Økosystembasert forvaltning i Nordområdene

(Sjekkes mot fremføring)

 

Kjære alle sammen.

Takk for invitasjonen til ”Norway-Japan Business Forum”. Jeg er glad for å kunne åpne sesjonen om økosystemer, polarforskning og klima. Dette gir meg også en mulighet til å gi dere et innblikk i fiskeri- og økosystemforvaltninga i vår del av Arktis.

Hvorfor havet og polarområdene er viktige

For over 20 år siden skrev den amerikanske statsviteren Oran Young en artikkel kalt ”the Age of the Arctic” - ”nordområdenes tidsalder”. Der pekte han på tunge utviklingstrekk i samtida, trekk som ville gjøre nordområdene til en viktigere region i global sammenheng. Han pekte blant annet på vekst i ressursbaserte næringer, ulike miljøutfordringer og, som en følge av dette, en framvoksende arena for internasjonal politikk. I dag er vi der.

Både i Norge og i andre land får spørsmål knyttet til havet i polarområdene økt oppmerksomhet. Det har å gjøre med at nettopp næringsvirksomhet basert på naturressurser blir utviklet, at miljøutfordringer av ulike slag øker, og at oppmerksomheten rundt spørsmål knyttet til jurisdiksjon over land- og havområder stadig blir større. 

Regjeringas engasjement i dette har vært klar: Kunnskap er en av de viktigste kildene til forståelse av utviklinga i nord. Derfor har det gjennom Regjeringas nordområdestrategi, oppfølgeren "Nye byggesteiner i nord" og Nordområdemeldinga som kom i fjor høst, blitt lagt betydelig vekt på havforskning og kunnskapsutvikling om havet. 

Havforskning og kunnskapsutvikling er et hovedgrunnlag for at Norge skal kunne ivareta sitt forvalteransvar for havområdene våre i nord. Dette er viktig. 80 % av norske havområder er nord for polarsirkelen. Områdene det er snakk om, er svært store. Det dreier seg om en tredel av havområdene i det nordlige Europa, samt enorme sokkelområder i tillegg til fastlandet og øyene i nord. 

Samtidig er det sånn at i et globalt perspektiv ligger noen av de største utfordringene og mulighetene vi står overfor i dag, i polarområdene. Virkningene av klimaendringene vil slå sterkt ut i disse områdene. Det blir mindre sjøis, havnivået vil stige og alt dette vil igjen føre til endringer i dyre- og plantelivet. Noen av verdens rikeste marine naturressurser ligger i Arktis. Disse ressursene gir grunnlag for etablerte næringer som fiskerier, utvinning av energiressurser og andre mineraler. Nye næringer - som for eksempel det å utnytte marine organismer for bioprospektering, fiske etter nye arter og turisme - er i vekst.

Vi må heller ikke glemme at verden trenger bærekraftig forvaltede polarområder. En økende verdensbefolkning fører til økt behov globalt for mat og energi. Sjømatproduksjonen er ifølge FN sin organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) i dag under 2 % av den globale matproduksjonen. Verdens jordbruksarealer er i stor grad utnyttet, og derfor må økt global matproduksjon, særlig produksjonen av protein, dekkes ved å øke produksjon av sjømat. Forbedrede forvaltningsregimer for viktige fiskebestander, mer produksjon fra havbruk og økt utnyttelse av råstoff fra både villfisk og havbruk, vil kunne bidra til å øke produksjonen av sjømat. 

Fiskerier og økosystembalanse i dagens Arktis

Internasjonale fiskerier omtales ofte i negative vendinger. Noen ganger er det berettiget, men i Arktis er det annerledes. De store kommersielle bestandene er i god forfatning. Det skyldes blant annet at vi i løpet av de siste 30 årene har forandret tilnærminga vår til fiskeriforvaltning. 

Tradisjonelt har fiskeriforvaltninga bare vært orientert mot kommersielt viktige ressurser, og gjerne med et kortsiktig perspektiv. Med endringer i samfunnets verdier og forventninger har forskninga dreid seg mot også ikke-kommersielle ressurser og naturverdier. Det norske Mareano-programmet gjennomfører et omfattende kartleggingsarbeid, der havbunnsforholdene blir undersøkt. Her har en blant annet vist at det finnes over 900 korallrev i nord. Slik detaljert kartlegging av naturverdier gir et bedre beslutningsgrunnlag for blant annet hvor petroleumsvirksomhet kan tillates og hvor ulike typer av fiskeredskap kan brukes.

Et annet viktig utviklingstrekk i vår fiskeriforvaltning er at en nå legger stadig større vekt på økosystemer, i tillegg til enkeltarter. Dette betyr at en ikke bare ser på hvordan fisket påvirker bestanden det fiskes på, men også andre deler av økosystemet. Et eksempel er at fiskekvotene for lodde påvirkes av beiting fra andre fiskeslag. 

Slik økosystemtenkning blir stadig viktigere også i forvaltninga av andre marine næringer. For petroleumsvirksomheten i nord er det satt rammer gjennom forvaltningsplanene for Barentshavet og Norskehavet. Disse setter utviklinga av petroleumsvirksomheten inn i en større sammenheng og avveier den mot andre hensyn, som behovet for å beskytte gytefelt for fisk. Og dette har gitt resultater. For torsk, for eksempel, er det for neste år fastsatt en totalkvote på én million tonn. Dette er rekordhøyt, og tilsvarer en fangstverdi i størrelsesordenen 15 milliarder kroner.

Torsken forvalter vi i samarbeid med Russland. Hva er det Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjonen gjør som man ikke får til andre steder?Det er ikke ett, enkelt svar på dette spørsmålet. Vi har å gjøre med i hvert fall tre forklaringer: et godt kunnskapsgrunnlag, føre-var orienterte reguleringer og et strikt regime for håndheving av reguleringer. I tillegg har vi også hatt flaks. Naturen har spilt på lag og gitt mange gode årsklasser av fisk de senere årene. 

Forskning

Kunnskapsgrunnlaget for ressursforvaltninga skapes av norsk og russisk havforskning, ved Havforskningsinstituttet og det russiske havforskningsinstituttet PINRO. Disse institusjonene har samarbeidet siden 1950-tallet. I dag har vi omfattende felles toktvirksomhet, årlige fellesmøter, symposier og utveksling av forskere. Det kanskje viktigste utviklingstrekket over tid er at en i tillegg til å overvåke kommersielle bestander også utforsker og vurderer økosystemenes tilstand. Et viktig aspekt er at forskningssamarbeidet er forankret i Det internasjonale rådet for havforskning (ICES). Dette gir en løpende internasjonal kvalitetssikring av forskninga. 

Reguleringer

Den andre forklaringa på den gode ressurssituasjonen i Barentshavet er reguleringene av fisket. Vi har fått uttaket av fisk ned på et nivå som ressursene tåler og som gir grunnlag for vekst i bestandene. Kvotene for torsk vil i 2013 være fem ganger høyere enn i 1990. Også for andre arter har det vært en god utvikling. Innføringa av langsiktige forvaltningsplaner med høstingsregler omsetter føre-var prinsippet til konkrete tiltak. 

Det er også viktig at vi allerede på 1970-tallet avklarte fordelinga av fellesbestandene mellom landene. Torsk og hyse er fordelt med 43 % hver til Norge og Russland og 14 % til tredjeland, mens lodde er fordelt 60-40 mellom Norge og Russland. Videre er harmoniserte tekniske reguleringer, som maskevidde i trål, minstemål på fisk og påbud om bruk av sorteringsrist viktige bidrag til en effektiv forvaltning. 

Håndheving

Når det gjelder håndheving av reguleringstiltak, har man gått fra et overfiske av torsk i hundretusentonnklassen for et tiår tilbake, til så og si ingenting de siste årene. Dette er et resultat av skjerpet håndheving av fiskereguleringene i de to landene, samarbeidet dem imellom om dette, samt tiltak i regi av Den nordøstatlantiske fiskerikommisjonen (NEAFC). Også internasjonalt samarbeid om havnestatskontroll har vært, og er viktig i denne sammenheng. 

Samarbeid og konflikt

At det norsk-russiske fiskerisamarbeidet leverer gode resultater, betyr ikke at det har vært eller vil forbli problemfritt. Opp gjennom årene har det vært kontroverser om blandt annet fiske i gyteområdene, fiske utover tildelte kvoter, utkastbestemmelser, håndhevingspraksis og ulovlig fiske. Uoverensstemmelser vil man måtte leve med også i framtida. Det sentrale er at vi har gode mekanismer for å løse dem og en felles interesse for å bringe samarbeidet videre. 

Utfordringer

Ser vi framover, er det viktige utfordringer for fiskeriforvaltninga i Arktis, også for det norsk-russiske fiskerisamarbeidet. Dette er ikke minst knyttet til endringer i det globale klimaet. Fiskebestandene er på et høyt nivå i dag, og de sprer seg over et større område på jakt etter føde. Når isen i Polhavet trekker seg tilbake og vanntemperaturene gjør det levelig, innebærer klimaendringene at bestandene som den norsk-russiske fiskerikommisjonen forvalter sprer seg over et større område. Fiskerikommisjonen rettet allerede for to år siden en forespørsel til Det internasjonale rådet for havforskning om å følge opp dette, og klima-fisk problematikken er sentral for Havforskningsinstituttets og PINRO sitt arbeid i nord. Mye tyder på at oppskriften man har fulgt så langt, med vekt på et godt kunnskapsgrunnlag, effektive reguleringer og streng håndheving, vil være rett også i framtida.

Kompasset peker nordover

Naturressursene i havet er grunnleggende for det norske samfunnet. Siden starten på oljealderen har petroleumsnæringa skapt verdier for 9000 milliarder kroner. Det har vært eksportert fisk fra Norge siden 1100-tallet. Nå produserer sjømatnæringa 33 millioner måltider mat hver dag og eksporterer til rundt 130 land. En viktig forutsetning for dette er et solid, forskningsbasert kunnskap for forvaltninga av de marine ressursene. De faktorene som jeg har pekt på i dag er viktige i den videre utviklinga av framtidas fiskeriforvaltning. Norge er det landet i verden som har størst andel av befolkninga og aktivitet nord for polarsirkelen. Norge har derfor et særlig stort behov og ansvar for å framskaffe kunnskap og gode forvaltningsmodeller for nordområdene. Utviklinga i ulike næringer og et varmere klima gjør at aktivitetene i havområdene i nord vil øke betydelig i årene som kommer. 

Derfor vil vi fortsette å satse på en kunnskapsbasert og økosystemtilpasset fiskeriforvaltning. 

Takk for oppmerksomheten, og lykke til med seminaret.