gitt seg selv kvoter som tilsvarer mer enn 45 % av det bærekraftige uttaket.

Fra norsk side ønsker vi en langsiktig makrellavtale – med alle kyststatene - men det må være en avtale basert på realistiske og begrunnede posisjoner - og reell vilje fra Island og Færøyene til kompromiss. I den situasjonen vi nå er i kan det være nødvendig med sanksjoner, og jeg følger med interesse arbeidet i EU når det gjelder sanksjonsinstrument.

Jeg har innledningsvis allerede nevnt den viktigste saken komiteen for tiden jobber med, som i er reformen av EUs felles fiskeripolitikk. Kommisjonens forslag er ambisiøse, men det tror jeg er helt nødvendig. Jeg synes også diskusjonene av forslagene har synliggjort en reell vilje til å stake ut en ny kurs.

Jeg vil bruke denne anledningen til å dele med dere noen erfaringer fra Norge. Tiltak som har fungert godt i Norge, vil ikke uten videre passe i EU. Det finnes ikke en ”one size fits all”.

Mitt utgangspunkt er at bærekraftig høstning av fiskebestandene henger tett sammen med en økonomisk robust fiskeflåte. Sterke bestander og lønnsomme bedrifter er til sammen nødvendige forutsetninger for sosial bærekraft i form av attraktive, stabile arbeidsplasser og levende kystsamfunn.

Norge valgte tidlig på 1990-tallet å bygge ned den offentlige økonomiske støtten til fiskerinæringen. Årsaken var at subsidiene førte til opprettholdelse av overkapasitet, som igjen truet fiskebestandene.  Det var et politisk valg, og den norske fiskeflåten er nå så godt som subsidiefri. Det lot seg gjøre, og norske fiskere tjener i dag veldig godt.

Også i Norge har politikken for å redusere kapasitet vært omstridte, både politisk og i næringen. Og nettopp derfor har det vært viktig ikke å overlate utviklingen til markedet alene.

I Norge valgte vi å innføre et system som bygger på de samme prinsipper som Kommisjonens forslag til omsettelige fiskekonsesjoner. Imidlertid har vi lagt inn betydelige restriksjoner på omsetteligheten. Både geografiske og mellom ulike fartøygrupper. Dette var nødvendig for å sikre større politisk kontroll.

Systemet er enkelt. Konsesjoner slås sammen, og fartøy hugges opp. Slik blir vi kvitt overflødig kapasitet, samtidig som de gjenværende får større kvotegrunnlag. Uten krav om kondemnering kan kapasiteten dukke opp igjen i andre fiskerier, nasjonalt eller globalt, og da har vi ikke løst det underliggende problemet.

I 1990 var det registrert 17 000 fartøy i Norge. 20 år etter er antallet redusert til 6000. Også antall fiskere er betydelig redusert. Likevel har både fangstmengde og verdi økt, og den norske fiskeflåten er fortsatt variert – med både store og små fartøy langs hele kysten.

Tiltak for å redusere kapasitet henger sammen med lønnsomhet, som igjen henger sammen med ressurssituasjonen. Det handler om å gjøre det til fiskernes beste interesse at bestandene de høster av er sterke.

Det bringer meg over på ressurssituasjonen. Godt forvaltede fiskebestander er avgjørende for langsiktig bærekraft og lønnsomhet, og utkast av fisk er forenelig med en god ressursforvaltning.

Vi har i Norge i mange år kjempet mot utkast av fisk. En viktig del av vår politikk er utkastforbudet. Men det er ikke nok bare å lage et forbud. Like viktig er det med effektive tiltak for å unngå at fisk som ellers ville blitt kastet ut kommer ombord i båten. Forbudet en plattform for andre tiltak, og har bidratt til en holdningsendring blant fiskerne. Det skal ikke være akseptabelt å dumpe mat.

La meg gi dere noen eksempler. Utkastforbudet førte til større interesse for å utvikle og ta i bruk teknologiske løsninger som økte selektiviteten i fisket. Vi har systemer for å stenge fiskefelt, og krav om at fartøy må skifte fiskefelt dersom innblanding av småfisk blir for stor. Vi tar høyde for bifangst når kvotene fastsettes, og fartøyene må ha et kvotegrunnlag som passer til forventet fangst.
Utkastforbudet har vist seg å gi fiskerne insentiver til å legge om fisket. Det er nettopp slike forvaltningsregler som fungerer best i praksis.

Så vil noen helt sikkert spørre om et utkastforbud virker. Mitt svar på det er et utvetydig ja. Dette betyr ikke at utkast ikke forekommer i Norge. Men, vi har utviklet et praktisk godt og velfungerende system som gjør at utkast ikke lenger er en trussel mot bærekraftig forvaltning. Ut fra våre erfaringer er det også avgjørende med dialog og samarbeid med alle berørte parter.

I Skagerrak har jeg sammen med mine kolleger fra Danmark og Sverige allerede lagt opp til et utkastforbud fra 2013. Jeg håper dette initiativet kan være til inspirasjon for resten av EU.

Utkastsaken illustrerer at moderne fiskeriforvaltning i økende grad handler om å ivareta miljøhensyn, og at det ikke er noe motsetningsforhold mellom forvaltning av økosystemene og forvaltning av fiskeriene.

Vi må i fellesskap arbeide for at prinsippet om bærekraftig bruk får gjennomslag i alle sammenhenger. Rio + 20 gir oss anledning til det. Verden står overfor en stor utfordring med å skaffe mat til en voksende befolkning. Retten til mat må stå i sentrum for de beslutninger som skal tas i fremtiden. Et sunt økosystem gir størst avkastning.

Jeg vil avslutte med å si at vi fra Norge har erfaringer med fiskeripolitiske reformer som krever politisk lederskap og tøffe beslutninger. Vi måtte stoppe fisket etter sild på 70-tallet, vi innførte utkastforbudet, vi avskaffet subsidiene, vi innførte strukturordninger. Dette var omstridte politiske veivalg. Men det var nødvendig. I dag høster vi godt av de beslutningene som fremsynte politikere tok.

Reformen av EUs felles fiskeripolitikk har avgjørende betydning for kystsamfunn, næringsliv og konsumenter i EU, men den har også betydning for Norge. Jeg ønsker dere lykke til i arbeidet!