Spørsmål nr. 1882 til skriftlig besvarelse

Det vises til brev av 9. september 2011 fra Stortingets president med følgende spørsmål til skriftelig besvarelse fra stortingsrepresentant Gjermund Hagesæter:

Spørsmål:
"Det er fremkommet opplysninger som tyder på at det i kommune-Norge opereres med ventelister, der pleietrengende eldre offisielt tildeles plass på sykehjem eller omsorgsbolig med heldøgns omsorg, men som ikke får plass på grunn av manglende tilbud. Vil statsråden ta initiativ til en statlig finansieringsordning for eldreomsorgen ved å la pengene følge brukerne og at kommunene ikke skal forhindre eldre fra å få de tjenestene de har krav på?"

Svar:

Pasientrettighetsloven og kommunehelsetjenesteloven gir eldre og pleietrengende rett til nødvendig helsehjelp. Retten til helsetjenester går så langt som behovet tilsier. Dersom en person har behov for døgnkontinuerlig pleie- og omsorg, er kommunen forpliktet til å yte et heldøgns tjenestetilbud til vedkommende, enten i institusjon eller i vedkommendes eget hjem. Dersom pasientens hjelpebehov tilsier at nødvendig og forsvarlig helsehjelp bare kan ytes i sykehjem, kan ikke kommunen sette vedkom-mende på venteliste, men må sikre at vedkommende umiddelbart får sykehjemsplass.

Mangfoldet i omsorgstjenestens brukergruppe, både når det gjelder alder og hjelpe-behov, tilsier at kommunene til en hver tid må tilby et bredt spekter av bo- og hjelpe-tilbud. Kommunene har en nærhet til brukeren som gir en unik mulighet til å utforme tjenestetilbudet ut fra lokale forhold. Tilbudet til den enkelte kan også variere fra en dag til den neste og må til enhver tid tilpasses den enkeltes behov. 

Det lokale selvstyret representerer en av de mest sentrale verdier i det norske samfunn. Etter min vurdering kan et vitalt lokaldemokrati gi kostnadseffektiv utnyttelse av res-sursene, og et tjenestetilbud tilpasset lokale forhold. En forutsetning for at kom¬munene skal kunne tilpasse tjenestetilbudet til innbyggernes behov og ønsker, er at de har lokal handlefrihet, og at statlige myndigheter ikke sentralstyrer kommunesektoren.
Dagens modell med rammefinansiering gir kommunene mulighet til å prioritere mellom ulike formål og ulike brukergrupper, både mellom sektorer og innenfor omsorgstjenesten. Disse prioriteringene bygger på god lokal kunnskap om behovene og preferansene til befolkningen. Kommunalt ansvar for å finansiere tjenestetilbudet sikrer også partnerskap mellom kommunen, pårørende og frivillig sektor. Dette er et partnerskap som blir viktig å videreutvikle for framtida. Gjennom rammefinansieringen får også kommunene et insentiv for å gi tjeneste som bidrar til å holde befolkningen friske lenger. Det er veldokumentert at tidlig hjelp, satsing på aktivitetstilbud og forebyggende tiltak bidrar til å holde eldre friske lenger og slik utsette behovet for sykehjem.

En viktig innvending mot en løsning hvor staten finansierer et system hvor penger følger bruker, vil derfor være at den lokaldemokratiske styring av tjenesteproduksjonen kan forsvinne. Kommunene vil bli fratatt ansvaret for det som sammen med grunn-skolen og barnehagene er deres viktigste tjenesteområder. I så fall blir kommunen, som lokalpolitisk system som foretar allokeringsbeslutninger, mindre viktig.
Gjennom regjeringens Omsorgsplan 2015 bruker vi hvert år betydelige midler til utbygging av kapasitet, kompetanse og kvalitet i omsorgstjenestene. Vi er ikke i mål, men løsningen slik jeg vurderer det, er ikke å frata kommunene muligheten til selv å prioritere men snarere styrke dem ressursmessig.

Med vennlig hilsen

 

Anne-Grete Strøm-Erichsen