Spørsmål nr. 1041 til skriftelig besvarelse

Jeg viser til ekspedisjon av 11.03.11 fra Stortingets president med spørsmål nr 1041 fra stortingsrepresentant Laila Dåvøy til skriftlig besvarelse. Jeg viser også til mitt svarbrev 21.03.11. Etter nærmere vurdering vil jeg be om at mitt svar nedenfor kommer til erstatning for mitt svar 21.03.11.

Spørsmål:
I vestregionen er det utlyst tjenestekonsesjon for brukerstyrt personlig assistanse, BPA. Dette konsesjonsgrunnlaget har mangler som bla undergraver selve målsettingen med BPA, nemlig at ordningen skal bidra til at personer med omfattende funksjonsnedsettelser får et aktivt og mest mulig uavhengig liv. Kan statsråden redegjøre for hvordan departementet påser at brukernes rettigheter etter gjeldende rettsregler og lovgivers intensjon blir ivaretatt ved offentlige anskaffelser av denne art?

Svar:
Brukerstyrt personlig assistanse er en god ordning som har gitt mange personer med nedsatt funksjonsevne større valgfrihet, og som samtidig har utfordret kommunene til å utvikle tjenesteformer som svarer til individuelle behov. Kommunen har plikt til å ha ordningen, men vurderer selv om kommunen selv eller andre aktører skal inneha det formelle arbeidsgiveransvaret.
 
Brukerstyrt personlig assistanse har siden 2000 vært regulert i sosialtjenesteloven. To rundskriv presiserer innholdet i BPA-tjenesten, rundskriv I-20/2000 og I-15/2005.

Uavhengig av hvem som har arbeidsgiveransvaret er det, ifølge rundskriv I-20/2000, brukeren som skal ha rollen som arbeidsleder. Innenfor de rammene som kommunenes vedtak om praktisk bistand angir, kan brukeren i prinsippet styre hvem han/hun vil ha som hjelper(e), hva assistenten(e) skal gjøre, hvor og til hvilke tider hjelpen skal gis. Likevel er det slik at dette må skje innenfor arbeidsrettslige regler og i forhold til intensjonen med tjenesten praktisk bistand. I praksis må det derfor skje et samarbeid mellom arbeidsgiver og arbeidsleder om tilsetting av assistenter. I noen tilfeller er bruker både arbeidsgiver og arbeidsleder.

Kommunen er alltid ansvarlig for at bruker og assistenter får den nødvendige opplæring om BPA-ordningen og tilknyttede regelverk. Kommunen kan velge om den selv vil forestå opplæringsoppgaver som bruker selv ikke utfører. Jeg vil understreke at det er viktig at det blir gitt god opplæring.
 
Dersom kommunen velger å sette bort oppgaver til andre, må anskaffelsesreglene følges. Kommunen kan da i tråd med forskrift om offentlige anskaffelser § 2-1 tredje ledd eventuelt velge å begrense konkurransen til å gjelde ideelle organisasjoner.
 
Bærum kommune har i forbindelse med representantens spørsmål henvendt seg til både representanten og departementet og redegjort for sitt syn på innholdet i den om-talte tjenestekonsesjonen. Bærum kommune redegjør for at kravene og intensjonene i BPA-ordningen etterleves ved å følge rundskrivene om ordningen (rundskriv I-20/2000 og I-15/2005).  Bærum kommune vil få kopi av dette svarbrevet til Stortingets president.

Det som særskilt skiller BPA-ordningen fra øvrige omsorgstjenester er blant annet brukerens valgfrihet både med hensyn til organisering og med hensyn til personlig valg av assistent. Dette kan tale for at det kan være krevende å legge ut tjenestekonsesjoner på BPA med hensyn til å ivareta brukere og ansatte på en god måte.

Jeg mener at kvalitetskrav er en helt nødvendig forutsetning for å sikre en kvalitativt god tjeneste på dette området. Helse- og omsorgsdepartementet er kjent med at Norsk Standard har under utarbeidelse en standardkontrakt. Den skal bidra til at både anskaffelsesprosedyrer i lov om offentlige anskaffelser (LOA) og andre regelverk følges ved anskaffelser knyttet til BPA. HOD vil i samarbeid med andre berørte departementer se nærmere på hensiktsmessighet og innretning for anskaffelsesordningen for denne type tjenester.

Jeg viser for øvrig til mitt svar av 18.03.11 på spørsmål nr 1048 – om hvordan implementering og praksis på dette området skal sikres slik at det ikke går ut over enkeltpersoners integritet.

Med vennlig hilsen
Anne-Grete Strøm-Erichsen