Med plikt til å beskytte

Kronikk publisert i Finnmark Dagblad, Tønsbergs Blad, Bladet Vesterålen og Fiskeribladet Fiskaren

Hvis Norge skal være verdens fremste sjømatnasjon, må vi også ha verdens reineste kyst.

I år er det 40 år siden den statlige beredskapen mot akutt forurensing i Norge ble etablert. Den er et av våre viktigste redskaper for å ta vare på kysten og hindre miljøødeleggelser.  

Da Norge ble en oljenasjon i begynnelsen på 1970-tallet, ble det bestemt at staten skulle ha beredskap mot oljesøl. Hovedstasjonen for oljevern ble opprettet i Horten i 1972, og hadde da fem ansatte, 350 meter lenser, lett oljepumpeutstyr, noen fat kjemikalier og en liten båt.  

Beredskapen har utviklet seg enormt siden den gang, og har i dag helt andre dimensjoner. Vi står bedre rustet enn noen sinne til å takle utslipp og forurensing. Beredskap er imidlertid en kontinuerlig prosess, og vi kan aldri si oss helt tilfreds. Vi må spørre om beredskapen er god nok, og om vi er godt nok rustet til å håndtere økende aktivitet langs kysten og i havområdene våre.  

Føre var

I mine øyne er det langs kysten vi finner de virkelige perlene i norsk natur. Mangfoldet av naturtyper og økosystemer er grunnlaget for det meste av næringsaktivitet langs kysten, med fiskerier, havbruk og olje- og gassutvinning. Sjøen utgjør også en av våre viktigste transportårer, med stor skipstrafikk.

Den omfattende og voksende næringsaktiviteten er et stort gode for Norge. Samtidig kommer vi ikke forbi at høyere aktivitet fører med seg en høyere sannsynlighet for utslipp og forurensing. Den historiske statistikken over utslipp viser at det er grunnstøtinger og andre skipsulykker som står for det store flertallet av alvorlige, akutte forurensingshendelser. Den statlige beredskapen mot akutt forurensing er derfor rettet inn mot utslipp fra skip, og er et av våre viktigste vern mot miljøødeleggelser.

Budsjettvinner

Jeg er stolt av den rødgrønne regjeringas satsing på beredskap mot akutt forurensing. Hvis vi sammenligner med bevilgningen i 2006, har vi investert 327 millioner kroner ekstra i oljevernmateriell fram til 2011. I 2010 var bevilgninga nesten 102 % høyere enn i 2006. De statlige depotene er kraftig oppgradert, med moderne lenser, opptakere og nødlosseutstyr. En rekke kystvaktfartøy er utstyrt med nytt oljevernmateriell. Kystverkets anbefalinger om materielloppgraderinger er dermed fulgt opp.

Samtidig har vi gjennomført sjøsikkerhetstiltak for å redusere sannsynligheten for ulykker og utslipp. Ved å ha slepefartøy i beredskap, økes muligheten for å forhindre ulykker. Seilingsleder for tankskip og større fartøy er flyttet langt ut fra kysten, og det gir bedre tid til å hjelpe fartøy som trenger assistanse. I tillegg har vi, ved hjelp av satellitt, fått langt bedre oversikt over skipstrafikken i norske farvann.

Ingen garanti

Vi kan aldri gardere oss helt mot utslipp, og med ujevne mellomrom oppstår det situasjoner som fører til oljesøl langs kysten vår. Det er når oljen flyter, at vi virkelig får se hvordan beredskapen fungerer. Det dukker alltid opp uforutsette utfordringer, og aksjonene er aldri perfekte. Evalueringene etter de siste aksjonene viser at opprydningen i hovedsak er vellykket og bidrar til at forurensingen i liten grad får langtidseffekter. Samtidig pekes det på enkelte svakheter i ledelse og samordning, manglende rådgivningskapasitet og for lite praktisk trening. Dette er utfordringer vi tar tak i. Mitt mål er kontinuerlig å forbedre beredskapen.

Den siste større oljevernaksjonen gjør meg samtidig sikker på at vi er på rett vei. Da containerskipet Godafoss grunnstøtte i skjærgården i Hvaler for litt over ett år siden, ble det raskt satt i verk statlig aksjon. Selv om mannskapene hadde store utfordringer med kulde og is, gikk opprydningsarbeidet svært bra. Under slike aksjoner samles normalt 10 til 15 % av den utlekkede oljen opp fra sjøen. Denne gangen ble rundt 50 % av oljen samlet opp. Det er et historisk bra resultat, også i internasjonal sammenheng.

Ikke et engangsløft

Jeg vil hevde at vi har lyktes godt med å styrke beredskapen mot akutt forurensing i de siste årene, og vi vet mye om hva som skal til for å gjennomføre enda bedre aksjoner.

Kystverkets oppdaterte analyse av miljørisiko og beredskap gir oss det grunnlaget vi trenger for å dimensjonere beredskapen riktig og prioritere de tiltakene som har størst effekt. Oppfølginga av analysen er allerede i gang, og for 2012 har vi fått økt bevilgninga til beredskap mot akutt forurensing med 15 millioner kroner.

I denne omgangen prioriterer vi beredskapen lokalt. Vi vil sørge for at kommunene og de interkommunale utvalgene mot akutt forurensing har tilgang til depoter med nødvendig utstyr for å kunne aksjonere raskt ved ulykker. Samtidig er vi i gang med å fornye Kystverkets oljevernfartøy. De nye fartøyene får det beste og nyeste innenfor oljeopptaksteknologi, og vil bli viktige ressurser i årene som kommer.

Unngå 40-årskrise

Den statlige beredskapen mot akutt forurensing er helt nødvendig for å ta vare på kysten og å hindre miljøødeleggelser. Som kyststat har vi ikke råd til at beredskapen går inn i en 40-årskrise. Regjeringa skal gjøre sin del av jobben, og sørge for at satsinga på beredskap ikke blir et engangsløft.