Veterinære fagdager 2013

Kjære Veterinærforening, kjære veterinærer; Gratulerer så mye med jubileet. Tusen takk for invitasjonen og anledninga til å få være med og feire dere under de Veterinære Fagdagene her i Trondheim.

Ved et jubileum som dette, er det naturlig både å se tilbake og tenke framover. 125 år er lang tid, og jeg vet at veterinæryrket har utviklet seg langt siden Den Norske Veterinærforening ble dannet. Veterinærens rolle har naturlig nok endret seg i takt med samfunnsutviklinga. 

Jeg er blitt fortalt at veterinæren lenge var en generalist som mestret mange ulike fagområder. Han var ”konge” på bygda, siden nesten bare bygdegutter utdannet seg til veterinærer.  At det i dag er ”dronningene” som dominerer yrket, kan jeg jo se her ved selvsyn.

Jeg vet at veterinærer i Norge alltid har hatt et sterkt fokus på mattrygghet og miljø. Altså har veterinærene alltid gitt grunnleggende bidrag til folkehelsearbeidet. I 1925 kom den første særforeningen. Da ble det som i dag heter Forening for Veterinær Samfunnsmedisin, stiftet. Framveksten av – og problemene i - fiskeoppdrett på 1980-tallet bidro sikkert til at Akvaveterinærenes forening ble stiftet i 1990. 

Da er vi over på marine husdyr. Omtrent samtidig startet jo Veterinærhøgskolen opp å undervise om laksen, på linje med andre produksjonsdyr.

At jeg som fiskeriminister står her i Trondheim og snakker for dere i dag når Veterinærforeninga feirer 125 år, er for meg symboltungt. Trøndelag er på mange måter utgangspunktet for den moderne oppdrettsnæringa slik vi kjenner den i dag. Trøndelag har også en sentral rolle innenfor både produksjon og foredling av laks.

Havbruk står etter mitt skjønn som et lysende eksempel på hvordan man kan skape og utvikle ei ny næring. På 1960 og 1970-tallet forstod enkelte gründere betydninga av at de kunne fôre opp laksen i fangenskap, og at ørret kunne oppdrettes i sjøvann. De bestemte seg for å satse. Denne innsikten ble koblet til forskningsmiljøene. Dette var starten på den moderne norske oppdrettsnæringa. 

I starten var det meninga at oppdrett skulle være ei attåtnæring for bønder. Det var slett ikke dumt at bønder som allerede var husdyrprodusenter, tok med seg erfaringer med stell av dyr til denne nye produksjonen. 

I starten betød det også nye utfordringer for ku-doktoren – og man innså raskt behovet for spesialisering. Fisk er jo ikke som ei ku som svømmer i havet!

Parallelt med at norsk akvakultur ble utviklet gjennom prøving, feiling og tilpasninger, foregikk det forskning og systematiske forsøk i laboratoriene. Kunnskap ble blant annet hentet fra landbruksvitenskapens avlsforskning. Slik har grønn og blå sektor utfylt hverandre helt fra starten av.

En person som har vært sentral i utviklinga av den norske oppdrettsnæringa er professor Tore Håstein. Han hadde til å begynne med oversikt over alle oppdretterne og veterinærene som arbeidet med fisk – og det var ingen som ikke kjente Tore Håstein.

Gjennom sitt arbeid har han vært en av oppdretternes viktigste hjelpere i arbeidet for å bekjempe og forebygge fiskesykdommer.  Han har vært en av de mest innflytelsesrike og produktive forskerne innenfor akvamedisin. Han har dermed bidratt til at veterinærstanden fikk et helt nytt arbeidsområde.

Jeg har fått med meg at Veterinærforeninga har nominert Håstein til den prestisjefulle prisen: ”The John Gamgee Award”, som utdeles av World Veterinary Association, til en veterinær som har hatt særskilt betydning både innenfor vitenskapen og for veterinærprofesjonen. Siden den ble innstiftet i 1963, har den blitt utdelt 3 ganger, sist i 1983.  Jeg vil benytte denne anledninga til å takke Tore for det arbeidet han har gjort.  Jeg er sikker på at det er mange veterinærer som går, og vil komme til å gå, i fotsporene til Tore.

De vil gi sine bidrag til at oppdrettsnæringa skal fortsette å utvikle seg slik at vi kan levere stadig mer sunn og god fisk!

En av solskinnshistoriene når vi snakker om norsk oppdrettsnæring, er hvordan forbruket av antibiotika har utviklet seg. Fra å kreve store mengder antibiotika for å få fram fisken, er vi nå nede i helt minimale mengder.

På slutten av 80-tallet lå næringa til sengs med høy feber. Hvis vi ikke skulle sette kroken for døra for godt, måtte vi få bukt med sykdommene som herjet i merdene. For å få det til krevdes det et storstilt samarbeid mellom myndigheter, veterinærer og næring.

I denne prosessen ble praksisen endret fra å behandle enkeltdyr til å behandle hele grupper med fisk.

Det har i ettertid også blitt viktig når det gjelder forebyggende arbeid på de andre husdyra våre. Utviklinga av vaksiner var et særdeles effektivt tiltak i det forebyggende arbeidet. Vi kan likevel ikke sole oss i glansen av et vel gjennomført arbeid. For å kunne fange opp nye problemer når de kommer, krever det kontinuerlig innsats fra oss alle. I dette arbeidet står veterinæren i første linje!

Arbeidet med matsikkerhet berører veterinærprofesjonen i stor grad. God dyre- og fiskehelse er grunnlaget både for mattrygghet og en kostnadseffektiv og bærekraftig matproduksjon. Men vi må også trekke dette videre. Begrepet ÉN HELSE er viktig. Sunne dyr gir sunne mennesker. Sjømat er sunt, og de fleste er enige om at vi bør spise mer sjømat.

Norge kan og skal ikke løse verdens matsikkerhetsproblem, men vi kan og skal bidra!

Ikke bare skal vi eksportere mat, vi er også i ferd med å bli en eksportør av kompetanse og teknologi. Stadig flere land viser til at Norge – som ett av få land i verden – kan vise til 40 år med kontinuerlig vekst i havbruksproduksjonen. Da må vi ha gjort ting riktig! Senest i mai var representanter fra Verdensbanken i Norge for å lære om hvordan vi tilnærmer oss miljø- og sykdomsutfordringer i havbruk.

Verden har blitt mindre, og det er stadig tydeligere at vi må se på oss selv som verdensborgere og ikke bare borgere av Norge. Fisken vi tar opp fra havet, havner ikke bare på norske middagsbord. Til det er vi for få i dette landet.

Eksporten i 2012 tilsvarer 36 millioner sjømatmåltider daglig. Det gjør oss til verdens nest største sjømateksportør.

Globalisering og vidstrakt handel med mat og dyr krever at vi har kunnskap om smittestoffer som lett kan spres med transport av dyr og dyreprodukter over lange avstander.  Å sikre markedsadgang er også en sentral jobb. Vi er helt avhengige av å komme til med fisken vår over hele verden.

Norge er nå den desidert største leverandøren til både EU og Russland. 20 prosent av sjømaten som EU importerer, har norsk opprinnelse. Tilsvarende tall for Russland er hele 38 prosent.

Både havbruk og landbruk i Norge påvirkes mye av det som skjer utenfor grensene våre. Mat er internasjonal politikk.

Den viktigste jobben veterinærene kan gjøre, er å bidra til nasjonal og internasjonal mattrygghet.

Gjennom vitenskapelig dokumentasjon og risikovurderinger er dere med på å påvirke internasjonale regler.

God kontakt mellom matmyndighetene i Norge og i importmarkedene er viktig for å kunne dokumentere at norsk mat er trygg og sunn. Flere og flere land stiller spesielle krav for å ta imot sjømaten vår. Oppfyller vi kravene som stilles, gir det eksportmuligheter. I motsatt fall vil vi miste denne muligheten.

For kort tid siden la jeg fram en ny stortingsmelding. Vår visjon er at Norge skal være ”Verdens fremste sjømatnasjon”.  Verdens fremste sjømatnasjon må ha en ansvarlig sjømatnæring og bruke hav og kystområder på en bærekraftig måte. Det sikrer vi gjennom god kunnskap, et godt forvaltningssystem og god praksis.

Vi skal prioritere innovasjon og nytenkning i alle ledd i verdikjeden – fra fjord til bord. Som et lite land må Norge prioritere å utvikle kunnskap innenfor områder hvor vi har forutsetninger for å lykkes. Norge satser derfor i betydelig grad på marin forskning, og det investeres årlig om lag 3, 2 mrd kroner i dette forskningsområdet.

I årets reviderte statsbudsjett har regjeringa gitt startbevilgninga til nybygging av Norges Veterinærhøgskole på Ås.

Prosjektet er det største byggeprosjektet under Kunnskapsdepartementet noensinne, med en prislapp på 6,3 milliarder kroner, og med et byggeareal på nærmere 75 000 m².

Det representerer et nasjonalt løft, og er en storsatsing for blå-grønne næringer. 

Allerede fra 1. januar neste år vil Norges Veterinærhøgskole og Universitetet for miljø og biovitenskap slås sammen til Norges Miljø og Biovitenskaplige Universitet. Det vil gi unike muligheter til å utvikle spennende forskning og undervisning i skjæringspunktet mellom tradisjonelle husdyrfag, havbruk, veterinærfag og næringsmiddelfag.

I sjømatmeldinga varsler regjeringa at vi vil legge til rette for et marint kunnskaps- og kompetanseløft. Gjennom strategigruppen Hav21 har vi fått utarbeidet forslag til en helhetlig forskningsstrategi for det marine fagfeltet. Prioriterte områder er bl.a. fiskehelse, og bærekraftig, sunn og trygg sjømat.  

Reduksjon av fiskesykdommer er en nøkkelfaktor for havbruksnæringas lønnsomhet, bærekraft og omdømme.

Dokumentasjon av sammenhengen mellom sjømat og human helse er også viktig.

Samtidig er det viktig at kunnskap og resultater fra forskninga blir formidlet ut til brukere og allmennhet. Evne og kapasitet til å ta i bruk forskningsresultater må bedres både i forvaltninga og i næringslivet.

I mange tilfeller vil veterinæren være den som limer sammen forskning og næring, både ved å ta i bruk ny kunnskap fra forskninga, og ved å identifisere nye problemstillinger der vi trenger mer kunnskap.

De veterinære fagdagene er et konkret eksempel på dette.

Her møtes veterinærer fra praksis, forvaltning og næring til faglig påfyll og sosialt samvær. Slik bygges viktige nettverk.

Avslutningsvis vil jeg ønske dere alle en god fortsettelse av fagdagene og en riktig god feiring. Jeg er sikker på at Veterinærforeninga vil fortsette sitt arbeid til beste for dere veterinærene og dermed for samfunnet for øvrig.

Takk for meg.