Verdens fremste sjømatnasjon

Sjekk mot framføring

Kjære alle sammen!

Takk for invitasjonen. Føler meg alltid hjemme her. I disse tider da det ser ut til at noen mener at politikere ikke bør kjenne noen, er det kanskje risikabelt å si det; men her har jeg følelsen av å være blant venner. Forøvrig en følelse jeg kjenner på uansett hvor på kysten jeg reiser.

Vi skal snakke om hvilke utfordringer vi står ovenfor. Det må vi alltid gjøre.  

Men jeg vil starte med å si at når man kaster ett blikk på kysten er det ikke først og fremst utfordringer som preger situasjonen.  

Det er suksess. Det går godt langs kysten. Vi har rekordhøye bestander av fisk.

Eksporten og verdiskapinga i havbruk har økt år etter år. Det er en kyst og en næring med enormt potensial. Sjømatnæringa gir grunnlag for utvikling og liv langs kysten.

Vi har gjort mye riktig. Derfor spør jeg heller; hva må vi gjøre for å ta mulighetene i bruk.

I år har jeg derfor tatt med meg en venn og kollega.

Det er ikke uten grunn Jonas sa ja til å komme hit. Dere representerer ei næring som ikke bare er viktig for kysten og Norge. Dere representerer ei global næring.

Norsk sjømat når ut til over 130 land verden over. 33 millioner måltider hver eneste dag. Fisken vår er det norskeste, men også noe av det mest internasjonale vi har.

Jeg vil våge påstanden at mer enn noe annet er det fisken som forbinder Norge til verden. Og verden forbinder Norge med fisk.

Derfor er det helt naturlig at også utenriksministeren kommer hit i dag. Jeg er glad for at han er her, at han vil dele sine refleksjoner, og er opptatt av den norske sjømaten og sjømatnæringa.

Temaet for FHLs generalforsamling 2012 er ”Norge - Verdens fremste sjømatnasjon”. Det er en visjon jeg brenner for.

Skal vi være verdens fremste, krever det et felles løft. Alle må delta.

Dere. Jeg. Stortingspolitikere. Bedriftseiere. Grundere. Forskere. Forvaltninga.

Men, vi må også få med de unge stemmene. På bildet bak meg ser dere en gjeng dyktige ungdommer.

Jeg møtte dem på FHF sitt 10års-jubileum, og de gjorde inntrykk. De er alle målbærere for sjømatnæringas framtid, og representerer hele bredden i næringa; fra forskning via fiskebåten og merdkanten, til industri og marked.

Med folk som dette på laget har sjømatnæringa lyse utsikter.

Da jeg – også da sammen med Jonas – var med på å presentere regjeringas Nordområdemelding i Bodø før jul, pekte jeg på tre k-er som vil være avgjørende for å lykkes i nord – og resten av landet.

Kapital, kunnskap og kloke hoder. Disse ungdommene representanter minst to av k-ene, kunnskap og kloke hoder. Det er de unge stemmene vi må løfte fram i videreutviklinga av norsk fiskeri- og havbruksnæring.

Norsk sjømatnæring har et fantastisk utgangspunkt for videre utvikling.  Forskningsprosjektet ”Et kunnskapsbasert Norge” (2012) viser at målt i verdiskaping har sjømatnæringa vært en av de siste årenes store vekstnæringer i den norske økonomien. I de ti årene mellom 2000 og 2009 økte verdiskapinga for hele landet med 1,9 % årlig. For fiskeri og havbruk var økninga nesten tre ganger så stor - på 5,5 %.

Det er imponerende. Og det inspirerer til å realisere visjonen om å være verdens fremste sjømatnasjon. 

 For at vi skal få til dette – å bli verdens fremste - må minst tre premisser være på plass:

 

• For det første må verdens fremste    sjømatnasjon være preget av mangfold og bredde.
• For det andre må verdens fremste    sjømatnasjon drive bærekraftig og ansvarlig bruk av havet.
• For det tredje må Norge være kjent og   respektert som verdens fremste sjømatnasjon    - nasjonalt og internasjonalt.

Mangfold og bredde er viktig. Det er ikke nok å utelukkende være en råstoffleverandør.

Verdens fremste sjømatnasjon behersker hele verdikjeden for fiskeri og havbruk, produserer kunnskap og forskning, i tillegg til å levere utstyr og tjenester - som skaper verdier av sjømaten. Vi må strekke oss litt lenger for å utvikle nye markeder og få en produktutvikling som kan øke etterspørselen i de etablerte markedene.  

Noen har reist spørsmål om fiskeflåten skal subsidiere arbeidsplasser i landindustrien.  Andre stiller spørsmål om hvem som er til for hvem på kysten. Om fiskerne som får gratis kvoter fra staten, ikke bør ha en plikt til å bidra til livskraftige kystsamfunn?

Dette er noen av de mest aktuelle politiske spørsmålene i sjømatpolitikken i dag. Det er spørsmål som krever politiske veivalg. 

 

• Hvilke symbioser vil vi ha mellom fiske,     oppdrett og industri?
• Hvordan håndterer vi det store paradokset: Vi har rikt hav og økende fiskekvoter.  Samtidig har vi permitteringer i fiskeindustrien langs kysten? 
• Hvordan forholder vi oss til det høye norske kostnadsnivået?
• Hvordan beregner vi verdiskaping - på bedriftsnivå eller på        samfunnsnivå? Hvor - eller på hvilken måte skal ressursrenten tas ut?

Norsk sjømatnæring er avhengig av at alle leddene ser sin rolle i verdikjeden. Det forutsetter lønnsomhet i alle ledd, og industrien må selvfølgelig ta et selvstendig ansvar:

• For å fornye seg, og øke innovasjonen
• For å betale priser som reflekter kvaliteten

De som ønsker å satse slik, vil få full støtte hos meg.

Jeg har i mine samtaler langs kysten møtt folk som mener at om vi skal lykkes i målet om å være verdens fremste sjømatnasjon, må vi rendyrke det Norge er kjent for; nemlig å være en råvareleverandør. 

Mange mener at vi ikke skal ha en stor fiskeindustri i Norge. Det er også politiske partier som mener at de beste, og eneste kreftene, er markedskreftene.

Det er mulig å si at vi skal være verdens fremste leverandør av verdens ypperste råstoff, og ikke tenke på industrien på land. Men det er en motsetning til å mene at vi skal være verdens fremste sjømatnasjon. For en slik visjon krever at vi er en komplett sjømatnasjon.

Da må vi ha aktivitet både på havet og på land, og tenke at produktet - fisken – skal nå ut til et marked. Forbrukerne der ute, på kjøpesenter verden rundt, betaler lønna til norsk sjømatnæring.

Vi må ta tak i det som er utfordringene.

Skal vi ha aktivitet på land må vi få til hvert fall to ting; få en jevnere leveranse av fisk gjennom året, og å se på måter industrien på land kan gjøres mer lønnsom.

Jeg har tatt to viktige grep:

For det første har jeg styrket bifangstordninga. Ordninga er økt med over 120 % i 2012. I tillegg skal det etableres ei ordning for ekstrakvoter ved leveranser av fersk fisk, også for den største flåten.

For det andre er det satt i gang forsknings- og utredningsprosjekter som skal vurdere hvordan vi kan få lønnsomhet i industrien.

Hadde jeg ment at det beste ville være å få all torsken fortest mulig på land, for så å sende den fryst til Kina, hadde jeg selvsagt ikke gjort dette.

Men fisken i havet, som oljen og gassen, er fellesskapets eiendom. Og den skal forvaltes slik at den gir ringvirkninger og er til beste for fellesskapet.

Det bringer meg over på det andre premisset som må ligge til grunn for verdens fremste sjømatnasjon: Vi må ha ansvarlig fiskeri og oppdrett og en bærekraftig bruk av havet.

En ansvarlig fiskeri- og havbrukssektor og bærekraftig bruk av naturressursene Sjømatsektoren kan bare utvikles hvis den etterlater et akseptabelt miljøavtrykk.

La meg gjøre det klart: All virksomhet setter fotavtrykk. Men fiskeri og havbruk er så viktig for verdens mattrygghet at en hovedoppgave er å sikre en bred, global forståelse for ansvarlig bruk, framfor vern, av havene.

Også regjeringas nordområdesatsning bygger på premisset om at de rike nordområdene ikke bare skal fungere som et utstillingsvindu. De skal brukes. Vi skal få både verdier og mat fra havet framover.

Men alt vi gjør må være bærekraftig. Havområdene våre er næringas produksjonslokaler. De skal vi stelle godt med.

Derfor jobber jeg intenst med å lage rammebetingelser som sikrer en bærekraftig oppdrettsproduksjon, enten det gjelder laks, ørret, torsk, kveite eller for den saks skyld tang, tare eller alger. Denne jobben er næringa med på. Bærekraft er en absolutt forutsetning for havbruksproduksjon.

Å oppnå bærekraft vil kreve mye. Også mange reguleringer. Oppsiden er at etter hvert som miljøutfordringer løses, vil myndighetenes begrensninger kunne oppheves.

Det er mange kritiske stemmer som sier at veksten i havbruksnæringa har medført betydelige miljømessige konsekvenser. Det skal vi ta på alvor. Riksrevisjonen peker på viktige utfordringer. Vi må finne løsninger på avhengigheten av marine fôrressurser, få kontroll med rømming og lus og få bukt med fiskesykdommer som bidrar til høy dødelighet.

Dette jobber vi med, og skal fortsette med uforminsket styrke. Det kommer flere tiltak framover. I etterkant av Riksrevisjonens rapport gikk FHL ut og sa ”vi har bedt om strengere regelverk vi”. Jeg tar dere på ordet! Mattilsynet sender denne uken ut på høring forslag til ny lakselusforskrift og andre tiltak for å forebygge smittespredning fra brønnbåt. Så får vi se på responsen når høringsuttalelsene kommer.

Et av punktene Riksrevisjonen trekker fram er behovet for å styrke havbruksforvaltninga.

Selv om norsk forvaltning er internasjonalt ledende, må vi bli bedre. Et viktig område er tilsyn. Jeg mener tiden er moden for å gjennomgå og effektivisere tilsynet i havbruksnæringa. Jeg vil vurdere om regelverket kan forenkles, og om vi kan oppnå bedre samordning på tvers av tilsynsområdene. Bedre og enklere tilsyn vil være til fordel både for miljøarbeidet og næringa.

Verdens fremste sjømatnasjon må være kjent og anerkjent – nasjonalt og internasjonalt 

Det tredje premisset for verdens fremste sjømatnasjon er å være kjent og respektert – hjemme og ute. 

En forutsetning er å lage produkter som kundene virkelig vil ha, og lage dem slik kjøperne foretrekker dem, f eks. at sjømaten skal komme fra bærekraftig forvaltede bestander.

En annen forutsetning er de gode historiene - om næringa og om produktene. Gjennom markedsføring og informasjonsarbeid må norsk sjømatnæring gjøres kjent.

Den tredje forutsetninga er å være til stede internasjonalt og videreutvikle relasjoner til kunder, andre lands myndigheter og samarbeidspartnere. 

Sjømat er viktig for helsa. Derfor bør vi spise mer sjømat her til lands.

Det er gledelig å se at det selges stadig mer sjømat i Norge. De tre siste årene er sjømat den varegruppen med prosentvis sterkest vekst. Nyere tall viser en økning på mellom 26 og 50 %.

Tidligere i år hadde jeg besøk av COOP, som foreslo et felles løft for å øke salget av sjømat i norsk dagligvarehandel. Den utfordringa vil jeg ta. For COOP mente at det skal lite til før vi kan få et større gjennombrudd - gjennom å tilby flere produkter som forbrukeren vil ha. Et steg på veien er å gjøre samarbeidet mellom sjømatnæringa og dagligvarehandelen bedre. 

I går hadde vi første møte i ei egen gruppe som skal se på hvordan vi kan øke konsumet av sjømat på hjemmemarkedet. Vi er enige om målet: Et felles løft for å øke salget av norsk sjømat i norske butikker.  

I internasjonal sammenheng må sjømaten være en del av den globale diskusjonen om retten til mat i framtida. For framtidas bruk av havene er det svært viktig at de som diskuterer mattrygghet globalt, også innser hvilke muligheter som ligger i havet og hvor nødvendig sjømaten er.  Ikke bare for å sikre nok mat, men også riktig mat.

Norsk fiskeriforvaltning er respektert og anerkjent internasjonalt. Det er ett område der norsk kompetanse og kunnskap er etterspurt. Her kan vi gjøre en forskjell – også på bistandssiden.

Ett annet viktig område som henger tett sammen med mattrygghet, er utkast fra fiskeflåten. Dette er forbudt i Norge, men internasjonalt kastes ufattelige 7 mill tonn fisk på havet hvert år. Det skal jeg ikke beskrive med annet enn å si at det er sløsing, og det er uforsvarlig!

Derfor hadde jeg julaftenstemning den dagen jeg og mine kolleger fra Sverige og Danmark skrev under avtalen om å forby utkast av fisk i Skagerrak. Lykkes vi, sammen med EUs fiskerikommisær Damanaki, i å få på plass utkastforbud i hele EU Har vi virkelig bidratt til noe viktig.

La meg trekke frem en gla’-sak av nyere dato: Opphevinga av USAs straffetoll mot norsk laks – vi fikk mandag beskjed om at avgjørelsen ikke blir anket. Dette en prinsipielt viktig avgjørelse. Også i denne saken, i likhet med da Norge tok laksesaken i EU til WTO, stilte selvsagt regjeringen opp.     

Heldigvis har vi også gode naboer som forventer at Norge skal bidra med mer kvalitetssjømat til Europa. Da EUs fiskerikommisær Maria Damanaki besøkte meg i fjor høst, fikk hun spørsmål fra en norsk journalist om faren for antidumpingtiltak fra EU nå når lakseprisen var blitt så lav. Hennes kontante svar var at EU ønsker mer sjømat fra Norge, ikke mindre.

Men næringa har også gode hjelpere, som evner å snu seg raskt rundt. Da Altinn i forrige uke lå nede, var det mange fortvilte eksportører. Men, Mattilsynet var i løpet av timer ute med tilbud om en reserveløsning for eksportskjemaer.

Kort oppsummert: At Norge skal være verdens fremste sjømatnasjon er en stor visjon. Men det er også en realistisk visjon. Vi har kommet langt og det er gode grunner til å ha store ambisjoner.

De konkrete målene skal defineres i den kommende sjømatmeldinga til Stortinget.  I dag har jeg snakket om noen av stegene vi må ta for å være verdens fremste sjømatnasjon.

Og kjære dere: Ingen andre nasjoner er bedre rustet til å nå en slik visjon enn oss.

Vi har en næring som er klar til å ta ansvar. Myndigheter som vil gi klare rammer og gode forutsetninger. Forskningsmiljøer som tenker nye tanker.

Derfor vil jeg avslutte med å si følgende:

Det eventyret som har bredt seg langs kysten – det norske sjømateventyret – er i framgang. Det er en soloppgangsnæring. Tar vi ansvar og de riktige grepene har vi mange lyse dager foran oss.

Takk for oppmerksomheten og lykke til med resten av møtet!