Årsmøte i Fiskebåtredernes Forbund

Sjekk mot framføring

Kjære alle sammen. 

Å delta på Fiskebåt sine årsmøter er noe jeg alltid gleder meg til og prioriterer høyt. Så takk for invitasjonen. 

Og i år, valgår som det er, er det ekstra hyggelig å konstatere at det er deltakere til stede også fra politiske partier som vi ikke ser for ofte i fiskerisammenheng. Det er jeg oppriktig glad for. Fiskeripolitikken fortjener all den oppmerksomhet den kan, på den rikspolitiske arena.

Fiskebåts årsmøte bør være en møteplass hvor ”alle” vet å være på plass, for å gjøre dette til den gode fiskeripolitiske arenaen den bør være.   

Så til saken: 

Det er fortsatt krevende tider i Europa. Heldigvis ser vi tegn til bedring. Det slakkes av på innstramminga, sparinga øker, gjeldsgraden reduseres, og EU har nå lagd systemer som bidrar til at de svakeste økonomiene får hjelp. 

Likevel har mange av våre viktigste eksportmarkeder slitt helt siden finanskrisen i 2008, og sliter fortsatt med den økonomiske tilbakegangen. Det er flere arbeidsløse enn noensinne, og privat forbruk i viktige markeder som Spania og Portugal, har gått ned. Og statenes offentlige utgifter har blitt kuttet. 

Den finansielle uroen i Europa er heldigvis noe de færreste nordmenn merker så mye til daglig. Likevel er sjømatnæringa blant de første som kjenner det når viktige markeder opplever økonomisk uro. 

Så er det slik at det koker av torsk i Barentshavet. Årets rekordkvote er på totalt en million tonn torsk. Vi skal være glade for at torskebestanden er i en så god forfatning, selv om noen er farlig nær å framstille god forvaltning som et problem. Jeg vil også minne om at oppgangen for torsk kommer samtidig som kvotene for både sei og hyse i nord har gått ned. 

Hvis vi ser disse fiskeslagene under ett, er kvoteøkninga for Norge på mellom 7 og 8 prosent. 

Og i den grad jeg har registrert noen bekymring fra fiskerne, så har den tidligere vært knyttet til at vi fisker for lite torsk. Kvotefastsetting kan være utfordrende nok ut i fra økologiske hensyn, og det blir enda mer komplisert om vi i større grad også skulle tatt markedsmessige hensyn – ikke minst i de situasjonene hvor vi forhandler om kvotefastsettinga med andre land. Land hvor kostnadsnivåene er noe helt annet enn hva vi må forholde oss til i Norge. 

Det er likevel ingen tvil om at kombinasjonen av høyt kvantum, lave priser, sterk kronekurs og økonomisk tilbakegang i viktige markeder, vil være merkbart på bunnlinja for mange i sjømatnæringa. 

Derfor syns jeg det er virkelig imponerende at vi har opprettholdt sjømateksporten i den grad vi har gjort – til tross for utfordringene. Bak eksporttallene ligger det mye hardt arbeid – helt fra fiskebåten og frem til butikkhyllene.

 Sjømaten vår er en ettertraktet vare, og det er ingen grunn til å tro at eksporten ikke vil øke igjen i år. Men vi vil fortsatt måtte stå på og gjøre en jobb for torsken, for å få mer verdi ut av det vi eksporterer. 

For å bidra til omsetninga, har regjeringa sammen med Sjømatrådet og Råfisklaget gått sammen i et spleiselag for å styrke markedsføringa av norsk fisk i viktige markeder. 

Jeg forventer at disse pengene utnyttes på beste måte. 

Vi har også videreført den statlige garantiordninga for å bidra til å sikre mottakskapasiteten på land.

Prisene er lave nå, men på sikt kan dagens situasjon bidra til å bygge markeder og rekruttere nye forbrukere til norsk sjømat.  I Portugal har salget av norsk klippfisk økt med ni prosent det siste året – til tross for at folk flest har fått mindre i lommeboka. 

I vanskelige tider er vårt kanskje viktigste virkemiddel den generelle økonomiske politikken. Ved å holde igjen på den offentlige pengebruken og holde renta lav, hindrer vi en enda sterkere kronekurs. 

Jeg har sagt det før, men sier det gjerne igjen: For ei utadvendt næring som sjømatnæringa, vil alltid en sunn og god økonomisk politikk, uten for mange statlige utskeielser på utgiftssida, måtte være en viktig del av den samla politikken:

God økonomisk politikk ligger altså i bunn for en god fiskeripolitikk. 

Men det kan også gjøres mye mer i næringa for å få mer verdiskaping og velstand ut av hver fisk. Det som kreves er blant annet et kompetanseløft. Vi skal ikke gi fra oss den verdiskapinga som ligger i å bearbeide fisken i Norge. Jeg mener det er fullt mulig å ha en lønnsom fiskeindustri i Norge. Vi har en enestående råvaretilgang, og vi har kort vei til de viktige sjømatmarkedene EU og Russland. 

Her vil jeg skyte inn at vi skal beholde EØS-avtalen, for den er sjømatnæringa meget godt tjent med. Nærmere 60 prosent av eksporten vår går til EU: hver dag går over 170 vogntog med norsk sjømat til EU. EØS-avtalen har de siste 19 årene skapt stabile rammevilkår for en konkurransedyktig næring.  Uten avtalen hadde fiskeri- og havbruksnæringa aldri opplevd den eventyrlige veksten i verdiskapinga som vi har vært vitne til.  Derfor skal vi fortsatt sikre EØS-avtalen – også i neste stortingsperiode.  

Når det gjelder råvaretilgang, så må jeg også si noen ord om de pelagiske fiskeriene. La meg starte med makrell. 

Som dere alle vet, har vi fremdeles ikke fått noen løsning på makrellsaken. Det er mildt sagt frustrerende å se at Island nok en gang har bevilget seg selv en urimelig høy kvote. I moderne fiskeriforvaltning kan vi ikke lenger basere våre kvoter på et tilnærmet fritt fiske, slik Island gjør. 

Dersom Norge og EU hadde fulgt samme praksis, og basert våre posisjoner på hva det maksimalt er mulig å fiske i egne farvann, ville makrellbestanden kollapset for lenge siden. 

Når det gjelder videre tiltak, avventer vi nå EU og ser hvilke tiltak de måtte komme med. Det er ikke tvil om at ethvert tiltak vil få størst effekt, om det kommer fra EU. 

Vi har vårt landingsforbud for makrell fra islandske og færøyske fartøy. Men her må jeg rette en pekefinger mot fiskeflåten. Vi ser at det landes norske fangster av både lodde og kolmule på Island og på Færøyene. Og det er levert mer i år enn i fjor, og enda til levert lodde fra Barentshavet til Færøyene. 

Det er mulig at hver enkelt fartøyeier synes han eller hun har gode grunner for dette. Glem likevel ikke at norsk landindustri, uten å kny, har påtatt seg en byrde gjennom landingsforbudet på makrell, i solidaritet med flåtesiden. 

Jeg skal derfor være ærlig og si klart og tydelig: disse landingene på Island og Færøyene synes jeg er svært uheldig. Norsk landindustri var positive til å innføre landingsforbudet til tross for at det ville medføre redusert råstofftilgang. Da er det viktig at også dere i flåteleddet lojalt følger opp, og bidrar til å redusere tapet mest mulig. Jeg vil derfor oppfordre dere til å lande fangstene deres i Norge, ikke på Island og Færøyene.    

Det er også bekymringsfullt at vi nå i 2013 ikke har fått på plass en fullstendig avtale for fisket etter norsk vårgytende sild.

Færøyene har valgt å bryte ut av samarbeidet. Det at Færøyene tilsynelatende vil forsyne seg med et større kakestykke, i en situasjon hvor sildebestanden er på vei nedover, er selvsagt urovekkende. 

Fra norsk side vil det her, som for makrell, være viktig at vi ikke premierer uansvarlig taktikk og ubegrunnede krav. Og det vil også her være viktig at vi står sammen. 

Vi ønsker ikke en slik situasjon. Vi ønsker klare og stabile avtaler, slik at alle involverte vet hva de har å forholde seg til. Klare og stabile avtaler gir også best forvaltning, og dermed over tid de største kvotene for alle.

Vi ønsker avtaler både på makrell og sild. Men ikke for enhver pris. Avtalene må være rimelige og rettferdige for alle. Derfor vil vi fortsette den linja vi har valgt, for å ivareta norsk fiskerinærings interesser, i denne som i andre saker. 

Da har jeg snakket mye om det som skjer på havet. Men sjømatpolitikken beveger seg også opp på land. Verdens fremste sjømatnasjon må beherske hele verdikjeden. Den må kunne produsere kunnskap og forskning, i tillegg til å levere utstyr og tjenester. 

Verdikjeden går fra fjord til bord. Den starter når sjømaten hentes opp fra havet – og varer helt til produktet ligger på en tallerken.

Enten det er i Oslo, Ålesund eller i Lisboa. Kvalitet er en kritisk faktor i alle ledd.

Fisken må håndteres på en god måte både på sjøen og i resten av verdikjeden. Dere er en avgjørende lenke i verdikjeden. 

Kvalitetstap kan aldri hentes inn. Et kanskje ubetydelig kvalitetssvikt i førsteleddet vil være mye mer synlig i butikken. Jeg er derfor opptatt av at kvalitet må telle mer enn volum. Tid og temperatur, sammen med håndtering, er kritiske faktorer for kvalitet. Dere må være sikre på at produktene dere leverer, er kvalitetsprodukter.

 Verdens fremste sjømatnasjon må  strekke seg for å utvikle sjømatprodukter som kan øke etterspørselen i både nye og etablerte markeder. 

Hvorfor velger folk laks midt i skreisesongen?

Jo, kanskje fordi den kommer i ferdigskårne stykker og er tilgjengelig året rundt. Jeg oppfordrer næringa til å fortsette å satse på utvikling av mer ”lettlagede” produkter. 

Vi må ha en bærekraftig næring med kvalitet og lønnsomhet i alle ledd. Hele sjømatnæringa er avhengig av lønnsomme bedrifter for å kunne sikre fremtidig utvikling og vekst. Her ligger ansvaret hos næringa selv, men myndighetene skal selvsagt også legge til rette rammevilkårene for videre verdiskaping. 

På fjorårets årsmøte var det mange som brukte talerstolen her til å ytre bekymring for lønnsomhetsutviklinga for den konvensjonelle havfiskeflåten.

Her har vi bidratt, ved å heve kvotetakene for torsk og hyse i denne gruppa fra 3 til 5 kvotefaktorer. 

Jeg er også opptatt av at det skal bli enklere for rederiene å bygge nytt fartøy. Regjeringa har nylig fremmet en lovproposisjon om endringer i fiskerilovgivninga. Ett av forslagene åpner for bruk av leiefartøy ved kontrahering av nybygg. Det vil gjøre det enklere for rederiene å finansiere bygging av nye fartøy, og dermed legge bedre til rette for en moderne norsk fiskeflåte.

Den samme lovproposisjonen foreslår å harmonisere sanksjonsbestemmelsene i deltakerloven med havressursloven. Men nå hevdes det at dette utfordrer rettssikkerheten til fiskerne. Jeg synes å huske at Fiskarlaget har vært positive til ordninga med overtredelsesgebyr.

Men hvis det nå er slik at man ikke lenger ønsker dette, så er det fra vår side ingen grunn til å bruke så mye tid og ressurser på disse sakene – vi kan gjerne nøye oss med de undersøkelsene som kreves for å anmelde en sak, og være ferdig når det er gjort. 

Vi er nå i innspurten med stortingsmeldinga om Norge som verdens fremste sjømatnasjon. I meldinga vil vi rette blikket fremover, og foreslå ytterligere tiltak som kan bidra til en god utvikling for norsk sjømatnæring. 

Vi har et fantastisk utgangspunkt, og på flere områder er vi allerede verdens fremste sjømatnasjon. Vi har en solid fiskeriforvaltning. Vi er absolutt blant de fremste på fiskeri- og havbruksrelatert forskning.

Vi har innovative og engasjerte næringsutøvere som stiller i minst samme klasse. 

Dette gir det aller beste grunnlaget for fortsettelsen. I samarbeid har vi alle forutsetninger for å bli – eller forbli? – verdens fremste sjømatnasjon. 

Takk for oppmerksomheten.­­­­­­­