Sjømatdagene på Hell 2013

Kjære alle sammen. Jeg er veldig glad for å være her igjen. Turen fra Tromsø til Værnes ble lang i dag. Takk for invitasjonen og takk for fleksibiliteten. Det viser at NSL er minst like fleksible som fiskerimyndighetene til å finne praktiske løsninger. 

Det er alltid trivelig å være på Sjømatdagene. Dette er en møteplass jeg trives godt på. Det å møte flere deler av ei næring – samtidig – gir meg mulighet til å snakke bredt. Jeg er som dere vet ekstremt opptatt av å se hele verdikjeden i sammenheng, ikke bare deler av den. Her er i hvert fall både oppdrettere og fiskeindustrien, både innen rødfisk og hvitfisk. Jeg skulle gjerne hatt fiskerne her også. Det er mer som forener dere enn som skiller dere. Lønna får dere fra samme hold – sjømatforbrukere verden rundt. 

Utfordringer og muligheter i et nytt sjømatår

I dag kommer jeg altså fra Tromsø hvor jeg har vært med på åpninga av Arctic Frontiers-konferansen. Nær tusen norske og internasjonale deltakere er samla denne uka for å diskutere framtida i et Arktis i endring. 

Selv har jeg hatt gleden av å være vert for EUs fiskerikommissær, Maria Damanaki, og har fått drøfta viktige fiskeripolitiske spørsmål og akvakultur med henne. Jeg møtte også den islandske fiskeriministeren. Sveriges utenriksminister Carl Bildt var også der. Damanaki og Bildt minnet oss på ulikhetene i dagens Europa, og på hvor godt vi er stilt her nord. 

For det første er vi heldige som ligger så tett opp til de utrolige mulighetene i Nordområdene. I dag er verdens øyne vendt mot det som skjer i nord. At vi har et fantastisk utgangspunkt, må være helt klart. 

For det andre minner våre utenlandske kolleger oss på hvor heldige vi er som i det hele tatt har penger til å forske for framtida. 

Ved inngangen til 2013, kom tall som viste at det aldri har vært flere arbeidsløse i Europa enn nå – hele 26 millioner mennesker. I Spania, som er et viktig eksportmarked for laks og spesielt saltfisk – er 56,5 prosent av ungdommen utenfor arbeidslivet.  En hel generasjon er i ferd med å gå tapt. Som om ikke det er nok, må vi forvente at det blir verre før det går rette veien.   

Sjømatnæringa er blant de første til å merke at viktige markeder opplever økonomisk uro. Og sjømatnæringa er først til å rammes dersom vi ikke fører en trygg økonomisk politikk her hjemme. Når jeg reiser langs kysten, er det ikke billige sydenturer som diskuteres når krona styrkes. Da er det situasjonen for sjømatnæringa og anna eksportretta industri som er diskusjonstema.

Vi eksporterer 95 % av sjømaten vår. Vi ønsker oss alle mer penger til vei, mer penger til sykehus, mer penger til kommunene – men klarer vi ikke å føre en ansvarlig økonomisk politikk, slår vi beina under det næringslivet som bidrar til å skape inntekter for landet. Derfor er også finansministeren sjømatnæringa sin gode venn, som holder igjen og som advarer mot økonomiske eksperimenter og en uklok og populistisk bruk av oljepenger. Nå går vi inn i en valgkamp der jeg er helt sikker på at det finnes ett eller flere partier som vil overby regjeringa hele tida. Det får så være. 

I Norge har vi skjøttet oss vel for urolige tider, og vi skal fortsette å holde orden i eget hus. Det er det aller sterkeste politiske grepet vi har i disse dager. En fornuftig økonomisk politikk er i aller høyeste grad også sjømatpolitikk – fornuftig sjømatpolitikk. 

Samtidig er det viktig at ei samla næring setter inn alle sine ressurser på å forberede seg best mulig for dagene som kommer. Se mot flere markeder, bygg markedskunnskap, sats på produktutvikling – og sist men ikke minst, fortsett å levere produkter av førsteklasses kvalitet. 

Så vil jeg benytte anledninga til å si det helt klart: vi skal beholde EØS-avtalen. Den er sjømatnæringa meget godt tjent med. Avtalen har stått som rammeverk for mesteparten av handelen vår med EU i de siste 19 årene, og har hatt stor betydning for verdiskapinga i Norge. Det skal den fortsatt sikre – også i neste stortingsperiode. 

Av de saker jeg tok opp med Damanaki var også nettopp hvordan vi kan utvikle vårt samarbeid enda bedre. Vi er enige om målet; enda mer kvalitetssjømat fra Norge til EU. 

Utviklingstrekk som gir grunn til optimisme

Rett etter nyttår ble eksporttallene for 2012 lagt fram i Tromsø. 51,6 milliarder imponerer. Ja, det er en nedgang fra 2012, men sett under ett (sterk norsk valuta, lavere priser på laks) er året et av de beste noensinne. 

Vi blir lagt merke til når sjømaten vår går til mer enn 130 land.  I fjor høst besøkte jeg to av dem: Japan og Brasil. Der fikk jeg se de tette, internasjonale båndene som er knyttet gjennom norsk sjømat. Når japanere, brasilianere og andre smaker på ordet ”Norge”, smaker det av hav. 

Resultatene kommer ikke av seg selv og er ikke gratis. Bak markedsposisjonen vår ligger det hardt arbeid i hele linja. Det er mange sjømatambassadører som skal æres. Fiskere og oppdrettere. Industrien. Eksportører og importører. Ferjemannskap og trailersjåfører. Markedsførere. Omsetningsleddet. Alle de som står på til alle døgnets tider. Hver del av verdikjeden bærer en del av suksesshistorien. Derfor må verdikjeden fungere optimalt. 

Gjennom å utvikle hele spekteret av næringa, skal vi få mer verdiskaping og velstand ut av hver fisk og hvert plankton vi henter opp – til beste for kysten og nasjonen. Men da må man drive aktiv næringspolitikk på prioriterte områder. Man kan ikke bekjenne seg til næringsnøytralitet.

En rekke rapporter har det siste året båret bud om ei lys framtid. I det nasjonale forskningsprosjektet ”Et kunnskapsbasert Norge” ble sjømatnæringa trukket fram som en av de tre mest komplette næringene vi har her til lands. 

I rapporten ”Verdiskaping basert på produktive hav” konkluderte ei forskergruppe ledet av SINTEF fiskeri og havbruk, med at omsetninga vil kunne nå 550 mrd kroner i 2050 – en seksdobling fra dagens nivå. 

Er det mulig at vi kan bli eller være verdens fremste sjømatnasjon? spørres det her i dag. Utvilsomt, mener jeg. Og helt nødvendig for kysten og for landet. Sjømatnæringa er ei framoverlent næring som skal videre opp og fram. 

Kompetanse

For å komme enda lengre må vi løfte kompetansen i næringa ytterligere. Mitt utgangspunkt er at sjømatnæringa er landets største fornybare eksportnæring. For meg handler dette om å være størst på det som varer evig.

Det er ikke alltid like enkelt å spå hva vi skal leve av i framtida. Men en ting er helt sikkert – og det er at verden trenger mat! 

Styrket marin forskning er allerede et prioritert område i norsk forskingspolitikk. I dag dekkes over halvparten av norsk marin forskning av det offentlige. For å kunne kalle oss verdens fremste sjømatnasjon, skal vi ligge i front på de viktige kunnskapsområdene: det marine økosystemet, høsting og kultivering av nye marine råvarer, fiskehelse, bærekraft, sunn og trygg sjømat, teknologi, sjømatprodukter og markeder. 

De årlige bevilgningene viser at mitt departement i høyeste grad er et forskningsdepartement. Rapporten fra strategigruppa ”Hav 21” viser at kunnskapsbehovet fortsatt er stort. Jeg ønsker derfor tett dialog med næringa nettopp for å sikre god arbeidsdeling mellom offentlig og privat finansiert forskning. Sammen skal vi realisere ambisjoner og muligheter. 

Vi har fantastiske forskningsmiljøer, en verdensledende leverandørindustri og ledende sjømatklynger på mange områder. De virkelig store gjennombruddene kommer når vi klarer å hente ut synergiene mellom disse. 

Så jeg vil trekke fram rekruttering. Hvem skal overta etter dere? Skal næringa fortsette sin utvikling, må den på samme tid forynges. Næringa tiltrekker seg ikke de unge hodene og hendene bare med å si at den er viktig.  Vi må kommunisere hvor spennende det er og hvilke utfordrende muligheter som ligger i det å arbeide med det som kommer fra havet.  Hvert år skal 60 000 tiendeklassinger fatte en av de viktigste beslutningene i livene sine – ”hva skal jeg bli”? Jeg har selv ei som er der nå. 

Jeg oppfordrer alle til å tenke nytt og bredt om hvordan vi kan trekke flere unge i vår retning. Fortsett å snakke om mulighetene. Inviter skoleklasser på besøk på båten, merdkanten, fabrikken og kontoret. Vis fram mulighetene! Det pågår også viktige debatter og prosesser knytta til utviklingen av studiene, i yrkesrettede fag ikke minst. Jeg håper dere som næring deltar i disse. 

Lønnsomhet

Det er de langsiktige målsetningene og vissheten om at det kommer noen etter oss, som driver meg som politiker.  Målet for meg er å utvikle en framtidsretta politikk som gir de rammene sjømatnæringa trenger for å utvikle seg videre som verdiskaper – på lang sikt. 

Husk at velferden vår bygger vi på lønnsomhet og skaperkraft. Vi må satse bredt og framsynt på de naturgitte fortrinnene vi har her i landet. Det skal lønne seg for dem som satser. Det gjelder alle ledd i hele verdikjeden. 

Jeg møter flere som mener at det ikke er liv laga med næringsmiddelindustri basert på sjømat i Norge. 

Jeg er uenig. Vi kan ikke slå oss til ro med å gi fra oss den verdiskapinga som ligger i å bearbeide fisken i Norge.  Verdens fremste sjømatnasjon må beherske hele verdikjeden. Den må kunne produsere kunnskap og forskning, i tillegg til å levere utstyr og tjenester.  Ikke minst må den strekke seg for å utvikle produkter som kan øke etterspørselen i både nye og etablerte markeder.

 Vi kan og skal ha en lønnsom fiskeindustri i Norge. Rett nok har vi høyere lønnskostnader i Norge, men vi har også fortrinn som våre konkurrenter bare kan misunne oss. Vi har en enestående råvaretilgang, og vi har kort vei til de viktige sjømatmarkedene EU og Russland.

Éi utfordring som vi vil følge spesielt i vinter, er situasjonen for torsken. Denne delen av næringa har hatt lav lønnsomhet i flere år og møter nå utfordringer med rekordhøy torskekvote og et økonomisk haltende Europa. Vi skal glede oss over rike bestander, samtidig som vi bretter opp ermene for torsken. 

Under årets vinterfiske har vi derfor en rekke tiltak for å ta ned toppen, og bidra til å spre landingsmønsteret ut over året – så langt det lar seg gjøre. Så er det viktig at det gjøres godt markedsarbeid. Av Sjømatrådet, og av næringa. Det må jobbes for at det er torsken forbrukerne skal velge å legge i handlekurven, og det må arbeides for at forbrukerne henger på når prisene skal opp igjen i framtida. Laksenæringa har lyktes med det. En annen årsak til laksenæringas suksess er leveringsdyktighet – hver dag hele året. Kan hvitfisknæringa få til noe lignende? 

Jeg har også lyst til å kommentere en annen sak som jeg har vært opptatt av i det siste: eierskapsbegrensningene i havbruksnæringa. Nå planlegger vi endringer som skal sikre at jo større del av fellesskapets ressurser et selskap får benytte, desto mer skal legges igjen i kystdistriktene. Eier du over 15 % må du bidra med FoU, bearbeiding, lærlingplasser og spredning av havbruksaktiviteten. Jo mer du eier, jo mer må du bidra!

Jeg ønsker å gi honnør til bedrifter som satser på lokal bearbeiding. Vi må løfte bredden vi ser lokalt inn i butikker over hele landet. Dette er min oppfordring til dagligvarekjedene: se bedriftene som satser på produktutvikling! For vi må for all del ikke glemme vårt aller viktigste marked – hjemmemarkedet. Norske forbrukere er opptatt av sunt kosthold. Tradisjonsmat er i vinden, og ikke minst har vi god kjøpekraft. 

I tillegg til størrelsen på vårt eget marked, er produktene et utstillingsvindu for Norge som verdens fremste sjømatnasjon. Jeg vil at de skal være synlig når man reiser rundt i landet. Jeg vil se mer av det jeg fikk se under årets utgave av Det Norske Måltid – fantastiske produkter som attpåtil spiller på lokal tilhørighet og en god historie.

Samtidig ønsker jeg å legge forholdene bedre til rette for dem som driver foredling i større skala. 

Det er dere i næringa som må se, utvikle – og gripe mulighetene. Så skal jeg love at jeg skal stå for en aktiv næringspolitikk som kommer kystdistriktene til gode.

Derfor skal rammevilkårene være forutsigbare. Et godt regelverk skal være enkelt – både å forstå og å etterleve. Regler og rapporteringskrav som ikke kan begrunnes ut fra hensyn til miljø, kontroll eller andre viktige samfunnshensyn – bør fjernes. Forenkling og effektivisering er til beste for både næringa og myndighetene.   

Bærekraft

Et område hvor jeg derimot ikke kommer til å jenke på kravene til rapportering, er kontroll og tilsyn som gjelder miljø og sykdom i havbruksnæringa. Oppdretter skal vite antall fisk i mærene og skal ha lusesituasjonen under kontroll. For samtidig som lakseeksporten går godt, er det fortsatt utfordringer med lus og rømming, men heldigvis mindre i 2012. 

Lusenivået i oppdrett har så langt i vinter ligget lavere enn på samme tid foregående år.

Det er positivt, men næringa må fortsette den gode innsatsen i 2013. Det er gledelig at den ville laksesmolten de fleste stedene kom seg ut i havet med lite lus, men fremdeles er det utfordringer i noen områder. De må løses. Vi kan ikke kompromisse når det gjelder å ta vare på produksjonslokalet! 

Jeg vil avslutte med en nyhet. Riksrevisjonen hadde i sin rapport om havbruksforvaltninga kritiske bemerkninger til tilsynet i havbruksnæringa. Det ønsker regjeringa og jeg å ta tak i. Vi skal se nærmere på hvordan vi kan samordne tilsyn på fiskeri- og havbruksområdet bedre. Havbruksnæringa forventer selvsagt at statens tilsynsetater skal opptre samordnet, konsistent og enhetlig. Det har vi lagt stor vekt på når vi har bestemt oss for dette.

Fiskeri- og kystdepartementet vil derfor sette i gang et arbeid som skal ledes av og med deltakere fra andre berørte departementer. Arbeidet vil ha som ambisjon at de tre tilsynsområdene som FDir, Mattilsyn og Klif/Fylkesmannsembetene dekker, blir sett mer i sammenheng på fiskeri- og havbruksområdet. Samarbeidet vil ta utgangspunkt i områdene risikotilnærming, regelverk og forskrifter. I tillegg vil arbeidsgruppa se på planlegging og gjennomføring av tilsyn og kontroller, samt reaksjoner.

Vi vil komme tilbake til nærmere mandat, oppstartstidspunkt og fremdriftsplan. 

Jeg varslet nylig at det vil bli utlyst 45 grønne konsesjoner i år. Jeg håper at denne ordninga vil stimulere til kommersialisering av ny teknologi og nye løsninger som kan ta næringa til et nytt nivå.  Dette innebærer kontrollert vekst. Vi gir et løft til næringa, samtidig som vi stiller strengere krav. I dagens situasjon er dette det eneste riktige. 

Havbruksnæringa har gode muligheter til å kunne fortsette sin positive produksjonsutvikling, men den skal være forberedt på at myndighetene vil sette inn tiltak dersom det blir nødvendig. 

Jeg runder av med å ønske at 2013 skal bli et nytt, godt år for ei skapende og tilpasningsdyktig sjømatnæring. 

Takk for oppmerksomheten. Jeg har absolutt til hensikt å fortsette som fiskeri- og kystminister etter valget og kommer gjerne igjen på Sjømatdagene i 2014.