Spørsmål nr 854 til skriftlig besvarelse

Det vises til ekspedisjon av 9. februar 2011 fra Stortingets president med følgende spørsmål til skriftlig besvarelse fra stortingsrepresentant Laila Marie Reiertsen:

I avisen Kvinnheringen onsdag 2. februar kan en lese om en kvinne som er svært avhengig av hjemmetjenesten flere ganger i døgnet. Hun er stort sett fornøyd med tjenesten. Men det er et moment som gjør at enkelte hverdager er tøffere enn andre. Det er når mannlige pleiere må hjelpe henne med stell. Hun føler seg sitat ”krenket” på grunn av dette. Hva mener statsråden om en slik situasjon, og kan en kreve å ikke bli stelt av menn i sitt eget hjem?

Svar:
Innledningsvis vil jeg nevne at jeg ikke har fått sett artikkelen i Kvinnheringen onsdag 2. februar, men forstår ut fra spørsmålets begrunnelse at artikkelen omhandler en kvinne som i det store og hele skryter av hjemmetjenesten. Jeg syns det er godt at vi også får frem denne siden av omsorgstjenesten og ser at vi har fornøyde brukere.

Det å bli pleietrengende innebærer ofte at en blir avhengig av hjelp og stell av andre mennesker. Det kan kjennes nedverdigende eller krenkende når personellet skal håndtere stell og pleie i det en oppfatter som sine egne intimsfærer. Dette er noe det enkelte personell fortløpende må ta hensyn til, og avpasse omsorgen etter dette så langt det er mulig og forsvarlig.

Ulike tjenestemottakere vil kunne ha ulike behov, ønsker og forventninger til personalet i omsorgstjenesten. For kommunene vil det ofte ikke være mulig fullt ut å tilfredsstille alles ønsker. Det rettslige utgangspunktet er da også det at den enkelte tjenestemottaker på generelt grunnlag ikke kan kreve å få hjelp og bistand av en bestemt personellgruppe. Tjenestemottakeren kan altså ikke plukke ut personell ut fra kjønn, alder, politisk eller religiøs overbevisning eller etnisk bakgrunn. På samme måte kan de som er ansatt i omsorgstjenesten heller ikke nekte å yte hjelp til en eller flere bestemte personer.

I norsk rett har vi ikke hjemmel for å utøve denne type omsorgstjenester i tjenestemottakerens hjem uten dennes samtykke. Dette betyr at den enkelte pleietrengende når som helst kan takke nei til den hjelpen som tilbys. For den enkelte pleietrengende vil dette imidlertid kunne være et dilemma da resultatet kan være at vedkommende ikke får den pleie som vedkommende utvilsomt har behov for. Når denne type situasjoner oppstår, bør derfor kommunen vurdere om det er praktisk mulig og rimelig å tilpasse tjenesten slik at tjenestemottakerens ønske kan bli oppfylt. Hvorvidt dette er mulig, vil imidlertid avhenge av hva slags type bemanning kommunen har til rådighet og hvilke kostnader en slik særskilt tilrettelegging vil medføre.

Avslutningsvis har jeg lyst til å tillegge at den store majoritet av ansatte i de kommunale omsorgstjenester har et klart ønske om å utføre en god jobb til glede for tjenestemot¬takerne. I praksis vil derfor mye av hjemmetjenestens stell og pleie kunne tilpasses gjennom en god dialog mellom omsorgstjenesten og den enkelte bruker.

Med vennlig hilsen
Anne-Grete Strøm-Erichsen