Kjære konferansedeltakere

Jeg vil aller først takke for invitasjonen til å åpne denne tradisjonsrike konferansen 1. desember 2005 når vi sammen med en hel verden for 18. år på rad markerer Verdens aidsdag. På FNs aidsprograms (UNAIDS) hjemmeside var det i forrige uke 30 sider med informasjon om hvor i verden dagen markeres; i land fra hele alfabetet, fra Australia til Zambia. Norge er med her med informasjon om HivNorges konferanse om hiv og åpenhet.

Litt om Verdens aidsdag og Verdens aidskampanje 2005 – 2010

Verdens aidsdag ble stiftet av FNs aidsprogram i 1988 som en internasjonal markeringsdag for kampen mot hiv/aids og i solidaritet med alle verdens hivsmittede og aidssyke. FNs aidsprogram har også tatt initiativ til Verdens aidskampanje 2005-2010 under motto: ”Stop AIDS. Keep the Promise”. Målet med denne kampanjen er å sikre at myndighetene i alle de land som sluttet seg til FNs hiv/aids-deklarasjon som ble behandlet på FNs spesialsesjon om hiv/aids i 2001, holder sine løfter fra den gang. Norge var et av disse landene, og den norske strategiplanen for å forebygge hiv/aids er et ledd i den nasjonale oppfølgingen av deklarasjonen.

Verdens aidskampanje vil bidra til at det enkelte land sørger for et mer effektivt hiv/aidsarbeid nasjonalt, at det inngås samarbeid med ”utradisjonelle” partnere: fra arbeids- og næringsliv, trossamfunn, fagforeninger, kommunikasjonsektoren og det sivile samfunn og adekvat finansiering av aktivitetene.

Verdens aidsdag i Oslo

I Oslo startet markeringen allerede 27. november med Internasjonal helse- og sosialgruppes festival på Chateau Neuf som ble åpnet av arbeids- og sosialministeren og 28. november med Plan Norges konferanse om beskyttelse av foreldreløse og sårbare barn i samfunn preget av hiv/aids. I dag på selve dagen, er det i tillegg til konferansen vi er på nå, kunstutstilling- og auksjon i krypten i Oslo domkirke, solidaritetsgudstjeneste samme sted med påfølgende fakkeltog til Oslo tinghus. Dagen avsluttes med en sammenkomst på utestedet Naken som hivpositive homofile menn og Helseutvalget har tatt initiativ til. Andre arrangementer går av stabelen i Trondheim, i Stavanger, i Bodø og i Tromsø.

HivNorges fagkonferanse

HivNorges konferanse har i år som hovedtema: Åpenhet. I dette ligger det i hvert fall to viktige problemstillinger:

• er hivpositive klare for å møte samfunnet i åpenhet og
• er samfunnet klart for å møte åpne hivpositive?

som er tema for den konsensusdebatten som er nest siste post på programmet idag. Som innledning til konsensusdebatten vil en av forskerne bak Fafos levekårsundersøkelse snakke om åpenhet, en kvinne skal fortelle om hvordan det er å leve som skjult hivpositiv og deretter en mann om livet som åpen hivpositiv.

Først litt om den nasjonale og globale situasjonen i tall hittil i 2005 og mulige utviklingstrekk siden 2004.

.

Nasjonalt

Hittil i år (21.11.2005) er det meldt 156 nye hivpositive, 86 menn og 70 kvinner. På samme tidspunkt i 2004 var tallet 208. I tillegg har laboratoriene i 2005 diagnostisert 41 tilfeller til. Iflg Folkehelseinstituttet betyr dette at det trolig vil bli diagnostisert om lag 220 nye hivpositive, altså noe lavere enn i fjor da det ble diagnostisert 252 med hiv-infeksjon. Dette var det høyeste antallet noe år.

Størst nedgang i disse foreløpige tallene kommer blant heteroseksuelt smittede, både i gruppen smittet før ankomst til landet (asylsøkere/ flyktninger/andre med innvandrerbakgrunn) og blant heteroseksuelt smittede mens de var bosatt i Norge. Nedgangen i gruppen smittet før ankomst, reflekterer at det kommer langt færre asylsøkere til Norge enn tidligere år, mens nedgangen i den andre gruppen ser ut til å være en mer tilfeldig svingning.

Det ligger også an til en nedgang i hivtilfeller blant menn som har sex med menn. Det utbruddet av hivsmitte i denne gruppen som startet i Oslo i 2003 og fortsatte i 2004, ser ut til å avta. Forklaringen på den gledelige nedgangen kan ligge både i at utbruddet førte til stor oppmerksomhet om risikoen for hivsmitte i homofile miljøer og til forsterket forebyggingsinnsats både i 2004 og i år. Av de 41 meldte hivsmittede hittil i år, oppgir 24 at de er smittet i Oslo, tre i resten av Norge, 12 i utlandet og for to er smittestedet ukjent. Som dere er kjent med var tallet for hele 2004 70 personer i denne gruppen.

Antall hivpositive sprøytemisbrukere holder seg lavt, men noen tilfeller i Stavangerområdet har gitt grunn til bekymring og ført til intensivert forebyggingsinnsats.

Per 21.11.2005 er det i alt meldt 3202 hivpositive i Norge (2185 menn og 1017 kvinner). Når det gjelder antallet som lever med hiv i dag, beregner instituttet dette til å være om lag 2500.

Hittil i år er det meldt 27 tilfeller av aids. Totalt er det meldt 890 aidstilfeller, 696 menn og 194 kvinner. Av disse er 594 meldt døde.

Globalt

Lederen av FNs aidsprogram, dr Peter Piot, presenterte AIDS Epidemic Update 2005 i New Delhi, India 21. november. Han kom med tre budskap:

1. Det første budskapet: Det er flere gode nyheter: i flere land går hivtallene ned. Særlig gledelig er det at dette skjer i hardt rammede regioner i Afrika sør for Sahara (eksempler: Kenya, Zimbawe) og de karibiske øyer (Barbados, Bahama, Bermuda, Haiti), men også i Brasil og Thailand.
2. Det andre budskapet: Til tross for de oppmuntrende nyhetene fra enkelte land, er virkeligheten at aidsepidemien fortsatt øker mer enn den globale og nasjonale innsatsen for å begrense den. Det har aldri vært så mange hivpositive i verden som nå – vi antar at det er 40,3 millioner mennesker, nesten halvparten er kvinner. Nesten 5 millioner er smittet hittil i 2005, over halvparten er unge mennesker i alderen 15-24 år. Mer enn 3 millioner er døde hittil i 2005 av aidsrelaterte sykdommer, hvorav mer enn 500 000 barn under 15 år. I mange regioner fortsetter aidsepidemien å utvikle seg negativt; I Øst-Europa og Sentral Asia, har antall personer med hiv økt voldsomt de siste 10 år, Latin Amerika har aldri hatt så mange nydiagnostiserte. Nesten to tredeler av verdens nysmittede er i land i Afrika sør for Sahara og i Asia ser vi fortsatt en negativ trend i flere land. For 10 år siden var en av ti nysmittede i Asia, nå er det en av fem.
3. Det tredje budskapet: Den globale responsen når det gjelder aids, har stort momentum eller slagkraft, så stort at vi kan håpe på å komme i forkant av epidemien. Det gjelder lederskap, det gjelder finansiering av aidsarbeidet i utviklingsland, og det gjelder synlige positive resultater av arbeidet.

Disse seks prinsippene har lenge vært sentrale i kampen for å reversere og stoppe epidemien globalt:

1. Målrettede tiltak mot sårbare grupper, inkludert ungdom
2. Integrere forebygging, omsorg og behandling
3. Deltakelse fra lokalmiljøer og det sivile samfunn
4. Åpenhet rundt sykdommen
5. Sterkt, ansvarlig og engasjert lederskap på alle nivå
6. Finansiering av den globale hiv/aids-responsen

Disse prinsippene er ikke bare sentrale for Norges internasjonale hiv/aidsarbeid, de er like sentrale for vårt nasjonale arbeid, og de fem første ligger også til grunn for strategiplanen.

Hva gjøres av norske myndigheter for å bekjempe hiv/aids nasjonalt?

Helsemyndighetene har hatt handlings-/strategiplaner for å forebygge hiv/aids siden 1985. Nåværende plan Ansvar og omtanke Strategiplan for forebygging av hiv og seksuelt overførbare sykdommer er den fjerde i rekken.

Denne planen kom i 2001 og ble gyldig fra 2002 av, men planens to hovedmål er fortsatt like viktige og dagsaktuelle

1. Antall nysmittede skal reduseres og
2. Alle som er smittet skal sikres god oppfølging uansett alder, kjønn, seksuell orientering, bosted, etnisk bakgrunn og egen økonomi.

I disse målene ligger det en klar forpliktelse til å integrere forebygging, behandling, omsorg og bekjempelse av diskriminering og stigmatisering og å ha en tverrsektoriell tilnærming til å håndtere hivepidemiens mange utfordringer. Ikke minst Fafos levekårsundersøkelse blant hivpositive fra 2001/2002 (Levekår og livskvalitet blant hivpositive, Fafo 2002) viser at det er behov for dette.

Handlings-/strategiplanene har siden midten av 1980 tallet vært fulgt opp av årlige øremerkede bevilgninger over statsbudsjettet. For 2006 er det foreslått 19,2 mill kroner som fordeles til Sosial- og helsedirektoratet som støtte til drift og prosjekter i regi av frivillige organisasjoner, kommuner og andre berørte og til Nasjonalt folkehelseinstitutt til kunnskaps- og informasjonsvirksomhet og overvåking av hiv og seksuelt overførbare sykdommer. Dette er om lag samme beløp som er bevilget de senere år.

Målgrupper for det forebyggende arbeidet er: befolkningen generelt, ungdom/unge voksne, personer med risikoatferd, herunder menn som har sex med menn, prostituerte kvinner og menn, injiserende stoffmisbrukere og asylsøkere/flyktninger og andre med innvandrerbakgrunn.

Hovedstrategiene i arbeidet med å forebygge hiv og andre seksuelt overførbare sykdommer er lett tilgjenglighet til: kunnskap, kondomer, testing, veiledning, medisinsk behandling og oppfølging i forhold til levekår generelt.

Tiltakene forsøkes tilpasset den aktuelle målgruppens kjønn, alder, seksuell orientering, språk og kultur. Viktige prinsipper er at målgruppene selv skal styre og utforme tiltak som er egnet for dem, og at de forebyggende tjenestene skal bli reelle lavterskeltilbud som kan fremme empowerment og øke kunnskapsnivået.

Eksempler på tiltak som ivaretar dette er:

• Informasjonstiltak – helsepersonell (fylkesvise smittevernkonferanser), befolkningen (aidstelefonen), ungdom (Klara-klok – helsestasjon på nett)
• Støttetiltak for hiv-positive – samtalegrupper, rettighetsarbeid, møtesteder (HivNorge, Aksept, Helseutvalget, Kirkens bymisjon Stavanger)
• Oppsøkende arbeid og helsetiltak for kvinner i prostitusjon (Pro-senteret, PION, Nadheim, Albertine)
• Tiltak for menn som har sex med menn; Likemannsarbeid med vekt på informasjons- og kunnskapsformidling, holdnings- og atferdspåvirkning blant menn som har sex med menn, testvirksomhet/tilbud (Helseutvalget for homofile den viktigste samarbeidsparten)
• Tiltak for innvandrere: informasjonsarbeid, samtalegrupper, støttetiltak (Primærmedisinsk verksted, Sosialmedisinsk senter, Internasjonal helse og sosialgruppe, HivNorge, Utrop)

Samarbeid med frivillige organisasjoner

Frivillige organisasjoner gjør en veldig viktig jobb, både i det hiv-forebyggende arbeidet og i arbeidet med å sikre gode levekår for hiv-positive. Helt siden begynnelsen på 1980-tallet da de første hiv-fellene ble oppdaget, har det vært et bredt og positivt samarbeid mellom offentlige myndigheter og frivillige organisasjoner. De frivillige organisasjonene er viktige samarbeidspartnere i det generelle informasjonsarbeidet overfor befolkningen og de målrettede tiltakene rettet mot risikogrupper, ved å være brobyggere og bindeledd mellom samfunn og berørte miljøer. Uten den frivillige innsatsen, hadde det nasjonale hiv/aidsarbeidet gått i stå fordi en rekke frivillige organisasjoner er bærebjelker i forebyggingsarbeidet.

Likemannsarbeid er en effektiv metode for å spre kunnskap og ha dialog med relevante grupper. Likemannsarbeid kan karakteriseres som samhandling mellom personer som opplever å være i samme båt, eller i noenlunde den samme livssituasjon, og hvor selve samhandlingen har som mål å være en hjelp, støtte eller veiledning partene imellom. Viktige prinsipper er at målgruppene selv skal styre og utforme tiltak som er egnet for dem.

Likemannsarbeid er spesielt viktig i forhold hiv-forebyggende arbeid rettet mot innvandrere og asylsøkere. Vi vet at det er stor variasjon mellom ulike innvandrergrupper og flere har manglende kunnskap om og makt over egen kropp, seksualitet, prevensjon, samliv og kunnskap om hiv og seksuelt overførbare sykdommer. Samtidig ser vi en økning i hiv-smitte internt i innvandrermiljøene i Norge. Dette er en alvorlig utvikling. Kunnskapsformidling og dialog som også tar hensyn til språk og kultur, er svært viktig for å nå fram til målgruppene i innvandrermiljøene.

Spesielle tiltak for kvinner, spesielt kvinner med innvandrerbakgrunn

Strategiplanen legger sterk vekt på kjønnsperspektivet og menneskerettigheter i bekjempelsen av hiv/aids. Kjønnsperspektivet vektlegges i forebyggingsarbeidet. Kjønn er særlig en viktig inngangsport i arbeidet med ungdom og seksualitet. Gutter og jenter har ulike erfaringsverdener, bruker ulike arenaer for helseopplysning og har utbytte av ulike tiltak. Disse sammen med språklige og kulturelle hensyn må vi vektlegge i utformingen av tiltak.

Antall kvinner som lever med hiv har økt i hver region i verden de siste 2 årene, med størst økning i Øst-Asia, Øst-Europa og Sentral Asia. 17 millioner kvinner og jenter er i dag smittet av hiv. Dette utgjør til sammen nesten halvparten av alle hiv-positive i verden. I Afrika sør for Sahara er 2 av 3 hiv-smittede under 24 år kvinner. Hiv-situasjonen for kvinner i Norge er vesentlig forskjellig fra det internasjonale bildet. Vi ser imidlertid at den globale utviklingen speiler seg i innvandrerbefolkningen. Kvinneandelen blant de som var smittet før ankomst til Norge er økende.

Hiv-positive innvandrerkvinner kan betegnes som trippeldiskriminerte; fordi de er kvinner, fordi der er innvandrere og fordi de er hiv-positive. Tiltak som er rettet mot kvinner har høy prioritet. Likemannsarbeid er et viktig prinsipp. Nettverk for kvinner med hiv, spesielt med fokus på innvandrerkvinner, er eksempler på tiltak. HivNorge, Sosialmedisinsk senter i Tromsø og Primærmedisinsk verksted er organisasjoner som tilbyr samtalegrupper spesielt for innvandrerkvinner.

Hva gjøres for å unngå at hiv/aids forblir et tabubelagt område?

Hiv handler ikke bare om smittetall og medisiner. Det handler vel så mye om stigma og diskriminering. Mange hiv-positive opplever en motstand i lokalmiljøet, hos familie og venner, på arbeidsplassen fordi de er smittet. Utstøting, isolasjon, diskriminering er mørke sider av det å leve med hiv og fører til at mange ikke velger å være åpne om sin tilstand. Manglende åpenhet om hiv er en viktig barriere å bryte i kampen mot hiv/aids.

Rettighetsarbeid og etablering av felles møtearenaer og selvhjelpsgrupper for hiv-positive er viktige tiltak for å styrke den enkelte. HivNorges fadderordning er et godt eksempel. Denne type tiltak kan igjen føre til større åpenhet rundt sykdommen. Psykososiale støttetiltak for hiv-positive er et prioritert område i strategiplanen, og fra å være et tilbud bare i Oslo, er det nå flere organisasjoner som tilbyr det ulike steder i landet.

Stigma og diskriminering henger i stor grad sammen med manglende kunnskap om hiv. Kunnskap og bevissthet er ikke bare viktig for å forebyggende at den enkelte blir smittet, men også for å sikre at hiv-positive blir sikret et verdig og godt liv. Å ha kunnskap om hvordan hiv smitter og ikke minst hvordan hiv ikke smitter, er viktig for alle. Det gjelder i de miljøene der smitte er lite utbredt som i mer risikofylte miljøer.

Informasjonstiltak rettet mot befolkningen og mot konkrete målgrupper er prioritert. Informasjons om hiv og seksuelt overførbare sykdommer formidles i ulike former via Internett, gjennom helsevesenet, media, skolen, på universiteter og høgskoler. Her har Sosial- og helsedirektoratet og Nasjonalt folkehelseinstitutt nøkkelroller.

Noen ord om åpenhet

Åpenhet er viktig i kampen mot stigmatisering og diskriminering av hivpositive i samfunnet og i et forebyggingsperspektiv. Hiv er en infeksjon som kan ramme alle, den diskriminerer ikke.

Vi kan snakke om åpenhet på mange nivåer:

• Den åpenhet den enkelte har i forhold til seg selv og egen situajson
• Åpenhet i forhold til sin nærmeste omgangskrets (familie og venner)
• Åpenhet i forhold til arbeidsplassen og lærested
• Åpenhet i det offentlige rom, f.eks i media, på konferanser etc
• Åpenhet i forhold til offentlige tjenester

Åpenhet krever styrke og mot uansett på hvilket nivå den enkelte velger å være åpen. Åpenhet krever at du tør å stole på og har tilitt til medmennesker, men det stiller også krav til disse om å møte hivpositive med respekt. Åpenhet er i tillegg knyttet tett opp til det å ta ansvar både for deg selv og for andre samtidig som enhver har ansvar for å beskytte seg selv og andre mot hivsmitte uavhengig av grad av åpenhet om hivsmitte.

Jeg vil til slutt gi en stor takk til den enkelte som bidrar med seg selv og sin sterke historie for å hjelpe andre i samme situasjon og til å gi ”hiv et ansikt”. Men jeg har like stor respekt for den som velger ikke å være åpen. Det er fortsatt mange gode grunner til dette valget, som bl.a. beskrevet i HivNorges publikasjon ”Positiv”. Det vi sammen må strebe mot er å skape et samfunn hvor det er et lett valg å velge åpenhet framfor fortielse, men at dette er den enkeltes valg som uansett skal respekteres. Med disse ord takker jeg for oppmerksomheten.

.