Likestilling i nærings- og arbeidslivet

(Sjekkes mot fremføring)

Takk for at jeg fikk komme hit i dag!

Seminaret i dag tar opp et tema jeg er opptatt av. Jeg har selv hatt et spennende yrkesaktivt liv, samtidig som jeg er blitt mor og nå også bestemor. Jeg har hatt mange lederstillinger og sittet i mange styrer, noe som har vært spennende så vel som utfordrende. 

Da jeg var 20 år spurte min far om jeg ville være med å bygge opp en familiebedrift hvor vi skulle leve av å oppdrette fisk. Det var starten på min karriere innenfor sjømat. For meg har det vært naturlig både å få og takke ja til disse vervene og lederstillingene.

Jeg er oppvokst i et kystdistrikt. Mine forfedre levde av fiske og mat fra egen gård. Mens mennene var på fiske, drev kvinnene gård og heim. Tradisjonelt har menn og kvinner arbeidet skulder ved skulder for å brødfø familien. Jeg er altså oppvokst med at både kvinner og menn besluttet og bestemte. 

Da jeg giftet meg og fikk barn, var det naturlig for både min mann og meg å fortsette våre yrkesaktive liv – og ta et felles ansvar for hus og barn. Jeg har vært så heldig at disse personlige valgene jeg har tatt, har vært støttet av en bred familiepolitikk. De siste 30-40 årene har det i Norge blitt tatt viktige politiske valg for å sikre at kvinnenes kompetanse i større grad blir brukt i næringslivet.

Denne politikken har lagt til rette for at det skal være mulig å kombinere jobb og familieliv. Et eksempel er at det offentlige har overtatt oppgaver som barnepass. Samtidig har politikken aktivt søkt å endre enkelte mønstre. Et eksempel er fedrekvoten som Norge innførte i 1993. I Norge får foreldrene lønnet permisjon i nesten ett år når man får barn. Lenge var det i all hovedsak mor som benyttet seg av denne permisjonen. Nå er 12 uker av foreldrepermisjonen forbeholdt far. I forslaget til budsjett for neste år er fedrekvoten foreslått utvidet til 14 uker.

Vår erfaring er at slike offentlige velferdsordninger er avgjørende for et likestilt samfunn. Vi ser også at det virker. På begynnelsen av 1970-tallet var knappe 50 prosent av norske kvinner i lønnet arbeid. I dag er over 75 prosent av kvinnene yrkesaktive. Likestilling er lønnsomt i et samfunnsøkonomisk perspektiv. Det er ikke tilfeldig at World Economic Forum hvert år rangerer landene etter en likestillingsindeks. Graden av likestilling i et land har betydning for den økonomiske veksten. Det har ingen land råd til å se bort fra. 

Jeg antar de fleste av oss er enige om at talentene er ganske likt fordelt mellom kvinner og menn. I dag er også over 62 prosent av dem som fullfører høyere utdanning i Norge, kvinner. Men for noen år siden kunne mange styrer i norsk næringsliv gi inntrykk av noe annet. De besto nesten utelukkende av menn. I valget av styrerepresentanter gikk man altså glipp av talentene som befant seg i den ene halvdelen av befolkninga. 

Det er et tap for næringslivet – som ønsker å ta i bruk de mest kompetente menneskene Norge har å by på. Og et tap for kvinner som ønsker å bruke sin kompetanse. Dette var årsaken til at Stortinget i 2003 vedtok en lov for å sikre kjønnsbalanse i styrene i de største aksjeselskapene. I tillegg settes samme krav til at det skal være kjønnsbalanse når det offentlige oppnevner råd og utvalg. I Norge øker andelen kvinner i ledelse og styrer i næringslivet. Går vi 15 år tilbake i tid, var det ikke mange kvinner i denne type posisjoner.

Den norske sjømatnæringa har tradisjonelt vært mannsdominert. Myndighetene og næringa har derfor gått sammen om å utarbeide en handlingsplan for å få bedre kjønnsbalansen i alle deler av næringa. Et viktig virkemiddel for å oppnå dette er å motivere jenter til å velge en karrierevei i sjømatnæringa.

Når verden går for sakte i riktig retning, må myndighetene ta grep for å få demokratiet og samfunnet til å fungere bedre. Samtidig er det viktig med en tett og god dialog med næringslivet for å finne fram til ordninger som fungerer, og bidrar til det bedre.

Jeg ønsker dere lykke til med seminaret, og i arbeidet for å sikre en jevnere kjønnsbalanse i alle deler av næringslivet.