”Ei havbruksnæring for framtida”

Statssekretær Kristine Gramstad - EWOS Solstrandmøtet - Solstrand, 1. februar 2013

Innledning

Kjære alle sammen,
Tusen takk for invitasjonen. Og la meg samtidig hilse fra statsråden og gratulere med 25-årsjubileumet for arrangementet her på Solstrand hotell.

Da de første av disse møtene ble arrangert, var den kommersielle laksenæringa fortsatt i sin spede begynnelse – det ser vi nå i ettertid. Få hadde den gang trodd at vi skulle komme dit vi er i dag. I 1988 produserte vi i Norge ca 85 000 tonn laks. I 2012 endte produksjonen på nesten 1,2 million tonn. Oppdrettsnæringa har gått fra å være en attåtnæring til å bli en milliardindustri. Historien om norsk oppdrettsnæring er en historie vi alle kan være stolte av. Det er en historie som EWOS har tatt del i.

Men historien er langt fra over. Kanskje har vi bare skrevet forordet. Dagens seminar handler derfor ikke om det som er oppnådd. I stedet skal vi rette blikket fremover. La meg derfor i dag ta for meg regjeringas tanker om den norske havbruksnæringa – ei havbruksnæring for framtida. Det skal jeg gjøre både fra et nasjonalt og et globalt perspektiv. Jeg vil si noe både om den nære og den litt mer fjerne framtida.

La meg begynne med det nasjonale perspektivet.

Nasjonalt perspektiv

Grønn vekst

Soria Moria 2 er rammene for Regjeringens politikk. Et av de sentrale målene i vår sjømatpolitikk er at vi vil legge til rette for vekst i havbruksnæringen, så fremst veksten anses som miljømessig bærekraftig.

I det ligger det også at det som utgangspunkt er et potensial for økt matproduksjon langs kysten. Rapporten ”Verdiskaping basert på produktive hav” som ble lansert i fjor viser at potensialet er enormt. Visjon i rapporten var at omsetningen i sjømatnæringen kan seksdobles til 550 milliarder kroner og produksjonen i havbruksnæringen økes til 5 millioner tonn innen 2050. Det er om lag en femdobling av produksjonsnivået fra i fjor.

Imidlertid ligger en rekke forutsetninger til grunn for anslaget, blant annet at dagens miljø- og sykdomsutfordringer er løst, at en lykkes med å utvikle nye og viktige innovasjoner innen fôr, fiskehelse, avl og teknologi, og at en har et forutsigbart reguleringsregime.
Riksrevisjonens avga i fjor sin undersøkelse av havbruksforvaltningen hvor det konkluderes med at veksten i havbruksnæringa hittil ikke har vært tilstrekkelig miljørettet. For at potensialet vi har for matproduksjon på kysten skal kunne utnyttes fullt ut må havbruksnæringen løse de fremste miljøutfordringer – lakselus og rømming.

Produksjon av laksefisk i åpne merder i sjø har vist seg å være kostnadseffektiv produksjonsform, godt tilpasset Norges komparative fortrinn. Samtidig ser vi nå en fremvekst av, og spire til, nye teknologier og driftsformer. Eksempler er videreutvikling av dagens teknologi med åpne merder i sjø, lukkede merder i sjø, landbaserte anlegg og offshore anlegg.

Om dette lykkes, kan det bli et supplement til dagens teknologi og eventuelt en mulighet til å bidra til å løse utfordringer knyttet til rømming, lus og produksjonstap.

Ny teknologi og nye driftsløsninger kan bidra til å føre utviklingen fremover i miljøvennlig retning – også på relativt kort sikt.

Kloke og gjennomtenkte avgjørelse må til for å reasliere det enorme potensialet vi har i denne næringa. Både kortsiktige løsninger for å løse utfordringer som lakselus relativt raskt, og mer langsiktige løsninger på langsiktige utfordringer.

Regjeringen foreslo i november at det skal være en ny tildelingsrunde for tillatelser til lakseoppdrett i 2013. Saken ble i desember drøftet i Stortinget som del av budsjettdebatten.

Formålet er å stimulere til kommersialisering av ny teknologi og nye løsninger som kan bidra til mer miljøvennlig oppdrett. I denne omgang adresserer tildelingsrunden oppdrettsnæringas to største  nåværende miljøutfordringer, lakselus og rømming.

Målet er at denne tildelingsrunden vil gi økt incentiv for innovasjon og bidra til å akselerere utviklingen av nye og mer miljøvennlige teknologiske og driftsmessige løsninger.

Hardangerfjorden

Den delen av laksenæringen som kanskje klarest viser utfordringene vi står overfor i dag er Hardangerfjorden. Fjorden har mange lokaliteter i bruk og stor biomasse av oppdrettsfisk. Hardangerfjorden er samtidig en viktig fjord for vill laksefisk i Hordaland. Tilstanden for laksebestandene er i mange av elvene vanskelig og sjøørretbestandene i midtre Hardangerfjord er på et lavt nivå. Det er faglig enighet i forskningsmiljøene og i forvaltningen om at lakselus spesielt, men også rømt oppdrettsfisk er viktige årsaker til problemene for vill laks og sjøørret i dette området. Fiskeri- og kystdepartementet har vurdert det slik at situasjonen i Hardangerfjorden krever spesielle forvaltningsgrep. Mattilsynet har også innført en egen soneforskrift for å styrke kontrollen med lakselus.

I april 2008 ble det fattet et vedtak som ga anvisning på det ikke skulle klareres nye lokaliteter eller tillates utvidelse av eksisterende lokaliteter i sjø av oppdrettet laks, ørret og regnbueørret i Hardangerfjorden. Dette skulle ”fryse” produksjonskapasiteten i området fram til en mer permanent regulering av produksjonskapasiteten i området kunne fastsettes i forskrift.

Som dere ser har biomassen økt jevnt og trutt, helt legitimt fordi oppdretterne har blitt flinkere til å utbytte tillatelsene sine.
 
Siden høsten 2009 har vi hatt to høringsforslag på høring. Det har vært utfordrende å finne et system som ivaretar villaks og sjøørret, men som samtidig ikke har uforholdsmessig store økonomiske konsekvenser for havbruksnæringen.
 
Regulering av stående biomasse

Ingen av de forslagene vi har hatt på høring har blitt vurdert som tilfredsstillende, fordi de nærings- og sysselsettingsmessige konsekvensene har blitt for store.

Vi har et ansvar for å forvalte klokt. Derfor vil vi med det første sende på høring et nytt forslag til reguleringsregime. Jeg understreker et forslag på høring, fordi det er viktig for oss å få belyst konsekvensene før en endelig beslutning tas.

Forslaget vil innebære å forskriftsfeste at den stående biomassen i konvensjonelle produksjonsløsninger ikke skal overstige 50 000 tonn fisk. Dette gjelder altså den stående biomassen, og ikke tildelt MTB. I dag står det nær 62 000 tonn fisk i sjøen.

Hva foreslår vi konkret for å komme ned på maksimalt 50 000 tonn stående biomasse?

1. Oppdretter kan flytte ut til andre lokaliteter i region vest og benytte drive videre i vanlige konvensjonelle anlegg.
2. Andelen kan også utnyttes innenfor Hardangerfjorden, men da i produksjonsløsninger som tilsvarer det vi vil kreve for ”grønne tillatelser”. Dette vil ikke telle med i de 50 000 tonn som kan holdes i konvensjonelle anlegg. Hvilke kriterier som vil bli stilt vil gå fram av høringen om de nye grønne tillatelsene som vil være ute i god tid før høringsfristen på denne forskriften går ut.

Det er imidlertid klart at det stilles krav om teknologiske og/eller driftsmessige løsninger som er bedre enn de som brukes i kommersiell sammenheng i dag særlig når det gjelder lakselus, da dette er hovedutfordringen i dag i dette området.

Forslaget innebærer at dersom næringen, også etter en reduksjon i tillatelsene, etter produksjonstilpasninger igjen får stående en biomasse på over 50 000 tonn i konvensjonelle produksjonsløsninger, så vil forvaltningen på ny kunne redusere tillatelsene. 

Konsekvenser
Ved å sette en klar grense på 50 000 tonn stående biomasse i konvensjonelle produksjonsløsninger, og gjennomføre dette, vil villaks og sjørretbestandene i Hardangerfjorden få et redusert lusepress sammenlignet med dagens situasjon.
De økonomiske og sysselsettingsmessige konsekvensene for næringsvirksomheten og lokalsamfunnene i Hardangerfjordområdet er usikre. Derfor betydningen av å sende dette på høring for vi tar en endelig beslutning.

De økonomiske og sysselsettingsmessige konsekvensene vil i første omgang være avhengig av hvor mange og hvilke tillatelser som flyttes innenfor region vest, og hvilken investeringskostnad og ev. økt driftskostnad som er knyttet til utnyttelse av biomasse over 50 000 tonn innenfor Hardangerfjorden i ”grønne produksjonsløsninger”.

For havbruksnæringen vil det allikevel antas at de samlede konsekvensene blir redusert sammenlignet med forslaget fra våren 2011. Foretak som flytter ut eller legger om til grønn produksjonsløsning, kan fullt ut eller langt på vei opprettholde sin produksjon., En av hensiktene med å sende forslaget på høring er å få et bredere beslutningsgrunnlag for om ordningen skal iverksettes.

Globalt perspektiv

Skal vi fortsatt levere flere millioner sjømatmåltider hver dag, må vi i tillegg levere kunnskap og teknologi. På mine reiser utenlands erfarer jeg at norsk fiskeri- og havbrukskompetanse er etterspurt og regnet som en av de fremste i verden. Det forplikter, og gir muligheter.
Verdens befolkning vokser. Bare innen år 2050 vil det være mer enn 2 milliarder flere munner å mette. Samtidig trer flere og flere mennesker ut av fattigdom. I Asia løftes millioner av mennesker inn i middelklassen – årlig.

I sum anslår FAO, FNs matvareorganisasjon, at verdens matvareproduksjon må økes med hele 70 prosent innen 2050 om vi skal klare å mette en voksende befolkning.

70 prosent av jordas overflate er hav. Men kun 2 prosent av verdens matproduksjon kommer fra havet. Verdens landområder er stort sett tatt i bruk. Det er derfor fra havet at økt matproduksjon må komme. Potensialet for å øke uttaket av villfanget fisk er trolig begrenset.  Potensialet knyttet til dyrking av den blå åkeren er imidlertid enormt.

Jeg er glad for å se at dette budskapet er i ferd med å sige inn også blant verdens ledere. Under Rio+20 i Rio de Janeiro i fjor, hvor jeg hadde gleden av å delta, var bærekraftig bruk av marine ressurser for første gang en viktig del av forhandlingene. I komiteen for global mattrygghet som er et samarbeid mellom FN, FAO og flere andre organisasjoner, ser vi nå at sjømat vies en oppmerksomhet den ikke har fått tidligere.
 
Jeg vil si det så sterkt som at vi er vitne til et paradigmeskifte for sjømatnæringen. Sjømat er i ferd med å bli anerkjent som en avgjørende komponent i å møte en av de største utfordringene vi står overfor i vår tid – produsere nok mat til en voksende verdensbefolkning.
Dette gir Norge en unik posisjon. Vi har havområder som er 7 ganger så store som våre landområder.

Vi er verdens nest største eksport av sjømat. Hver dag, hele året, står det 32 millioner norske sjømatmåltider på verdens matbord.

Hvis en spør hva Norge er kjent for i utlandet vil svaret mer enn noe annet være fisk og sjømat. Verdens mest kjente nordmann er verken Ibsen, Nansen eller Northug – det er denne karen (laksen).

Verdens nest mest kjente nordmann er torsken. Fisk og sjømat – det mest norske, men samtidig noe av det mest internasjonale vi har.

Regjeringas visjon er at Norge skal være verdens fremste sjømatnasjon. At vi allerede er ledende på mange områder, er det ingen tvil om. Vi er et foregangsland for bærekraftig ressursforvaltning både innen fiskeri og havbruk. Vi er ledende innen forskning, forvaltning og innovasjon på havbruksområdet. Vi er verdens største produsent av laks.

Men ser vi på global akvakulturproduksjon, er det verken Trøndelag eller Hardangerfjorden som er verdens navle – det er Kina.

Faktisk foregår om lag 90 prosent av akvakulturproduksjonen i verden i Asia. Kina alene står for nærmere 2/3 av verdens samlede oppdrettsproduksjon.

Vi vil nok aldri komme dit hen at norsk laks metter verdens sultende befolkning. For verdens befolkning totalt sett er og blir bærekraftig akvakulturproduksjon i Asia særlig viktig for global matproduksjon og matsikkerhet. På sikt kan kanskje havbruk i Afrika avlaste.
Laks er viktig for Norge. Men gitt Norges relativt lave andel av verdens samlede oppdrettsproduksjon, kan vi da med hånden på hjertet si at laks er viktig for verden?

Jeg mener svaret er ja. Jeg var så heldig å få møte tidligere generalsekretær i FN Kofi Annan under Aquavision i Stavanger i fjor. Annan måtte under konferansen medgi at hans kompetanse på havbruksområdet var begrenset. Det han imidlertid hadde så alt for god kjennskap til var sult.

Havbruksnæringens potensial til å bidra til å redusere sult i verden skal ikke undervurderes. Ikke fordi norsk laks metter verdens sultende befolkning, kan den kompetansen vi sitter på her i Norge bidra indirekte. Den klare oppfordringen fra Kofi Annan var at vi deler vår kompetanse og kunnskap om bærekraftig matproduksjon i havet med mindre ressurssterke land.

Dette er et ansvar vi tar på alvor. I et globalt perspektiv tror jeg noe av det viktigste både oppdrettere, forskere og myndigheter kan gjøre er å dele kunnskap. Forvaltningen og forskere samarbeider med en rekke land, herunder kyststater i Afrika, om oppbygging av vitenskapelig og forvaltningsmessig kompetanse og tilhørende institusjoner. Det er en sentral del av vår bistandsstrategi i flere afrikanske land.

Vi har i tillegg avtaler med flere mer utviklede land om utveksling av havbruksrelaterte erfaringer.

Norge er ledende på havbruksområdet. Men også vi bør også utvise ydmykhet. Vi har ting å lære av andre. Sammen vil dette bidra til nye ideer og videre utvikling – videre grønn vekst Ikke bare i norsk havbruksnæring men i global havbruk. Gjør vi dette rett, vil vi i 2050 se at havbruk utgjør en langt høyere andel av sjømatproduksjonen.

Takk for oppmerksomheten