Spørsmål nr. 1890 til skriftlig besvarelse

Jeg viser til brev fra Stortingets president 30. august 2011 med følgende spørsmål fra stortingsrepresentant Anders Anundsen:

”Kan arbeidsgiver, slik statsråden oppfatter regelverket, bruke brudd på Helsepersonelloven § 21 som grunnlag for en muntlig advarsel/tilrettevisning, i strid med reaksjonssystemet i Helsepersonelloven?

Begrunnelse:
Helsepersonelloven § 21 Omhandler helsepersonells taushetsplikt. Reaksjoner ved brudd på Helsepersonellovens bestemmelser er nærmere omtalt i lovens kap 11. Det er Helsetilsynet som i hovedsak reagerer overfor de personer som bryter Helsepersonelloven.

Jeg er gjort kjent med et tilfelle hvor arbeidsgiver (kommunen) har gitt en muntlig advarsel (tilrettevisning) med bakgrunn i påstand om brudd på Helsepersonelloven § 21.

Arbeidsreglementet i den angjeldende kommune hjemler muntlig advarsel/irettesettelse i de tilfeller det foreligger brudd på arbeidsreglementet eller arbeidsavtalen, nektelse av å etterkomme pålegg fra overordnede, ved straffbare handlinger, ved beruselse på arbeidsplassen eller ved uakseptable opptreden for øvrig.

Dersom arbeidsgiver (kommunen) mener det foreligger brudd på Helsepersonelloven § 21 kan jeg vanskelig se at en kan omgå samme lovs reaksjonssystem ved påstått brudd på loven og isteden benytte arbeidsreglementet som hjemmel for muntlig tilrettevisning.

Etter min oppfatning må det være klart at det er Helsepersonellovens system som må benyttes ved brudd på samme lov. Det følger også av at vedtak med hjemmel i reaksjonskapitlet i Helsepersonelloven er enkeltvedtak med klagerett, mens irettesettelse av arbeidsgiver ikke gir samme klagerett.”

Lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) har i kapittel 11 bestemmelser om reaksjoner som kan gis ved brudd på lovens bestemmelser. De vanligste reaksjonene er advarsel, tilbakekall av autorisasjon, lisens eller spesialist-godkjenning, suspensjon av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning og begrensning av autorisasjon.

Helsepersonelloven § 56 regulerer Statens helsetilsyns myndighet til å gi advarsel til helsepersonell som forsettlig eller uaktsomt overtrer plikter etter loven eller bestemmelser gitt i medhold av den. Det er imidlertid et vilkår for å kunne gi en advarsel at pliktbruddet har vært ”egnet til å medføre fare for sikkerheten i helsetjenesten, til å påføre pasienter en betydelig belastning eller til i vesentlig grad å svekke tilliten til helsepersonell eller helsetjenesten”. Dette er konkrete vurderinger Helsetilsynet må foreta med grunnlag i den aktuelle saken de har til behandling. Ethvert pliktbrudd gir med andre ord ikke grunnlag for en advarsel fra Statens helsetilsyn. Pliktbruddet må som det fremgår av lovteksten ha en viss alvorlighetsgrad.

Tilsynsmyndighetene får kunnskap om pliktbrudd på forskjellige måter. Det kan være pasienter, pårørende, arbeidsgivere, media og andre som gjør tilsynsmyndighetene oppmerksom på at det har foregått brudd på helsepersonellovens bestemmelser. Som arbeidsgiver må man på samme måte som andre vurdere om det pliktbruddet man mener har foregått har vært så alvorlig at det er grunn til å bringe saken inn for tilsyns-myndighetene.

I den angjeldende saken, der en kommune har gitt en muntlig advarsel til en ansatt, som etter sigende har brutt taushetsplikten etter helsepersonelloven § 21, må kom-munen som arbeidsgiver ha adgang til å gi en muntlig advarsel. Dette vil være et ledd i kommunens ansvar som arbeidsgiver, og kommunen  må som arbeidsgiver kunne ha mulighet til å korrigere sine egne ansattes adferd i ønsket retning. Om kommunen vurderer pliktbruddet som så alvorlig at det bør bringes inn for tilsyns¬myndighetene, kan kommunen gå til det skritt å be Helsetilsynet i fylket vurdere saken. Dersom Helsetilsynet i fylket finner at pliktbruddet er så alvorlig at det kan være grunnlag for en advarsel, skal saken oversendes Statens helsetilsyn for videre vurdering. Kommunen har imidlertid ikke en meldeplikt etter loven til å be Helsetilsynet i fylket vurdere saker der det har foregått brudd på for eksempel taushetsplikten etter helsepersonelloven.

Jeg mener det er hensiktsmessig at saker vurderes og besluttes på lavest mulig konfliktnivå, dersom alvorlighetsgraden av evt. overtredelse ikke tilsier at Helsetilsynet bør behandle saken som tilsynssak.

Med vennlig hilsen

 

Anne-Grete Strøm-Erichsen