Spørsmål nr. 535 til skriftlig besvarelse

Jeg viser til brev av 15. desember 2010 fra Stortingets president vedlagt følgende spørsmål til skriftlig besvarelse fra representanten Ingebjørg Godskesen:

For mennesker som bor på institusjon, er dette deres hjem, også når man bor der midlertidig. Mange er avhengig av rullestol og/eller hjelp for å komme seg inn og ut av institusjonsbygningen. Mener statsråden at verdighetsgarantien fungerer når personalet forlager av våre medmennesker som bor på institusjon, at de skal gå ut å røyke når gradestokken viser mange kuldegrader, og hva vil statsråden gjøre med det?

Begrunnelse:
Stortinget har fastsatt den røykeloven som nå gjelder, med alt det denne loven medfører. Mye kan være til det beste for oss, men det finnes også enkelte skyggesider. Dette problemet jeg tar opp her, er noe av det. På våre institusjoner rundt om i kommunene bor det mange eldre, syke og gamle. Noen bor fast på sykehjem/aldershjem, mens andre bor der over kort tid. Mange av disse personer har røkt i en mannsalder, og selv om alle nok burde slutte å røyke, er det etter sigende ikke lett å få til. På institusjonene er det røykeforbud, og man må gå ut for å røyke, men på mange institusjoner er det ikke tilrettelagt for dette, ved at det f. eks er laget en røykebu eller liknende. Til vanlig er dette ikke noe kjempestort problem, men i den senere tid har gradestokken vist kuldegrader ned mot -20 C, også på Sørlandet. Det å gå ut og røyke, eller bli fraktet ut i rullestol for så å bli forlatt mens man røyker, kan bli farlig for de personer som bor på institusjonene, og lite verdig. Vi vet alle hvor lett det er å bli forkjølet, få lungebetennelse med mer. De mennesker som har henvendt seg til meg mener det burde være mulig å finne en løsning når det er ekstremkulde rundt om i landet, uten at de bryter loven. Verdigheten for enkeltmenneske burde stå høyest, særlig med den verdighetsgarantien det skrytes av.

Svar:
Hovedregelen er at det ikke er tillatt å røyke i lokaler hvor allmennheten har adgang og heller ikke i møterom, arbeidslokaler og institusjoner hvor to eller flere er samlet, jf. tobakksskadeloven § 12 første ledd, første og andre setning. Det er imidlertid et unntak fra dette generelle røykeforbudet for ”beboelsesrom i institusjoner”, jf. § 12 første ledd tredje setning.

Helsedirektoratet har tidligere vurdert om institusjoner kan velge å innføre totalt røykeforbud innendørs i husreglement e.l., slik at det heller ikke blir tillatt å røyke på beboernes egne rom. Utgangspunktet er at retten til vern av privatliv står sentralt når loven gir adgang til å røyke på eget rom på institusjoner, spesielt på institusjoner som alders- og sykehjem hvor beboerne har opphold av mer permanent karakter.

Direktoratet har derfor konkludert med at det ikke kan innføres totalt røykeforbud på slike institusjoner. Dette betyr at beboere har rett til å røyke på sine egne rom.

Samtidig er det viktig at hensynet til de ansattes rett til et røykfritt arbeidsmiljø og de andre beboernes rett til et røykfritt bomiljø, respekteres. Dersom det røykes på beboelsesrom på institusjon, må det være opp til arbeidsgiver å avgjøre hvordan arbeidet på disse rommene rent praktisk skal tilrettelegges. Arbeidsgiver må tilrettelegge arbeidet for å verne arbeidstaker mot passiv røyking. Det er viktig at det utvises skjønn i forhold til eventuelle konfliktsituasjoner, og at arbeidsgiver forsøker å løse situasjonen slik at den enkelte arbeidstakers ønsker og behov ivaretas best mulig.

For øvrig bør man søke å oppnå dialog med beboeren om at belastningsreduserende tiltak som utlufting e.l. utføres før arbeidstakere skal inn på det aktuelle rommet. Å komme frem til avtaler i forståelse med brukeren ansees som særlig praktisk og formålstjenlig.

Utviklingen i samfunnets holdninger på dette området går fort, spesielt etter innføringen av røykfrie serveringssteder. Det er derfor klart at terskelen for å tåle eksponering for passiv røyking generelt er blitt høyere de siste årene. I tillegg kan det mange steder være brannsikkerhetsmessige sider ved å tillate røyking på enkeltrom på institusjoner. Det er derfor ikke enkelt å finne gode og balanserte løsninger som tar hensyn til alle parters rettigheter. Men jeg har tillit til at den enkelte institusjon gjør det de kan for å tilrettelegge forholdene både for de ansatte og for beboerne.

Med vennlig hilsen
Anne-Grete Strøm-Erichsen