Spørsmål nr. 677 til skriftlig besvarelse

Jeg viser til brev av 14. januar d.å. fra Stortingets president med følgende spørsmål til skriftlig besvarelse fra storingsrepresentant Anders Anundsen:

Hva vil statsråden foreta seg for å sikre at pasienter som har mage/tarmlidelse og som kan ha god nytte av behandling med tarmspesifik hypnoterapi, får tilgang til adekvat behandling i utlandet så lenge tilsvarende behandling ikke kan gis i Norge, og hvordan mener statsråden pasienten skal akseptere at myndighetene hindrer ham i få behandling som i følge både norsk og brittisk ekspertise kan gjøre ham frisk?

Svar:
Helsetjenestens oppgave er å sikre at pasienter blir tatt på alvor og gis et best mulig behandlingstilbud. Det er også slik at enkelte ganger kan det norske helsevesenet ikke gi et adekvat behandlingstilbud, og pasienter må da henvises til utlandet for behandling.

Som det fremgår av spørsmålet, kan behandling i utlandet på det offentliges regning gis i medhold av to ulike regelverk. Pasienten har søkt om dekning av utgifter til behandling i utlandet etter henholdsvis EØS-rettslige bestemmelser og pasientrettighetsloven. Disse regelverkene har ulike vilkår for rett til dekning.

Trygdeforordning 1408/71 gir på nærmere angitte vilkår rett til helsehjelp under midlertidig opphold i annet EØS-land. Rett til planlagt medisinsk behandling krever forhåndstillatelse fra Norge, og det er en forutsetning at man har krav på den aktuelle helsehjelpen i Norge. Tillatelse kan ikke nektes dersom den aktuelle behandling er en av de tjenester som vanligvis ytes i Norge og behandlingen ikke kan gis innen den frist som normalt er nødvendig for å få slik behandling. Tillatelsen dokumenteres ved utstedelse av E 112. Søknader etter dette regelverket behandles av HELFO.

Pasientrettighetsloven § 2-1 inneholder bl.a. bestemmelser om rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. En pasient med rett til nødvendig helsehjelp har rett til behandling i utlandet dersom det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud i Norge. Dette er nærmere regulert i prioriteringsforskriften, og det sentrale er om det foreligger manglende kompetanse i Norge. Videre er det en forutsetning at helsehjelpen kan uføres forsvarlig av tjenesteyter i utlandet etter akseptert metode. Eksperimentell eller utprøvende behandling omfattes som hovedregel ikke av bestemmelsen. Det er de regionale helseforetakene som har ansvaret for behandling i utlandet på grunn av manglende kompetanse. Avslag her kan påklages til Klagenemnda for behandling i utlandet. 

Etter sistnevnte regelverk er det avgjørende om det finnes kompetanse for forsvarlig vurdering og behandling av pasientens mage/tarmlidelse i Norge. Dette gjelder selv om det skulle være utviklet en annen type behandlingstilbud i utlandet. Dersom det foreligger manglende kompetanse i Norge må det så vurderes om den omsøkte behandlingen i utlandet er å anse som medisinsk forsvarlig etter akseptert metode, vurdert opp mot pasientens diagnose.

Etter det jeg er kjent med, har vi i Norge et forsvarlig behandlingstilbud til den aktuelle pasientgruppen. Dette behandlingstilbudet er i samsvar med det som praktiseres i andre land det er naturlig å sammenlikne seg med. Jeg oppfatter det også slik at det ikke er tilstrekkelig vitenskapelig dokumentasjon for at denne pasientgruppen vil få bedret sin helsetilstand ved hjelp av hypnoterapi.

Med vennlig hilsen
Anne-Grete Strøm-Erichsen