Fiskerienes rolle i nordområdepolitikken

(Sjekkes mot fremføring)

 

Kjære alle sammen.

Takk for invitasjonen fra Naturvernforbundet til å snakke om ”fiskerienes rolle i nordområdepolitikken”.  

Når regjeringen omtaler nordområdesatsingen, sies det gjerne at ”Det meste er Nord”. Vi kunne like gjerne kunne si at ”Det meste er Hav”. Norges identitet og landets navn er uløselig knyttet til de to dimensjonene: Himmelretningen Nord og Havet. 

Det er knapt nødvendig å minne om havressursenes og fiskerinæringens betydning for det norske samfunn – for Fedrelandets ve og vel. Men jeg gjør det nå likevel: Og i dette foredraget skal jeg gjøre rede for hva regjeringens nordområdestrategi faktisk gjør – i tillegg til hva den ikke gjør, og kanskje heller ikke bør gjøre – med hensyn til marin sektor.

I globalt perspektiv er Norge en arktisk utpost – en drøyt to tusen kilometer lang steinrøys oppunder Nordpolen. Her skulle det knapt bodd folk, men vi er her likevel, og her bor vi godt – takket være Golfstrømmen og ressursene i havet. 

Havressursene er – og har alltid vært – vårt livsgrunnlag. Norges velstand – ja vår overlevelsesevne som nasjon – har alltid vært avhengig av at vi har kunnet høste av havets ressurser. 

Over 80 prosent av Norges befolkning bor mindre enn 10 km fra kysten. Kysten er livsnerven i det norske samfunnet og utgangspunktet for store deler av verdiskapningen. 

Vi er verdensledende på teknologi for fiskeri og havbruk. I dag har vi trolig den største grupperingen verft i Europa, vi er gode på olje-og gassutvinning offshore, og vi har verdens femte største skipsflåte.

Og ikke minst: Havets skattkammer har brakt oss fisken, en fornybar ressurs. Fisken har ”et evighetens perspektiv over seg”. Forutsatt, selvsagt, at vi forvalter bestandene på en bærekraftig måte.

Sjømatnæringens betydning for Norge

Når utvinningen av olje og gass i Nordsjøen og på de nyere feltene lenger nord en gang dabber av, vil vi fortsatt være avhengig av fiskerinæringen. Derfor er ivaretakelsen av våre fiskeripolitiske interesser et prioritert område for regjeringen.

Fiskerinæringens betydning for Norge generelt - og vår nordområdepolitikk spesielt - kan ikke understrekes sterkt nok.

For det første: Havressursene har enorm betydning for vår økonomi: Norge er verdens nest største eksportør av sjømat. Nest etter petroleumssektoren er fiskerisektoren vår største eksportnæring.

Som fiskeri- og kystministeren har sagt, kunne sjømatnæringen for 2011 vise til en eksport på 53 milliarder kroner. Dette var 40 prosent mer enn i 2008. Det er nesten ikke til å tro. Og Nord-Norge står for om lag 50 % av verdien. Jeg er stolt over å kunne si at det hver dag serveres 33 millioner måltider norsk sjømat rundt om i verden.

For det andre: Fiskerisektoren, dvs. fangst og fiske, fiskeoppdrett og foredling, sysselsetter nærmere 5 prosent (4,7 prosent— i underkant av 11 000 personer) av hele arbeidsstokken i Nord-Norge. I fiskerisektoren er koblingen, som vi vet, mellom bosetting og tilgangen til marine ressurser sterk.  

For det tredje: Fiskerisektoren er innovativ. Ikke bare gjør teknologiske nyvinninger fangsten stadig mer effektiv. Nye næringer spinner ut av den kunnskapen og aktiviteten som ligger i fiskerisektoren. Havbruk og oppdrett på 70 og 80-tallet, nå skimter vi en ny næring i vår satsing på marin bioprospektering.

I de store havområdene som Norge forvalter er det trolig mer enn 10 000 arter som er lite undersøkt. Det er god grunn til å anta at flere av disse marine organismene har spesielle egenskaper som kan utnyttes og danne grunnlag for ulike produkter og prosesser innenfor en rekke næringsområder som blant annet, medisin, prosessindustri, mat, fôr, biobrensel og kosmetikk.

Nærvær, aktivitet og kunnskap er nøkkelbegrep for regjeringens nordområdesatsing. Og som de fleste her i dag sikkert er kjent med, har den norske fiske- og fangstvirksomheten vært avgjørende for Norges posisjon i nordområdene, og gitt Norge legitimitet i disse områdene.

Og jeg vil si at fiskeriene – den fornybare ressursen som fisken og all sjømat representerer – er gjennomgangstema i alle de tre stikkordene – nærvær, aktivitet og kunnskap. Ja, erfaringene fra vår tid som fiskerinasjon – og utsiktene videre i vår tid som fiskerinasjon. Hadde det ikke vært for alt dette ville nordområdesatsingen hatt langt svakere trykk og perspektiv.

La meg utdype dette nærmere med omtale av noen hovedområder i regjeringens nordområdepolitikk:

Regjeringens nordområdesatsing

Nordområdesatsingen er regjeringens viktigste strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken. Dette er et område hvor vi fikk et markert skifte både i tilnærming og trykk med regjeringsskiftet i 2005 og Soria Moria-erklæringen. Dette er den delen av Norges nærområder som er mest i endring, der vi har avgjørende interesser å ivareta, og der vi har både ansvar og muligheter til å utgjøre en forskjell.

Hvorfor vier regjeringen våre nordområder så mye oppmerksomhet?

1)  For det første: Nordområdepolitikken berører vårt viktige forhold til Russland;
2)  For det andre: Det store omfanget av ressurser i nordområdene i form av bl.a. fisk, olje- og gass, fornybar energi, og mineraler, som skaper nye muligheter for økt verdiskapning.  
3)  Og for det tredje: vi har klimaendringene, som kanskje enda fortere og mer dramatisk enn andre steder påvirker rammebetingelsene for folk som lever, bor og driver næring i våre nordområder. Dette er de tre driverne i nordområdesatsingen.

Summen av disse drivkreftene gir oss betydelige utfordringer – og muligheter i nord.

Utenriksdepartementet har samordningsansvaret for nordområdepolitikken. Men nordområdesatsingen er langt mer enn utenrikspolitikk, ja det er for det meste mer enn utenrikspolitikk. Nær sagt alle departementene har et nordområdeansvar, hvert på sine felter.

Og for ordens skyld: Slik er det jo også når det gjelder den marine sektor – ressursforvaltning og ivaretakelsen av våre fiskeripolitiske interesser vil alltid være en prioritert sak for denne regjeringen. Enten det handler om forholdet til grenser, soner og kvoter eller de handelspolitiske spørsmålene knyttet til eksport.

Og så skal vi huske: Nordområdesatsingen er ikke et kvartalsprosjekt, ikke bare en satsing for neste budsjettår, det er et generasjonsprosjekt, det handler om moderne samfunnsbygging der vi skal legge stein på stein.  

Fokuset på nordområdene er heller ikke en satsing som bare skal komme de tre nordligste fylkene til gode; dette er en nasjonal satsing. For dersom vi skal lykkes trenger vi erfaring og kunnskap fra hele landet – og, i tråd med norske erfaringer fra andre deler av samfunnsutviklingen, fra land utenfor Norge. Men vi skal ha styringen og de strategiske målene som er de rette for oss.

Gjennom Nordområdemeldingen har vi staket opp kursen for Regjeringens nordområdepolitikk. Meldingen ble lagt frem i november 2011. Nå igangsettes tiltakene, én for én: Konkrete prosjekter. Vi er godt i gang med å gjennomføre tiltakene. La meg nevne noen:

Regjeringen satt i gang utviklingen av BarentsWatch, under ledelse av Kystverket i tett samarbeid med andre forvaltningsetater. Dette skal bli et helhetlig overvåknings- og varslingssystem som sikrer tilgang til kvalitetssikret informasjon, effektiv datautveksling og varsling i forbindelse med situasjoner som oppstår i våre havområder. BarentsWatch vil kunne gi brukere – som for eksempel fiskeflåten – forenklet tilgang til kritisk informasjon. For myndighetene vil systemet gi en samlet oversikt over det som til enhver tid skjer i havområdene, og bli et viktig instrument for å synliggjøre Norges tilstedeværelse og aktiviteter i nordområdene. 

Også har vi nytt isgående forskningsfartøy.  Det bevilges penger til byggestart på neste års budsjett. Et moderne forskningsfartøy som er egnet til å operere langt mot nord, og vil bidra til nødvendig informasjon for politiske beslutninger og forvaltning av nordområdene.  Det gjelder utviklingen av petroleumsnæringen og fiskerinæringen og det gjelder overvåking og økt forståelse av miljø, klima og ressursene i nord.

I tillegg kommer det vi allerede gjør innen vår sektor. Vi sier at kunnskap er navet i nordområdepolitikken. Se på Havforskningsinstituttet. Målt i antall årsverk er Havforskningsinstituttet det største polarforskningsinstituttet i Norge (172; UiTø: 163, NP: 80, Unis: 55). Visste dere at det er Havforskningen som produserer så godt som all dataen fra de marine områdene som spilles inn i forvaltningsplanarbeidet? Og for to uker siden åpnet Havforskningsinstituttet sitt første kontor på Svalbard – helt i samsvar med nordområdemeldingens formaning om FoU som fortsatt pillar for norsk tilstedeværelse på Svalbard.

Om mye av verdiskapningen i Norge skjer til havs er det likevel slik at vi lever våre liv på land, men det som skjer her, i nord, er også av betydning for fiskeriene: Norge har under denne regjeringen inngått en avtale med Russland om grenseboerbevis for ytterliggere å fjerne barrierer for kontakten i nord. Det er et viktig skritt i retning av å lette det daglige samkvem mellom folk i grenseområdet. Vi vil også arbeide for å få tillatelse til å utføre alle varegrupper – også sjømat – over Storskog.

Det samlede budsjettet for nordområdetiltak er i 2013 på nærmere to milliarder kroner, en økning på om lag 290 millioner kroner fra i fjor. Nytt isgående forskningsfartøy, videreutvikling av overvåkingssystemet BarentsWatch og nytt teknologibygg ved Universitetet i Tromsø er blant de viktigste nordområdesatsingene i 2013.

Forslagene innebærer økt satsing på samarbeidet med Russland. Dessuten samler nordområdepengene opp bevilgninger til forskning, fiskeri, miljø, petroleumskartlegging, mineralkartlegging, oljevernberedskap og urfolksspørsmål – alle viktige områder i nordområdestrategien.

Fiskerinæringens plass i nordområdestrategien

Så litt nærmere om fiskeriene. Når det gjelder spesielle midler til nordområdesatsingen – altså tilleggsmidler vi har satt av til å stimulere prosjekter og ambisjoner i nord, i sum nesten 2 mrd. i 2013 (1.964.511), så utgjør midler over Fiskeri- og kystdepartementets budsjett 454 millioner, dvs. 23 prosent. 

Her snakker vi om et bredt spekter av tiltak i tillegg til Barents Watch og isgående forskningsfartøy; alt fra marin bioprospektering og kartlegging av havbunnens mangfold, samt marine alger og bioenergi til slepebåtberedskap m.m.

Og da har jeg ikke regnet med annen forskning som også har betydning for fiskeriene, slik som klima- og miljøforskning i polare strøk. Fram-senteret i Tromsø, hvor også fiskeriforskningsmiljøene med blant annet Havforskningsinstituttet er tilstede, ble åpnet i 2010. Regjeringen vil videreføre bevilgningene til Framsenteret med 37 millioner kroner og setter av 40 millioner kroner til Polarforskningsprogrammet gjennom Norges forskningsråd. 90 millioner kroner vil gå til Mareano-programmet for avansert kartlegging av havbunnen i norske havområder, mens den nasjonale strategien for marin bioprospektering (forskning på potensielt utnyttbare molekyler fra marint materiale) følges opp med en bevilgning på 25 millioner kroner.  

Men når det gjelder fiskerinæringens plass i regjeringens nordområdepolitikk så blir den vesentlig mindre dersom det måles i kroner og øre over statsbudsjettet.

Det er gode grunner til at det er slik. Og jeg tror at en vesentlig del av æren for at det er slik, tilfaller næringen selv: fiskerne har maktet å bygge opp en vellykket næring der all slags subsidier og såkalt statsstøtte er avviklet. Norsk fiskerinæring er selvgående - og oppegående!

Statens oppgave er å være tilretteleggeren: Å bidra til å gi næringen optimale rammebetingelser. På hjemmebane betyr det å støtte forskning og annen kunnskapsoppbygging når det gjelder marine ressurser og det marine miljø.  Det betyr satsing på en bedret søk- og redningstjeneste og slepebåtberedskap.  Internasjonalt betyr det samarbeid med andre land – bilateralt, regionalt og globalt – om gode og robuste marine forvaltningsregimer, basert på prinsippet om bærekraftig og kunnskapsbasert høsting av havets ressurser, og i tråd med de rettigheter og plikter som følger av havretten.

Dette perspektivet er tungt til stede i nordområdestrategien. 

Helhetlig havforvaltning

I regjeringens nordområdepolitikk inngår også arbeidet med å etablere helhetlige forvaltningsplaner for norske havområder. 

Nå er det særlig planen vedrørende Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten som har et nordområdeperspektiv.

Forvaltningsplanene skal være et kunnskapsbasert verktøy for både å tilrettelegge for verdiskapning og for å opprettholde miljøverdiene i de aktuelle havområder. Planene skal identifisere tiltak som setter forvaltningen i stand til å ivareta behovet for næringsvirksomhet – f.eks. fiskerier, petroleumsvirksomhet og skipstransport – sett opp mot slik virksomhets påvirkning på havmiljøet. 

Stikkordet her er sameksistens innen rammen av bærekraftig utvikling.

Med vår økosystembaserte tilnærming til havforvaltning fremstår Norge internasjonalt som et foregangsland, hvor vi samtidig viser Norges rolle som ansvarlig forvalter av de rike ressursene i Arktis.

Havrett og fiskeripolitikk

Det bringer meg over i mer utenrikspolitiske farvann – så la meg si noen ord om nordområdesatsingens utenrikspolitiske sider.

Først, som dere og jeg godt vet: Norge opererer ikke i et juridisk tomrom eller i et politisk vakuum – vi utgjør en del av et større internasjonalt samfunn.  Vi er en stor havressursaktør og våre fiskeriinteresser er knyttet til utvikling, utbygging og konsolidering av den internasjonale rettsorden.

Det betyr gode internasjonale kjøreregler, hvor prinsippet om bærekraftig høsting basert på den beste vitenskapelige rådgivning står sentralt.  I tillegg er det viktig at kjørereglene er forutsigbare og at de overholdes og håndheves.  Dette er noe som forutsetter velutviklede nasjonale forvaltningsregimer samt konstruktivt samarbeid med andre land. 

Jeg har erfart at det er ett stikkord som oppsummerer meningen i mye av dette – og det er kort og godt havretten, hvor FNs Havrettskonvensjon av 1982 er selve grunnmuren.  

I havet er det også viktig med klare og anerkjente grenser. Når det gjelder avklaring av de maritime grenser med våre naboer, har vi tatt syvmilssteg de siste årene.  

Går vi tilbake til 2005, var kartet over havområdene i våre nordlige farvann preget av mange stiplede linjer, det vil si grenser ute i havet som ikke var endelig avklart. Å jobbe med å gjøre stiplede linjer heltrukket har vært en hovedoppgave for regjeringen.

I 2006 inngikk vi en avtale med Danmark og Grønlands landsstyre om avgrensning av kontinentalsokkelen og 200-milsonene mellom Svalbard og Grønland.

Senere samme år kom vi til enighet med Island og Færøyene om fremgangsmåten for avgrensningen av kontinentalsokkelen i den sørlige del av Smutthavet. I 2007 inngikk vi avtalen med Russland om maritim avgrensing i Varangerfjorden.

Enigheten om delelinjen i Barentshavet og Polhavet er en milepæl i norsk- russiske relasjoner. 

Denne avtalen er fullt ut i tråd med folkeretten. Havretten og internasjonal rettspraksis gir god veiledning på løsningen av slike spørsmål. Den avtalte løsningen er utarbeidet i tråd med dette og deler det tidligere omstridte området på ca. 175 000 km² i to tilnærmet like store deler.

Avtalen klargjør den nøyaktige grensen for henholdsvis norske og russiske soner og kontinentalsokkelen i hele Barentshavet og i Polhavet. Avtalen skaper klarhet, forutsigbarhet og stabilitet hva gjelder myndighetsutøvelse, kontroll og råderett over ressursene i dette området.

Avklaring av delelinjen vil åpne helt nye perspektiver for samarbeid og utvikling i nord, om ressurser, næringsliv, arbeidsplasser, kunnskap og velferd.

Inngåelsen av avtalen innebærer ingen endringer i det nære samarbeidet med Russland på fiskerisektoren. Fiskerisamarbeidet mellom Norge og Russland har lange tradisjoner, og gjennom ansvarlig, langsiktig og bærekraftig forvaltning har partene i fellesskap lagt grunnlag for en sterk bestandssituasjon og vekst i kvotene for 2013.

La oss huske: Det var innenfor fiskerisamarbeidet med Russland at en viktig del av grunnlaget for dagens nordområdepolitikk ble lagt. I år møttes Den norsk-russiske fiskerikommisjonen for 42. gang for å sikre en bærekraftig forvaltning av torsk, hyse, lodde og blåkveite som Norge og Russland er sammen om å forvalte i Barentshavet.

Den norsk-russiske fiskerikommisjonen er et strålende eksempel på hvordan man kunne komme sammen for å løse oppgaver i felles interesse, selv når den kalde krigen kastet lange skygger over det bilaterale forholdet.

Møtene med Russland innenfor fiskerikommisjonen og, ikke minst, det nære fiskeriforskningssamarbeidet, bidro vesentlig til å skape gjensidig tillit – en tillit som danner grunnlaget for dagens samarbeid om felles utfordringer i nord.

Kampen mot ulovligfiske: resultater de siste årene

I Norges forvaltningssamarbeid med andre land inngår også et omfattende kontrollsamarbeid, som fremfor alt omfatter bekjempelse av ulovlig fiske og utvikling av bedre forvaltning. Dette er en global utfordring som må takles både regionalt og i den bredere internasjonale kontekst.

For Norge er bekjempelsen av ulovlig fiske en prioritert sak, både overfor våre samarbeidspartnere i fiskeriforvaltningen i våre nærområder og internasjonalt i ulike regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner samt globalt i FN, FAO m.v. Norge legger videre vekt på å bevisstgjøre importlandene om deres medansvar i bekjempelsen av UUU-fisket.

FAO vedtok i 2009 – på norsk initiativ – en havnestatsavtale for å bekjempe UUU-fiske.

I nordområdene kan vi se at samarbeidet med Russland om bekjempelsen av UUU-fisket i Barentshavet har gitt resultater. Mens det på begynnelsen av 2000-tallet foregikk et urapportert torskefiske som ble anslått til vel 100 tusen tonn årlig, har det siden 2009 ikke blitt registrert noe ulovlig overfiske av torsk og hyse i disse havområdene.

La meg slutte der jeg begynte: For regjeringen står fiskerinæringen i sentrum av nordområdesatsingen, og vil gjøre det i overskuelig fremtid. Det er en av de viktigste næringene i Norge – mange steder den viktigste, og en sunn næring er en forutsetning for at satsingen skal bære frukt. I dag strutter næringen av livskraft og trenger ikke støtteordninger på samme måte som tidligere.  Betydningen for helheten av en gitt sektor måles ikke i antall tiltak eller antall sider i strategidokumentet.

Mens vi overlater forretningsdrift til dem som kan det, er det vår  oppgave å legge forholdene til rette for at driften har gode levevilkår. For fiskerinæringen er det først og fremst å sørge for at ressursgrunnlaget er til stede.

Dette prøver vi å sikre i samarbeid med andre berørte land; i nord er det i første rekke Russland. Vi har brukt tiår på å bygge opp et godt og tillitsfullt forhold til vår nabo i øst, og vi kan i dag høste fruktene av det i form av rekordhøye kvoter på viktige bestander.  De siste årenes fremgang i kampen mot ulovlig fiske kan også til en viss grad tilskrives et bedre og mer effektivt samarbeid mellom våre fiskerimyndigheter.

De nytrukne grensene i havet fjerner et usikkerhetsmoment og bidrar dermed til mer forutsigbare rammevilkår for næringens fremtid.

En annen måte å legge forholdene til rette på, er å styrke kunnskapsgrunnlaget. Kunnskap er ”navet” i nordområdesatsingen. I tillegg til den direkte fiskerirettede forskningen omfatter strategien store forskningsprogram av betydning for fiskeriene.

Egentlig kan man si at hele satsingen kommer fiskeriene til gode. Enhver næring er avhengig av et levekraftig samfunn for å leve og utvikle seg. Så selv om fiskeriene er en viktig bærebjelke i nordområdesatsingen, vil den nyte godt av at samfunnet den er en del av, også består av andre, bærekraftige komponenter.

Takk for oppmerksomheten