Spørsmål nr. 230 til skriftlig besvarelse

Jeg viser til ekspedisjon av 4. november d.å. fra Stortingets president med følgende spørsmål til skriftlig besvarelse fra stortingsrepresentant Laila Marie Reiertsen.

Spørsmålet er adressert til kommunal- og regionalministeren, men besvares av undertegnede.

Spørsmål:
Med bakgrunn i at en likestiller sykehjem og omsorgsbolig som har 24 t omsorg er det svært urettferdig at en som bor i omsorgsbolig kommer mye bedre ut økonomisk enn en med den samme trygdeinntekt som bor på sykehjem. Mener statsråden at dette skal være slik og kan kommunene selv styre denne betalingen slik at den blir mer rettferdig?

Svar:
Det er kommunene som har ansvaret for pleie- og omsorgstjenestene. Dette medfører at kommunene i prinsippet står fritt til å velge hvordan de lovpålagte oppgavene skal utføres for å sikre en best mulig tjenesteutførelse.

Sykehjem er en lovpålagt tjeneste i medhold av kommunehelsetjenesteloven. Det karakteristiske for sykehjem er at dette er en institusjon som har et totalansvar for beboeren ved at det sørges for kost, losji, medisiner, nødvendig tannbehandling, tekniske hjelpemidler, samt kommunale helsetjenester.

Omsorgsboliger er et begrep som nyttes på ulike typer boliger, og som tilbys ulike grupper av mennesker med behov for offentlige tjenester. Det finnes ingen lovdefinisjon av omsorgsbolig, og dette er heller ingen lovpålagt tjeneste. Kommunene kan velge å tilby sine innbyggere tjenester i omsorgsboliger for å kunne løse de kommunale oppgavene etter kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven.

Omsorgsboligen fungerer som beboerens private hjem, og det inngås gjerne en ordinær husleieavtale i medhold av husleieloven mellom kommunen og beboer. Beboere i omsorgsbolig vil motta hjemmebaserte tjenester etter behov i medhold av kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven. Dette kan være alt fra praktisk bistand etter sosialtjenesteloven til hjemmesykepleie (som er gratis) og andre hjemme¬tjenester etter kommunehelsetjenesteloven. Det vil være den enkeltes behov som avgjør hvor mye hjelp som ytes. Dette kan derfor variere fra for eksempel 1 time hver dag til heldøgns tjenester. Beboeren betaler vederlag for disse tjenestene i samsvar med de regler som gjelder for vederlag for hjemmebaserte tjenester i kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven.

Etter vederlagsforskriften må beboere på sykehjem betale et vederlag på 75 pst. av inntekter inntil 1 G (fratrukket et fribeløp på 6 400 kroner per år) og 85 pst. av inntekten utover 1 G. Vederlagskravet utgjør dermed en vesentlig del av beboerens inntekt, og må betales uavhengig av hvor stort hjelpebehov den enkelte har.

Beboere i omsorgsboliger betaler ikke vederlag etter vederlagsforskriften, og mottar derfor uavkortede trygdeytelser. I tillegg vil den enkelte kunne motta bostøtte. Beboere i omsorgsboliger må derfor selv dekke kostnader til husleie, hjemmetjenester, medisiner, legetjenester, strøm, aviser, tv, mat med mer.

Kommunene er samtidig underlagt begrensninger i forhold til å kreve vederlag for hjemmebaserte tjenester. Det kan ikke kreves vederlag for hjemmesykepleie eller praktisk bistand og opplæring etter sosialtjenesteloven. Når det gjelder helsetjenester, herunder medisiner, vil beboere i omsorgsboliger videre være skjermet gjennom frikortordningen.

Som representanten påpeker, representerer dette to ulike måter å finansiere og organisere pleie- og omsorgstjenestene på. Regjeringen vurderte i St. meld nr. 25 (2005-2006) Mestring, muligheter og mening om fremtidens omsorgsutfordringer ulike alternativer for mer lik brukerbetaling. Samlet sett fant regjeringen at ulempene ved dagens ordninger ikke forsvarer å gjennomføre en omfattende reform. Hensynet til at brukerne ikke skal komme svekket ut etter en omlegging, tilsier at dagens ordninger inntil videre bør opprettholdes. Regjeringen vil imidlertid følge utviklingen i kommunene og vurdere behovet for tiltak løpende.

Med vennlig hilsen
Anne-Grete Strøm-Erichsen