Regler og retningslinjer for blodgivning

Transfusjonstjenesten er en viktig del av spesialisthelsetjenesten. De regionale helseforetakene eier landets blodbanker og transfusjonsenheter. Sosial- og helsedirektoratet som er godkjenningsmyndighet, godkjente 36 blodbanker i november 2005. Det er ingen private blodbanker i Norge. Direktoratet har også ansvar for at det finnes et obligatorisk blodovervåkingssystem for transfusjonstjenesten, mens Statens helsetilsyn og Statens legemiddelverk fører tilsyn med landets blodbanker.

Utvelgelse av blodgivere reguleres gjennom blodforskriften 4. februar 2005 med endringer fra 1. januar 2007

Blodforskriften ivaretar kravene til EUs fire bloddirektiver (2002/98/EF, 2004/33/EF, 2005/61/EF og 2005/62/EF) i norsk rett og er ellers hjemlet i syv helselover.

Bestemmelser om kriterier for å kunne gi blod/ikke kunne gi blod
EUs bloddirektiver er minimumsdirektiver slik at det enkelte land kan bestemme strengere regler enn EU gjør. Dette gjelder for eksempel kriterier for å kunne bli akseptert som eller utelukket som blodgiver hvor Norge er strengere enn EU-direktivene når det gjelder enkelte kriterier. 

Personer som både etter direktiv 2004/33/EF (vedlegg III) og blodforskriften (vedlegg I) er permanent utelukket fra å gi blod er personer som har:
• Hjerte-karsykdom
• Sykdom i sentralnervesystemet
• Unormal blødningstendens
• Gjentatt besvimelsesanfall eller krampeanfall
• Sykdommer i mage-tarm-kanalen eller i kjønns- og urinveiene, blodsykdommer, immunsykdommer, stoffskiftesykdommer, nyresykdommer eller sykdommer i luftveiene
• Diabetes
• Smittsomme sykdommer (hepatitt B og C, hiv ½, HTLV I/II, babesiose, Kala Azar, Chagas sykdom) og en rekke andre permanent utelukkelsessykdommer
• Intravenøst eller intramuskulært stoffmisbruk
• Personer som har mottatt et zenotransplantat
• Seksuell atferd (personer som på grunn av sin seksuelle atferd er utsatt for stor risiko for å få alvorlige smittsomme sykdommer som kan overføres med blodet)
• Personer som har hatt malaria

Som det går fram av denne oversikten, er det en rekke tilstander/sykdommer/atferd som permanent utelukker en person fra å bli akseptert som blodgiver i EU- og EØS-landene.

Sosial- og helsedirektoratet har det faglige ansvaret for transfusjonstjenesten i Norge og gir jevnlig ut veileder for denne tjenesten – 5. utgave av Veileder for transfusjonstjenesten ble publisert i november 2006. Formålet med veilederen er å bidra til enhetlig og god praksis og på denne måten opprettholde den høye kvaliteten i norsk transfusjonstjeneste. 

De største endringene i den 5. utgaven gjelder utvelgelseskriterier for blodgivere. Endringene bygger på at pasientenes sikkerhet skal være viktigst samtidig som alle ”geografiske utelukkelser” klart skal kunne forsvares ut fra reell smitterisiko. Utvelgelseskriteriene skal fortsatt bidra til høyt beskyttelsesnivå og hindre overføring av smitte (blodforskriften og veilederen):
1. Det skal ikke være holdepunkt for at en blodgiver har infeksjoner som kan overføres med blod. Dette vurderes ut fra sykehistorie, vanlig undersøkelse og laboratorieundersøkelser.
2. Det skal ikke være holdepunkt for at giveren på grunn av atferd eller aktivitet, er eller har vært, utsatt for risiko for å få alvorlige smittsomme sykdommer som kan overføres gjennom blod.
3. Det skal ikke være holdepunkt for at en blodgiver bruker medikamenter som kan overføres med blod og dermed kan skade blodmottaker eller redusere effekten av transfusjonen.

Hver gang en person ønsker å gi blod (både ”gamle” og nye blodgivere) skal vedkommende fylle ut et skjema som er hjemlet i blodforskriften og fastsatt av SHdir. I skjemaet stilles det en rekke spørsmål for å belyse egnethet som blodgiver. Skjemaet er en del endret i forhold til tidligere utgave, og er mer nøytral i omtalen av seksuell atferd som utelukker en person fra å være blodgiver. Det fokuseres ikke på seksuell legning, men på risikoatferd.