Med bærekraft i kofferten

Kronikk publisert i Nationen 22. mars 2012.

En voksende verdensbefolkning trenger stadig mer mat. Norge er en stor matvareeksportør. Men vi eksporterer også kunnskap om bærekraftig fiskeriforvaltning. Det kan legge grunnlaget for at flere land kan øke sin matproduksjon, og at de gjør det med hensyn til miljøet.

Norsk fisk havner på flere millioner middagsbord over hele verden hver dag. Det skal fortsette. Men det er naturlige grenser for hvor mye fisk vi kan ta opp av havet enten den er vill eller oppdrettet. Kunnskap om hvordan fiskeriene bør forvaltes, kan vi derimot dele med flere – uten at det blir mindre av den.

Det er vel anvendte penger å bidra til et fiske som ikke utarmer bestandene, men fører til stabilt økende matproduksjon. Vi har delt av vår kunnskap om fiske og fangst, og vi har eksportert norsk teknologi til andre deler av jorda. Det har gitt resultater som vi kan være stolte over.

God forvaltning av ressursene i havet er en absolutt betingelse for en vellykket global ressursforvaltning.  Regjeringens politikk er å satse på bistandsarbeid på de områdene der Norge har unik kompetanse. Som havressursforvalter er Norges kompetanse høyt anerkjent. Eksempelvis har norske fiskerirådgivere siden 1999 bistått Vietnam med å utvikle fiskerilovgivingen i landet gjennom et omfattende rådgivingsprogram. Dette blir verdsatt, og våre rådgivere fikk nylig en vietnamesisk utmerkelse for arbeidet.

God evaluering

Virker bistandspolitikken vår, kommer pengene dit de skal og er kontrollen god nok? At våre bistandsinvesteringer måles for å se om de gir utvikling og velstand, er en selvsagt del av bistandsprosjektene.

Norsk utviklingshjelp er kontinuerlig i søkelyset, og det gjennomføres systematiske og regelmessige evalueringer som gjør det lettere å lære av erfaringer og korrigere kursen.

Norsk bistand på fiskeriområdet ble sist evaluert i 2009. Uavhengige konsulenter ledet av et britisk firma, gjennomgikk norsk bistandsinnsats for de siste 30 årene på oppdrag fra Norad. Evalueringen var jevnt over svært positiv til norsk fiskeribistand, noe som skyldes særlig to forhold.

Fiskerisektoren har i samarbeid med Norad og UD utviklet gode systemer og rutiner for bistand. Norsk fiskeriforvaltning har gjennomgått en holdningsendring siden 1980-tallet, og vi har i dag et langt mer bærekraftig konsept å tilby i utviklingssamarbeid.
Vi kan imidlertid vise til mer enn evalueringer. Land som Vietnam og Sør-Afrika har med norsk bistand tatt kjempesteg i sin fiskeriforvaltning, men særlig er jeg stolt av arbeidet vårt i Namibia. I fjorten år, fra 1990 til 2004, drev Norge fiskerifaglig bistandsarbeid i Namibia. Da vi startet, var Namibias fiskeriforvaltning i realiteten ikke-eksisterende. Da vi avsluttet, hadde Namibias fiskeriforvaltning tatt steget opp blant verdens beste.

Der man før fisket uten hensyn til hvor store bestandene var og hvor mye fiske de kunne tåle, kan namibiske fiskere nå høste av havets ressurser med et forsvarlig forsknings- og forvaltningssystem i ryggen. Det skaper mattrygghet. Ikke bare i dag, men også for framtidige generasjoner i Namibia. Når vi vet at 25 % av verdens fiskebestander er overbeskattet og 52 % er fullt utnyttet ifølge FAO, samtidig som verdens befolkning vokser, viser det behovet for å styrke fiskerikompetansen andre steder også.

I tillegg har Havforskningsinstituttet i Bergen siden 1974 drevet et forskningsfartøy under FN-flagg som utelukkende har foretatt ressurskartlegging i utviklingsland i Latin-Amerika, Afrika. Midt-Østen og Asia. Fartøyet ”Dr. Fridtjof Nansen” har i denne perioden bistått mer enn 60 land med ressurskartlegging. For veldig mange av landene er data fra disse toktene fortsatt ofte det eneste vitenskapelige grunnlaget de har for å bestemme hvor mye de kan fiske. Derfor skulle jeg gjerne sett at vi kunne gjort enda mer.

Overfiske og streng forvaltning

At norsk fiskeribistand settes høyt, kommer av at vi har anvendt våre egne erfaringer.
Vi har lært av egne bitre lærdommer, med overfiske, ulovlig fiske, oppbygging av kontroll og internasjonale avtaler og gjenoppbygging av nedfiskede fiskebestander som sildebestanden. I dag anses norsk fiskeriforvaltning som verdens beste.

I løpet av 40 år har vi bygd opp en enestående oppdrettsnæring. Oppdrettsnæringen har også vært gjennom en lærefase med nedturer og feilgrep. Selv om næringens omdømme er under debatt, har vi i dag en havbrukssektor i Norge som har utviklet forvaltningsregimer som står fremst i det globale bildet.

I global sammenheng regnes norsk akvakulturforvaltning som streng, miljørettet og innstilt på å oppnå så bærekraftig produksjon som mulig. Det kan vi lære bort til andre.

De norske forvaltningsmodellene for fiskeri og oppdrett er anerkjente, og norsk fiskerikompetanse etterspørres i økende grad. Brasil, Uruguay, Chile, Cuba, Sør-Afrika, Mosambik, Angola, Namibia, Mauritius, Ghana, Senegal, Mauritania, Marokko, Kina, Sør-Korea, Thailand, Vietnam, Malaysia, Indonesia, Sri Lanka og Pakistan er alle eksempler på land som i senere tid har henvendt seg til Norge med interesse for norsk kompetanse innenfor fiskeri- og havbruksforvaltning.

Globalt ansvar

Nettopp fordi Norge selv har gått en hard skole som fiskerinasjon, kan vi bidra med autoritet, faglig tyngde og gode løsninger til andre land som er i startgropen med å etablere helhetlig nasjonal forvaltning av sine fiskerier og kanskje oppdrett.

Norges største bidrag til global matsikkerhet er å dele mer av vår kunnskap om trygg og bærekraftig produksjon av mat. Som et havland har vi med oss erfaringer andre kan bruke til å sikre sin befolkning trygg og sunn mat fra havet, og gjøre det på en måte som ivaretar miljøet. Dette er hjelp til selvhjelp. Dette er å gi andre verktøy for å kunne stå på egne ben. Det er min ambisjon at vi skal videreutvikle denne rollen.