Ministermøte i Svolvær

Sjekk mot framføring

Kjære kolleger!

Norge var med på opprettelsen av NAMMCO i 1992 av to spesifikke grunner:

1)           Vi ønsket å sikre oss at vi hadde en internasjonal samarbeidsstruktur på plass i tilfelle IWC skulle bryte samme, og

2)           Vi hadde et reelt behov for å styrke samarbeidet om forvaltninga av sjøpattedyrene som faller utenfor IWCs naturlige interesseområde som jo er storhvalene.

På den måten ville vi gjøre det helt klart at vi tar vårt ansvar som forvaltere av også marine sjøpattedyr på alvor, og oppfyller vår internasjonale forpliktelse til samarbeid om forvaltning og forskning.

En forpliktelse som ligger nedfelt i havretten. Og for at det ikke skal være noen tvil: i min språkbruk er bevaring en selvfølgelig del av forvalteransvaret.

I 2012 står disse hensynene fortsatt helt sentralt i norsk sjøpattedyrpolitikk.

Gjennom de siste 20 årene har regjeringer og Storting i Norge sluttet entydig opp om den politikken som innebærer at vår storhvalforvaltning skal forankres i IWC, og at NAMMCO skal være et troverdig alternativ.

I dette ligger det dermed at NAMMCO skal kunne rustes til å håndtere hele bredden av tema som en ansvarlig forvaltning av alle sjøpattedyr krever. Også storhval.

Norges forhold til IWC er ikke konstant. Vi er medlem av IWC så lenge det tjener våre interesser. Og våre interesser er både reelle og ideelle.

På den ene siden ønsker vi å fortsette vår hvalfangst på ansvarlig vis. På den andre siden ønsker vi å bygge opp under det globale samarbeidet som sådan. Norge vil derfor ikke være den som trekker seg fra et slikt samarbeid uten å ha gode grunner for å gjøre det.

IWC er i dag i en delvis ikke-funksjonell tilstand. Dette er alvorlig. Men vår vurdering er at vi fortsatt er tjent med et medlemskap. Med vår reservasjon i det såkalte moratorie-vedtaket, har vi bevart en handlefrihet som muliggjør en ansvarlig forvaltning av vågehval basert på vitenskapskomiteens anbefalinger.

NAMMCO er en møteplass for venner – vi deler alle det helt grunnleggende synet om at også fangst av hval og sel er en naturlig del av næringsgrunnlaget her i nord.

Dette skal vi fortsette å stå sammen om.

Jeg er svært glad for å se at NAMMCO i de siste årene har styrket sin rolle på viktige områder.

Spesielt er jeg imponert over det arbeidet som gjøres med avlivingsspørsmål og dyrevelferd. Her klarer vi å forene den kompetansen som forskerne våre har, med den innsikten som fangerne sitter på. Dette er unikt arbeid som styrker organisasjonens anseelse og dermed også medlemslandenes muligheter for ansvarlig og trygg fangst.

Skal storhvalen inn i NAMMCO, blir spørsmålet om samarbeidsorganisasjonens kvalitet satt på spissen.

Vi trenger høy kvalitet på arbeidet i organisasjonen for selv å kunne ha en best mulig forvaltning, for å kunne tiltrekke oss nye medlemmer og for å tåle de kritiske utfordringene som med nødvendighet vil følge av en eventuell inkludering av storhval i NAMMCO.

Det er helt klart at vi nøye må vurdere alle deler av NAMMCOs virksomhet, før storhval kan inkluderes. Følgende tema har særlig betydning i en slik vurdering:

For Norge er det avgjørende at også et fremtidig NAMMCO bevarer muligheten for at enkeltmedlemmer kan ha ulike tilnærminger til hvordan bredden av sjøpattedyrforvaltninga skal forankres internasjonalt. For Norges del innebærer dette at vi fortsatt må kunne forankre vågehvalfangsten vår gjennom IWC, samtidig som vi er medlem i NAMMCO.

Videre er det avgjørende at Vitenskapskomiteen ikke bare får en kompetanse, men også en sammensetning som gjenspeiler behovet for både relevante råd og råd som har tillit, også utenfor vår organisasjon.

Derfor må vi må sikre oss at hver og en har vitenskaplige miljø som kan bygge opp under dette. Dette inkluderer en forskerrekruttering som gir kontinuitet og troverdighet også inn i fremtiden.

Og vi må være forberedt på i større grad å innhente ekstern, internasjonal ekspertise som kan bidra, og som kan utfordre oss, og dermed styrke troverdigheten til rådgivninga til vitenskapskomiteen. Vi må også være forberedt på at dette kan medføre økte kostnader. Gode råd koster, og det er den eneste farbare vei når samarbeidet om forvaltninga av sjøpattedyrene skal styrkes.

Takk for oppmerksomheten.