Norge – Verdens fremste sjømatnasjon - hva betyr det for pelagisk næring?

Sjekk mot framføring

Først vil jeg takke for invitasjonen til å komme hit i dag. Det er bestandig en stor glede for meg å møte folk i sjømatnæringa.

Jeg vil begynne med å si noen ord om de ambisjonene regjeringa har for Norge som verdens fremste sjømatnasjon. Deretter vil jeg komme inn på det nye forslaget til salgslagslov og om kontroll og ulovligheter i næringa.

Jeg vil også komme innom situasjonen for norsk vårgytende sild og makrell, med reduserte kvoter, lavere priser og en internasjonal forvaltning som ikke er bærekraftig.

Sjømatmeldinga – Verdens fremste sjømatnasjon

I mars la regjeringa fram Sjømatmeldinga.

Regjeringas visjon er at Norge skal være verdens fremste sjømatnasjon, og bærebjelkene som skal hjelpe oss med å nå målet, er kunnskap, lønnsomhet og bærekraft.

Investering i kunnskap går som en rød tråd gjennom hele meldinga.  Kunnskapsbygging er en forutsetning for at vi skal være verdens fremste sjømatnasjon. Norge skal være kunnskapsledende på de områdene der vi har strategiske fortrinn. Det marine området er et slikt område.  Regjeringa har sagt at vi skal styrke marin forskning. Derfor ble jeg litt overrasket når Høyres landsmøte stemte ned forslaget fra Nordland Høyre om å styrke marin forskning.

Hvis jeg får fortsette, innebærer ikke overgangen fra forskningskvoter til forskningsavgift en reduksjon av offentlig finansiert forskning. Tvert i mot.

Kunnskapsbygging er selvsagt viktig også for den pelagiske næringa. Det handler om å forske på både ressursgrunnlaget i havet og om å utvikle nye produkter og næringer basert på pelagisk råstoff.

I disse tider pågår det store økosystemtoktet i Norskehavet og Barentshavet. I revidert nasjonalbudsjett foreslår regjeringa å øke tildelinga til Havforskningsinstituttet med 7,9 millioner kroner. Hensikten er å styrke makrellforskninga. Med økt kunnskap vil vi forhåpentligvis ha en farbar vei for å kunne til å komme til enighet om en ny og bærekraftig forvaltning av makrellbestanden. Jeg er glad for å høre at pengene kommer godt med.  Det er ikke bare å knipse med fingrene for å få penger i revidert.

I år har Havforskningsinstituttet gjort en ekstrainnsats for å skaffe kunnskap om forholdet mellom makrell og sild. Innsatsen er særlig viktig med tanke på at disse bestandene må forvaltes bærekraftig. At økosystemtoktet er et samarbeid mellom Norge, EU, Russland, Island og Færøyene, viser dessuten at fiskerinasjonene i Nordøst-Atlanteren kan samarbeide om forskning til tross for uenighet om forvaltning.

At vi har et felles kunnskapsgrunnlag, er en forutsetning for å kunne utvikle et forvaltningssamarbeid for ulike fiskebestander.

Lønnsomhet. Jeg ønsker at våre marine ressurser skal gi oss høyest mulig verdiskaping. Vi kan ikke nøye oss med bare å være eksportør av råvarer og halvfabrikata. Sjømatindustrien er en helt sentral del av regjeringas visjon for den norske sjømatnæringa. Skal vi kunne kalle oss verdens fremste sjømatnasjon, må vi beherske hele verdikjeden.

I sjømatmeldinga pekes det på at det er en utfordring å utvikle en mer konkurransedyktig sjømatindustri og samtidig sikre at verdiskaping og arbeidsplasser kommer kystsamfunnene til gode.

For å få innspill til arbeidet og bidrag til løsninger på utfordringene i sjømatindustrien, har jeg valgt å nedsette et offentlig utvalg.

Det skal gjennomgå industriens rammevilkår.  Jeg er overbevist om at den brede kunnskapen utvalget har, vil bidra til å finne gode løsninger.  Arbeidet skal være ferdig innen utgangen av 2014. Utvalget hadde sin første samling i forrige uke.

Den pelagiske sjømatindustrien har, i likhet med andre deler av norsk sjømatindustri, et godt utgangspunkt. Det er kort vei til råvarene og kort vei til godt betalende markeder i EU og Øst-Europa. Men det er et faktum at pelagisk industri har hatt lav lønnsomhet over tid.

Regjeringa vil legge til rette for at den norske kystflåten i større grad er spesialisert. Det betyr at fartøy enten har hovedtyngde innenfor fiskeri av pelagiske arter eller hovedtyngde på torskefisk. 

Målet med spesialiseringa er å legge til rette for en jevnere råstofftilgang til industrien - og bedre råstoffkvalitet.

På bakgrunn av dette vil vi heve kvotetakene for kystflåten med hjemmelslengde over 15 meter, til 4 ganger fartøyets grunnkvote innenfor en av sektorene, og 2 innenfor den andre (4 + 2).

Så hører jeg også at dette diskuteres uten at jeg helt får tak i motargumentene. Kom gjerne med dem her i dag.

Når det gjelder bærekraftig forvaltning, skal den skje langs tre akser; miljøaksen, den økonomiske – og den sosiale aksen. Vi ønsker å maksimere det langsiktige utbyttet av bestandene. Dette er selve fundamentet for norsk forvaltning. For viktige pelagiske bestander ser vi nå at vi sliter med å få på plass en bærekraftig forvaltning internasjonalt. Dette vil jeg si noe mer om senere. Vi er også avhengig av økonomisk bærekraft i sjømatnæringa.

Derfor er lønnsomhet en hovedprioritet i framtidas sjømatnæring. Sosial bærekraft er også viktig. Det betyr blant annet anstendige arbeidsvilkår i sjømatnæringa. Det betyr at vi også i framtida skal ha en differensiert og desentralisert fiskeflåte og fiskeindustri. 

Fiskesalslagslov

Den nye fiskesalslagslova skal erstatte råfiskloven fra 1951.  I all hovedsak er den en videreføring av hovedtrekkene i råfiskloven. Det innebærer at vi får en ny lov som nok er lettere å forstå enn dagens råfisklov. Lovutkastet er også harmonisert med de to andre sentrale lovene på fiskeriområdet; havressursloven og deltakerloven.  At loven er harmonisert, betyr at loven på enkelte områder samsvarer med det som følger av disse lovene.

Det gjelder for eksempel formålsbestemmelsen, virkeområdebestemmelsene og straffe- og inndragningsbestemmelsene.

Når det er uenighet om minstepris, får salgslagene fortsatt siste ordet, men først etter at det har vært gjennomført obligatorisk mekling.

Regjeringa har – som dere selvfølgelig har fått med dere – fulgt ønskene fra fiskersida i spørsmålet om hvordan minsteprisen skal fastsettes. Salgslagene skal fortsatt bestemme omsetnings- og forretningsvilkår, noe som har vært viktig. Ikke minst for dere i pelagisk sektor.

Så legger jeg til grunn at salgslagene vil forvalte det samfunnsansvaret vi gir dem på en måte som tar vare på interessene til hele sjømatnæringa.

Så over til kvalitet som er en av mine kjepphester.

At det slurves med håndteringa av fisken, er ødeleggende for omdømmet til hele den norske sjømatnæringa. Industrien må få råstoff som har god kvalitet. For å sikre at kvaliteten opprettholdes gjennom hele verdikjeden, vil jeg derfor gi salgslagene en utvidet rolle i kvalitetskontrollen. Salgslagene vil bli pålagt å kontrollere håndteringa av fisk om bord i båtene og på landanleggene. Målet er å forbedre kvaliteten på norsk sjømat, og dermed øke verdiskapinga i sjømatnæringa.

Samfunnsoppdraget til salgslagene er tydeliggjort i loven. Her står det at loven skal medvirke til en bærekraftig og samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning av livet i havet. Den nye fiskesalslagslova understreker også den viktige rollen som salgslagene har i ressurskontrollen.

Den nye loven vil, etter min mening, ytterligere styrke salgslagssystemets viktige rolle i vår totale forvaltning av sjømatnæringa – og dermed sikre salgslagene for framtida. Uten at dette skal bli en valgkamptale, må jeg få lov å si at på dette området er det i hvert fall grunn til å be om en avklaring på hva Høyre og Frp mener. Vi får kanskje svaret 10. juni.

Ressurskontroll

Når det gjelder ressurskontroll, vil jeg aller først gi skryt til Norges Sildesalgslag og det viktige arbeidet dere gjør når det gjelder utstedelse av fangstsertifikater. Dette arbeidet er for det første viktig i kampen mot ulovlig, urapportert og uregulert fiske, og helt avgjørende for at vi fortsatt skal kunne selge norsk sjømat til viktige markeder rundt om i verden.  Det kan inni mellom være krevende nok. Noen av oss var nettopp i Ukraina.

Hovedutfordringer for pelagisk næring

Jeg vil nå gå over til å si noen ord om hva jeg ser som en av våre største utfordringer for pelagisk næring, p.t. Som nevnt tidligere, er bærekraftig ressursforvaltning avgjørende for å være verdens fremste sjømatnasjon, men det er kanskje på dette punktet pelagisk næring nå har den største ufordringa.

Vi har hatt mange gode år hvor pelagisk fiskeflåte har hatt store overskudd. Med kraftig bestandsnedgang på norsk vårgytende sild og en usikker situasjon for makrellbestanden, kan de gode årene snu. Lønnsomhet for industrien er også viktig, og den delen av næringa har ikke hatt den samme positive utviklinga som fiskersida. Når det gjelder makrell og norsk vårgytende sild, har industrien og fiskerne felles utfordringer.

La meg derfor si noen ord om makrellsaken, en sak som lå på bordet da jeg kom inn i Fiskeri- og kystdepartementet for snart fire år siden.

Det er mildt sagt frustrerende å se at Island og Færøyene nok en gang har tildelt seg selv en urimelig høy kvote. I moderne fiskeriforvaltning kan vi ikke lenger basere kvotene våre på et tilnærmet fritt fiske, slik Island og Færøyene gjør. 

Dersom Norge og EU hadde fulgt samme praksis, og fastsatt våre kvoter på hva som maksimalt er mulig å fiske i egne farvann, ville makrellbestanden kollapset. 

I tillegg har også Russland gitt seg selv en ualminnelig stor kvote for 2013. Til tross for at de fire kyststatene har fastsatt kvotene sine etter ICES sitt råd om en nedgang på 15 prosent fra i fjor. Det bekymrer meg at Russland, som ikke er kyststat til makrellen, utnytter den uavklarte situasjonen vi har, og legger et enda større press på bestanden. Vi vil ta saken opp med Russland.

Når det gjelder videre tiltak, avventer vi fortsatt tiltak fra EUs side. Det er ikke tvil om at ethvert tiltak vil få størst effekt, om det kommer fra EU. 

Vi har landingsforbud for makrell fra islandske og færøyske fartøy. I vinter fikk vi flere meldinger om at det ble landet norske fangster av både lodde og kolmule på Island og på Færøyene. I år er det levert mer enn i fjor, og til og med levert lodde fra Barentshavet til Færøyene. 

Det er mulig at hver enkelt fartøyeier syntes han eller hun hadde gode grunner for dette. Glem likevel ikke at norsk landindustri, uten å kny, har påtatt seg en byrde gjennom landingsforbudet på makrell, i solidaritet med flåtesiden. 

Jeg skal derfor gjenta det jeg sa på årsmøtet til Fiskebåt.

Landinger fra norske fartøy på Island og Færøyene er uheldig og lite solidarisk overfor både landindustrien og fiskerkollegaer, og i mine øyne sterkt kritikkverdig. Norsk landindustri var positive til å innføre landingsforbudet til tross for at det ville medføre redusert råstofftilgang. Da er det viktig at også alle i flåteleddet lojalt følger opp, og bidrar til å redusere tapet mest mulig.

Jeg vil derfor oppfordre dere så sterkt jeg bare kan, til å lande fangstene deres i Norge, ikke på Island og ikke på Færøyene. Landinger til Island og Færøyene undergaver den posisjonen jeg faktisk trodde vi stod sammen om, og undergraver våre forhandlingsposisjoner overfor disse to landene.   

Når det gjelder norsk vårgytende sild, er det også bekymringsfullt at vi nå i 2013 ikke har fått på plass en fullstendig avtale for dette fisket.

Færøyene har valgt å bryte ut av samarbeidet. Det at Færøyene tilsynelatende vil forsyne seg med et større kakestykke, i en situasjon hvor sildebestanden er på vei nedover, er selvsagt urovekkende.  Nå skal det sies at Færøyene tok kontakt på mandag og ba om bilaterale møter med partene for å drøfte forvaltninga av silda.

Fra norsk side vil det her, som for makrell, være viktig at vi ikke premierer uansvarlig taktikk og krav. Også her vil det være viktig at vi står sammen. 

Vi ønsker ikke en slik situasjon. Vi foretrekker klare og stabile avtaler, slik at alle involverte vet hva de har å forholde seg til. Klare og stabile avtaler gir også best forvaltning, og dermed over tid de største kvotene for alle.

Vi ønsker avtaler både på makrell og sild. Men ikke for enhver pris. Avtalene må være rimelige og rettferdige for alle.

Derfor vil vi fortsette den linja vi har valgt, for å ivareta norsk fiskerinærings interesser, i denne som i andre saker. 

Vi har selvsagt ikke glemt at denne fisken skal selges. Med rekordhøy tilførsel av makrell på verdensmarkedet, er markedsarbeid desto viktigere. Her må det arbeides langs to linjer. Det må gjøres mer for å finne nye markeder for makrell og sild, og vi må forbedre markedsadgangen i de markedene vi er inne i. Myndighetene arbeider kontinuerlig med disse spørsmålene for å forbedre markedsadgangen vår for sjømat til EU og i EFTAs frihandelsavtaler. Videre gjør Norges Sjømatråd en svært god innsats for næringa på markedsområdet.

Jeg vil likevel understreke at det er utrolig viktig at bedriftene selv har markedstenking øverst på agendaen i sine strategier.

De temaene jeg har nevnt, som forvaltningsutfordringer for sild og makrell, og kontroll og ulovligheter, viser at vi har en vei å gå før visjonen om at vi skal være verdens fremste sjømatnasjon, er omsatt til virkelighet. Jeg har likevel stor tro på at vi kommer dit.

Ambisjonen gir oss alle noe å strekke oss etter slik at vi kan omsette mål til praktisk endring. Den som har lønnsomhet, kunnskap og bærekraft som rettesnor, vil kunne høste både i dag og i framtida.

Til glede for oss selv og til nytte for verden.

Takk for oppmerksomheten.