Husøydagan 2013

Sjekk mot framføring

Kjære alle sammen,

Tusen hjertelig takk for invitasjonen!

Jeg gleder meg alltid stort til å komme hit til Husøy og Husøydagene. Først og fremst fordi lokalsamfunnet her på Husøy representerer kroneksemplet på et vellykket fiskerisamfunn. Her utnytter dere det overskuddet havet har å by på. Med brennende ståpåvilje skaper dere store verdier og mange arbeidsplasser.  Ein av dei fantastiske tinga med Husøya er at har blitt et sted folk flytter til - og ikke fra. Så når dere fikk Troms fylkeskommunes næringspris for 2012 var det vel fortjent!

Den andre grunnen til at jeg gleder meg er fordi det er så ubeskrivelig vakkert her. Når jeg i tillegg vet at det er utenkelig å ikke være her – det har Mathilde gjort helt klart – ja, da er det bare å glede seg. 

I dag er fisk og olje tema.

Men la meg starte med å si at regjeringa har store ambisjoner for sjømatnæringa. Rett før påske presenterte statsministeren og jeg, sjømatmeldinga som har fått tittelen ”verdens fremste sjømatnasjon”.  Det er også regjeringens mål. Et ambisiøst mål, men fult mulig dersom vi gjør riktige og kloke valg, basert på kunnskap.

Det er særlig tre områder jeg mener er viktige å satse på om vi skal nå dette målet. Og disse områdene er også bærebjelkene i meldinga og regjeringens sjømatpolitikk.

Det første handler om bærekraft.

Min forgjenger Helga Pedersen tok et oppgjør med tjuvfisket i Barentshavet. På det verste var det oppe i 100 000 tonn. 100 000 tonn ulovlig fiska torsk som ble tatt opp og omsatt svart på markedet. En ting var at dette var et stort ressursproblem, nesten enda verre var det for de ærlige fiskerne og fiskeeksportørene som møtte denne ulovlig fanga fisken i markedet. De siste årene er det ikke registret ulovlig fangst. Nå kommer denne fisken lovlig på land, og har selvsagt bidratt til at torskekvoten har gått opp.  

Men vi har også en utfordrende markedssituasjon. Mange av våre aller viktigste eksportmarkeder er i en fortvila økonomisk krise. En av fire i Spania går uten arbeid og blant ungdommen er arbeidsledigheten så høy som 50 prosent. Ingen god start på livet. Dette er selvsagt først og fremst en tragedie i disse landene, men det har også ramma Norge hardt, og særlig hvitfisknæringa. Dette er kanskje en avsporing fra bærekraft, men når det sist vinter gikk rykter om at storhundra var tatt i bruk, må jeg rette en advarende finger igjen. Både av ressursgrunner men aller mest av økonomiske grunner. Det er fryktelig dårlig gjort mot fiskerkolleger og industrikolleger å jukse.

Under denne regjeringen har vi styrket havforskningen. Det skal vi gjøre videre. Vi har fått økt kunnskap om fiskebestandene.  Men vi trenger fortsatt mer kunnskap om sammenhengene i havet, ikke minst sammenhengene mellom bestandene. Slik skaffer vi oss et ennå bedre grunnlag for å kunne fastsette kvoter. Og jeg vet mange fiskere er opptatt av mer forutsigbare kvoter. Mange har tatt opp de store svingingene i kvotene med meg, jeg forstår at for den som investerer i en båt så er det krevende. Derfor ønsker jeg å se om vi kan gjøre forbedringer her.  Derfor vil vi styrke forskningen i årene fremover. Men da må vi prioritere å bruke penger på det, og ikke på andre ting, som f.eks skattekutt til de aller rikeste.

La meg fortsette med den marine forskningen:

Vi vil nemlig styrke den marine forskningen. Ja, jeg vet at temaet er olje og fisk, og jeg skal si litt om det også, men jeg er mer opptatt av å få fram mulighetene innen marin sektor, og hva vi må gjøre for å realisere dem. Vi har sagt vi vil ha et marint kunnskapsløft. Sjømatnæringa har et stort potensial. En rapport jeg fikk i 2012 viste at vi kan seksdoble omsetninga. Skal vi nå dette potensialet må vi gjøre de riktige veivalga i dag. Vi må legge til rette for innovasjon, og utdanne fremtidens fiskeforskere.   

Sist men ikke minst er lønnsomhet avgjørende for næringa. Vi kan bare drive med dette dersom det er lønnsomt. Derfor foreslo vi blant annet ei forsiktig strukturering og åpna for å samle noen flere kvoter på en båt.

Skal fiskere kunne henge med i den økonomiske utviklinga må båtene ha et driftsgrunnlag, dvs nok fisk, til at de tjener penger på det de holder på med. Jeg mener også det er et av de viktigste grunnlagene for rekruttering. At det er lønnsomt og attraktivt. At det er båter med komfort. Og at en kan kombinere et liv på havet med et familieliv.  

Når det gjelder fiskeindustrien er utfordringene de samme; dårlig lønnsomhet. I arbeidet med sjømatmeldinga dro jeg mange steder langs kysten og fikk mange gode innspill på hvordan vi kan bli verdens fremste sjømatnasjon. Med et unntak, det var svært få som hadde innspill til hvordan vi kunne bedre situasjonen for landindustrien. Men mange var veldig opptatt at vi fortsatt skal ha fiskeindustri i Norge, og det er jeg veldig glad for. Det skal vi også ha, men jeg er for en kunnskapsbasert politikkutvikling, så det å ta lite gjennomtenkte forslag fra løse luften ville være dumt.  Jeg er ikke den som er mest glad i offentlige utvalg, men noen ganger er det riktig. For å finne gode tiltak som kan virke ovenfor sjømatindustrien mener jeg det var fornuftig med et slikt utvalg. Glad for å høre fra de som deltar i arbeidet at de er godt i gang, og jeg ser fram til å få rapporten fra dem. 

Så var det dagens tema da.

Jeg vet at det er flere langs kysten, ikke minst innen sjømatnæringa som har reagert på at jeg er for en konsekvensutredning av Nordland 6 og 7 og Troms 2.

La meg begrunne det standpunktet. For det første har jeg sagt ja til å skaffe mer kunnskap. Jeg har ikke sagt ja til åpning. Av respekt for lokalbefolkninga i disse områdene mener jeg vi må finne ut av mulighetene og konsekvensene. Ikke minst av hensyn til ungdommen som gjerne vil ha spennende kompetansearbeidsplasser på sine hjemsteder. Så har jeg videre sagt at hvis det er et snev av risiko for at sjømatnæringa trues, så er mitt svar på et evt åpningsspørsmål et soleklart nei. Men for å ha kunnskap til å svare godt på det spørsmålet må vi gå veien om konsekvensutredning.  

 Vi har mye kunnskap allerede, og mye av den kunnskapen kan gå direkte inn i en eventuell konsekvensutredning. I den oppdaterte forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten fra 2011, ble det trukket opp noen rammer for petroleumsvirksomheten. 

Og i tråd med disse har det vært en formidabel kunnskapsinnhenting det siste året: om alt fra det marine livet, geologiske undersøkelser og til samfunns- og næringsmessige virkninger av en eventuell oljeutbygging.

I denne sammenhengen vil jeg trekke fram Havforskningsinstituttets rapport ”Kunnskapsinnhenting Barentshavet-Lofoten-Vesterålen”, den såkalte ”KILO-rapporten”. Rapporten viser tydelig hva dette havområdet betyr for våre viktigste fiskebestander. Ingen andre steder har en så fullstendig dominerende rolle for de tidlige stadiene for fiskreriressursene i Barentshavet og Norskehavet, som havområdene utenfor Sør-Troms, Lofoten og Vesterålen. Hele 70 % av disse fiskeressursene har Lofoten, Vesterålen og kysten av Sør-Troms som gytefelt, eller som område hvor larvene og yngelen driver gjennom.

En annen viktig kunnskapsinnhenting, som vi holder på med, gjelder verdiskaping i fiskeri- og reiselivsrelaterte virksomheter i Nord-Norge. 

Den avsluttes i mars neste år. Fiskeri- og havbruk, sammen med nye marine næringer som biomarin industri, har et stort potensiale. I dag benytter vi oss for eksempel av vår offshorekompetanse også i de marine næringene, og det er noe vi kan bygge videre på framover. For å øke verdiskapinga og sysselsettinga, så må det satses på kompetanse. Og gjennom å bruke vår unike kompetanse innenfor fiske, havbruk og offshore, kan vi skape nye arbeidsplasser. 

Selv om vi allerede har mye kunnskap om havområdene utenfor her, er det fortsatt en god del vi ikke vet, og som en eventuell konsekvensutredning må gi svar på. Beslutninga om hvorvidt området bør åpnes for petroleumsaktivitet eller ikke, må bygge på solid kunnskap og fakta. 

Hva ligger det så i at et område konsekvensutredes? Hensikten er klar: alle negative og positive sider ved å åpne området for petroleumsaktiviet skal på bordet. All relevant kunnskap skal samles i en felles utredning.

Her på Husøy får vi demonstrert hva høstinga av livet i havet betyr. Om vi forvalter fiskeressursene riktig, har vi her et evigvarende matfat rett utfor stuedøra. Men det er ikke bare selve fisken vi må forvalte riktig, vi må også sørge for at miljøet i havet er slik at vi får den ønskede produksjonen. I tillegg må vi også sørge for at selve fisket kan foregå med minst mulig forstyrrelser. 

Ressursene i havet og under havbunnen gir grobunn for både fiskerinæringa og for petroleumsnæringa – næringer som skaper store verdier og velferd for det norske samfunn. Næringene bidrar til sysselsetting og levedyktige lokalsamfunn langs hele norskekysten. Så må vi ta inn over oss at olje- og gassnæringa allerede er kommet nordover. Jeg er veldig opptatt av at vi skal få til god sameksistens mellom oljenæringa og fiskeriene. Vi må ikke glemme at Stortinget gjentatte ganger, så lenge vi har hatt oljevirksomhet, har sagt ja til denne virksomheten. De utfordringene som fins med sameksistens er reelle.  Regjeringa har derfor satt i verk en rekke tiltak for å legge til rette for at begge næringene skal kunne virke side om side.

Da Husøy ble tildelt Troms fylkeskommunes næringspris for 2012 la de vekt på Husøyværingenes unike evne til å samarbeide, og de små og store suksesser som dette beskjedne lokalsamfunnet har levert over tid. Jeg er overbevist om at Husøy kommer til å være et stjerneeksempel på lokalt næringsliv og ståpåvilje også i framtida – uansett utfallet av en konsekvensutredning.

Takk for oppmerksomheten!