Fiskerier og sjømat

Sjekk mot framføring

Kjære alle sammen,

Tusen takk for invitasjonen. Jeg setter pris på å bli invitert til fora som er litt utenfor min slagne landevei. Umiddelbart kan det virke ganske langt fra merd- eller kaikanten og hit. På den annen side er det kanskje ikke så stor avstand? Hvis jeg tipper riktig, er jeg nå kommet til en forsamling som også setter veldig stor pris på sjømat av høy kvalitet!

I dag tidlig sto jeg opp i Kiev i Ukraina. Jeg hadde møter der i går med statsminister Azarov og kona til opposisjonspolitikeren som slapp fri i helga etter to år i fengsel. Ingen kjedelig dag på jobb som fiskeri- og kystminister.

Rett før påske var Jens Stoltenberg og jeg i Ålesund, og la fram regjeringas nye stortingsmelding om Norge – verdens fremste sjømatnasjon. Navnet til meldinga målbærer en visjon om at Norge skal være verdens fremste sjømatnasjon!

Jeg, og regjeringa med meg, mener vi har et ansvar for å bruke de forutsetningene vi har for å produsere god og sunn mat til ei voksende verdensbefolkning. Vilkåret er at sjømat må produseres på bærekraftig vis. Det fantastiske med ei fornybar næring er jo at så lenge forutsetningene for bærekraft følges, vil den ha evighetens perspektiv.

Temaet dere har bedt meg innlede om i dag, er ”fiskerier og sjømat”. Flott!  Det kan jeg snakke om både lenge og vel, men mitt utgangspunkt for denne ettermiddagen er å dele tanker om sjømatnæringa med dere. Jeg svarer også gjerne på spørsmål.

Målet med den nye stortingsmeldinga er at den skal forankre nettopp sjømatnæringa sin posisjon som lokal og nasjonal verdiskaper og global matprodusent.

[Vårt utgangspunkt: havet]

Først til utgangspunktet vårt. Havet. Norges havområder er syv ganger så store som våre landområder. Norge rår over et av de mest produktive havområdene i verden, og vi har gode forutsetninger for å drive et miljøvennlig fiskeri og havbruk.

Kalde, rike og produktive hav sammen med bærekraftig forvaltning, er ufravikelige forutsetninger for sjømatnæringa. Det stiller store krav til kunnskap i forvaltninga. Enten det gjelder kvotefastsetting, helse og velferd hos fisk, bærekraftig havbruk, sjømattrygghet eller miljøet i havet og langs kysten, er vår forvaltning avhengig av forskningsbasert kunnskap.

Norge satser i betydelig grad på marin forskning, og det investeres årlig om lag 3, 2 mrd kroner i marin forskning. I sjømatmeldinga varsler regjeringa at vi vil satse ytterligere på marin forskning og kompetanse. Noen av tiltakene som foreslås, er en styrking av den offentlig finansierte forskninga, økte bidrag fra næringa. Kompetanse og rekruttering er også sentrale punkt i denne meldinga til Stortinget. 

Nitti prosent av ressursene vi høster av, er fra bestander vi deler med andre land. Fiskeri- og kystdepartementet har derfor en aktiv rolle internasjonalt. Departementet skal både ivareta nasjonale interesser og styrke Norges rolle som en ansvarlig og tydelig havnasjon og kyststat. 

I denne sammenhengen er det tre prinsipper som er viktige for Norge: føre-var-prinsippet, prinsippet om bærekraftig bruk og økosystembasert forvaltning. Dette arbeidet legges det merke til. Uavhengige internasjonale studier har flere ganger utpekt den norske fiskeriforvaltninga som den fremste i verden.

Det er ingen tvil om at havet gir. Tall fra 2012 viser at de tradisjonelle fiskeriene i Norge totalt sett høstet om lag 2,1 mill. tonn fisk. Til sammenlikning ble det på verdensbasis totalt sett høstet rundt 90 mill. tonn. Fra havbruk tok vi opp om lag 1,2 mill. tonn, mot i underkant av 65 mill. tonn på verdensbasis.

Selv om volumene jeg nå har nevnt er store, tror jeg at vi bare er i startfasen. Det ligger et stort potensial i å bearbeide råvarene ytterligere og skape merverdi gjennom råvarediffererensiering og produktutvikling.

Forbrukerne ønsker tilberedningsklare sjømatprodukter av høy kvalitet, og her har vi en jobb å gjøre.

I våre havområder finnes det også rike naturressurser som ennå ikke er utnyttet, og som kan inngå som råvarekilder og marine genressurser i nye biomarine næringer. Det ligger et stort potensial i å utnytte alger, tang og tare. Videre kan marin bioteknologi gi grunnlag for økt verdiskaping i sjømatnæringa, og bidra til nye muligheter på områder som medisin, helse, næringsmidler, fôr og ingredienser, kosmetikk og ulike typer miljøvennlige industri- og energiprosesser. Et fagmiljø knyttet til marin bioteknologi og bioprospektering er over flere år bygd opp i Tromsø. Vi ser nå de første resultatene i form av nye bedrifter og produkter. 

[Fra hav til Norges grense]

Hjemmemarkedet for sjømat er et av våre største markeder, og et svært viktig marked for sjømatnæringa. Hjemmemarkedet er ikke minst viktig fordi vi er så nær forbrukerne og kan kjenne deres sjømatbehov og -ønsker på pulsen. Men fisken vi tar opp fra havet, havner ikke bare på norske middagsbord. Til det er vi for få i dette landet. Eksporten i 2012 tilsvarer 36 millioner sjømatmåltider daglig. Dette gjør oss til verdens nest største sjømateksportør. Målt i verdi var den norske sjømateksporten i 2012 på om lag 52 milliarder kroner, og det ble eksportert 2,3 millioner tonn sjømat.

Dette er en nedgang på tre prosent målt mot 2011, men det gjør likevel 2012 til ett av de beste årene noensinne for norsk sjømat. I størrelsesorden 95 prosent av det vi tar opp, går ut av landet.

Å sikre næringa markedsadgang er derfor en sentral jobb. Vi er helt avhengige av å komme til med fisken vår over hele verden. Norge er nå den desidert største leverandøren til både EU og Russland. 20 prosent av sjømaten EU importerer, har norsk opprinnelse. Tilsvarende tall for Russland er hele 38 prosent.

Regjeringa legger stor vekt på å følge opp arbeidet i Verdens handelsorganisasjon (WTO), som er den viktigste arenaen for fastsetting av rammevilkår for internasjonal handel. Regjeringa arbeider også for å bedre markedsadgangen gjennom frihandelsavtaler, EFTA-samarbeidet og bilaterale avtaler. Handelen med fisk til EU reguleres av EØS-avtalen. Som følge av forhandlinger ved utvidelser av EU, er markedsadgangen noe forbedret de siste årene, men det er fremdeles utfordringer i eksporten til EU. 

Regjeringa legger stor vekt på at sjømaten som omsettes, skal være trygg og ha god kvalitet. Gode kontakt mellom matmyndighetene i Norge og i importmarkedene er viktig for å kunne dokumentere dette.

Som norsk sjømatminister er jeg ikke kun opptatt av eksportvolum, men også av eksportverdi. Da er det viktig å se på hva som skjer fra fisken tas opp til den passerer Norges grense. Her skjer det mye verdiskaping, men det er potensial for enda mer!

Målet for denne regjeringa er at vi skal ha høyest mulig verdiskaping her hjemme. Da må vi ikke overlate verdiskapinga til andre og sende alt for mye ubearbeida råstoff ut av landet. Hvorfor er bearbeiding og verdiskaping viktig? 

Jo, jeg vil gi dere tre grunner:

• arbeidsplasser langs kysten
• økt verdiskaping for AS Norge og ikke minst,
• det er bra for miljøet!

For det første, det er viktig for aktivitet og sysselsetting langs kysten her hjemme. I de siste tiårene har sjømatnæringa vært en av de store vekstnæringene i norsk økonomi. Næringa sysselsetter folk langs hele kysten og skaper anslagsvis 44 000 årsverk, når vi inkluderer ringvirkningene. Næringa har også hatt en imponerende vekst. Målt i BNP er sjømatnæringa mer enn seksdoblet fra 1970 til 2009.

Dette til tross, tallet på fiskere har gått ned. De siste tjue årene er antall personer som hadde fiske som hovedyrke, halvert, fra ca. 20 000 i 1990 til ca. 10 000 i 2011.

Det har samtidig vært en sterk reduksjon i tallet på fartøy. Utviklinga gjenspeiler en samfunnsutvikling hvor det har kommet til nye yrkesalternativer også i kyst-Norge, og hvor fiskeriene har blitt stadig mer mekanisert og effektivisert.

Så til verdiskapingsargumentet. Norge har til alle tider sendt ut mye ubearbeidet råstoff rett på spotmarkedet. Der er marginene små, og en må stå med lua i hånda og ta for gitt den prisen markedet vil gi. Det gjør aktørene sårbare for svingninger og etterlater små marginer til kysten. Vi må derfor tørre å tenke kvalitet, markedsorientering, produktutvikling, og arbeide for at eksportvaren blir et foretrukket produkt. En del eksportører handler allerede i tråd med denne tenkingen, og kan som resultat innhente høyere priser og dermed bedre marginer, og ikke minst en mer trofast kjøpergruppe.

Mange av dere har sikkert smakt på ulike varianter av vakuumpakket sjømat, for eksempel Salma eller Strøm-torsken. Disse produktene koster mye mer per kilo enn andre lakse- og torskestykker. Men kundene ønsker nettopp disse produktene, og de vet at kvaliteten er god.

Men det er ikke til å stikke under en stol, at det er utfordringer for lønnsomheten i Norge. Vi har kort vei til råstoffet og godt betalende markeder, men vi er et høykostland når det gjelder produksjon. I den nye sjømatmeldinga drøfter vi dette, og foreslår blant annet mer markedsrettede fiskerireguleringer og markesrettede regimer for havbruksnæringa, mer levendelagring av torsk for å strekke sesongen og nytt kvalitetstilsyn.

Til sist vil jeg trekke fram miljøet som en viktig grunn til økt verdiskaping hjemme. Det er et argument som ofte glemmes. Hvis en frakter ut hel ubearbeidet fisk, betaler man mye for unødige kvanta transportert. Det er både dyrt og ikke minst lite hensiktsmessig for miljøet.

Videre går en faktisk glipp av mye verdiskaping ved å ikke ta vare på restråstoffet. Det ligger muligheter i å utnytte restråstoff fra sjømatnæringa bedre enn slik det skjer i dag. Norge har sterke forretnings- og industrimiljøer knyttet til kjemisk raffinering og prosessering, som gir ytterligere fortrinn for en slik videreutvikling. Jeg skal ta et eksempel fra Myre i Vesterålen.

Der leverer fiskemottakene all innmat til en bedrift som tar vare på restråstoffet. De renser og sender fiskemager og melke av gårde til Japan og Korea som delikatesser, de leverer lever til Møllers tran og resten til ensilering, dvs. proteinutvinning. De får restråstoffet gratis fra fiskemottakene, som dermed er kvitt et avfallsproblem. Og bedriften? Den går med millionoverskudd. Det er vinn -vinn for alle parter. 

For at det skal være lønnsomt å ta fisken fra havet og ut over Norges grense, har jeg lyst til å nevne en ting til som er sentralt for norsk sjømatnæring: nemlig kronekursen.

En sterk krone er uheldig for norsk industri, også sjømatindustrien. I denne sammenhengen er det viktig at vi husholderer klokt med oljepengene våre. Regjeringa kunne valgt å bruke mer til alle gode formål. Men det sjømatnæringas representanter først og fremst har bedt meg om, er noe så enkelt, kjedelig og utfordrende som dette – ansvarlige budsjetter! Der har regjeringa levert i begge våre perioder.

[Sjømat]

Fisken har nå vandret fra merd og kai, bearbeidet eller ikke bearbeidet, ut i verden. Nå skal den spises. Vi vet at verdens befolkning vokser, og behovet for mat øker. Produksjonen av sjømat globalt vil spille en viktig rolle for å løse utfordringene knyttet til global matsikkerhet. Til tross for at finanskrisen har rammer hardt i viktige eksportmarkeder som Portugal og Italia, viser tallene at norsk sjømat er noe av det siste som kuttes. Folk må ha jo mat, og det er helt tydelig at forbrukerne vil ha norsk fisk.

Også her hjemme ser vi at flere nordmenn velger fisk til middag. Veksten i hjemmekonsum i det norske sjømatmarkedet har vært på syv prosent i verdi, og fire og en halv prosent i volum regnet i produktvekt. Folk er opptatt av å spise sunt og servere sunn mat til barna sine. Det kan være en av grunnene til at vi ser en vekst i Norge, men fremveksten av flere konsumferdige ferske produkter har nok også litt av æren. 

Videre har nok retter som sushi også bidratt til at flere har fått øynene opp for sjømat.

Norge er et svært viktig marked for norsk sjømatnæring. I dag spiser nordmenn mer enn tre ganger så mye kjøtt som fisk. Helsemyndighetene anbefaler at vi spiser fisk 2 til 3 ganger i uka, og også gjerne mer fiskepålegg. For å øke sjømatforbruket må vi begynne med barna.  I den forbindelse vil jeg nevne ernæringsprosjektet vårt, Fiskesprell. Det er et viktig tiltak for å få barn og unge til å spise mer sjømat. Regjeringa er også opptatt av å øke tilbudet av og synliggjøre norsk sjømat på hjemmemarkedet.

Målet er å skape interesse og begeistring for sjømat, vise hvilken betydning næringa har og utvikle flere produkter rettet mot det norske markedet.

Det er viktig for sjømatnasjonen Norge å dokumentere og kommunisere på en balansert måte de helsemessige virkningene av å spise sjømat. Verdens fremste sjømatnasjon skal være kjent for trygge og sunne produkter av god kvalitet.

[Avslutning]

For å kunne dele må man skape. Det har Arbeiderpartiet sagt i mange år, og det er et mantra som ligger hjertet mitt nært. Jeg er derfor stolt av sjømatnæringa som i høyeste grad bidrar til å skape verdier for samfunnet.

Men på vegne av sjømatnæringa tror jeg vi har enda mer å gå på. Vi kan strekke oss for å bidra ytterligere til verdiskaping.

En arbeidsgruppe oppnevnt av Det Kongelige Norske Vitenskabers Selskab og Norges Tekniske Vitenskapsakademi, la i august fram rapporten ”Verdiskaping basert på produktive hav i 2050”. I rapporten anslås det at den norske sjømatnæringa i 2050 kan få en omsetningsverdi på 550 mrd. kroner, noe som betyr en seksdobling sammenlignet med 2010.

Er dette mulig? Det får framtida vise, men det er noe å strekke seg etter når vi bretter opp ermene for å skape verdens fremste sjømatnasjon.