Åpningsinnlegg under Fagrådets nasjonale fagkonferanse i Stavanger

Statssekretær Wegard Harsvik

Onsdag 11. oktober 2006:

Godt folk

Jeg takker for invitasjonen og anledningen til å snakke om Opptrappingsplanen for rusfeltet.

Å bli møtt med forventninger er inspirerende og uttrykk for et engasjement. Det setter jeg pris på. Forventningene om milliardbeløp til Opptrappingsplanen er imidlertid i overkant og får stå for andres regning.

I Statsbudsjettet som ble lagt fram sist fredag foreslår Regjeringen en styring av rusfeltet med 50 millioner kroner i 2007. Jeg har selvsagt registrert at noen er misfornøyd med dette. Opptrappingsplanen må imidlertid ses i sammenheng med andre relevante satsingsområder. Jeg vil særlig understreke Regjeringas historiske satsing på sykehussektoren og på kommunene. Ansvaret for rusmiddelpolitikken er klart plassert og kommunene og helseforetakene er helt sentrale aktører. Gjennom den betydelige økningen i kommunenes frie midler og styrkingen av helseforetakene er disse satt i stand til å ivareta sitt ansvar og det er en klar forutsetning fra Regjeringen at de prioriterer arbeidet mot rusmiddelproblemer.

Andre relevante innsatsområder er;

• Opptrappingsplan for psykisk helse
• Handlingsplan mot fattigdom
• Handlingsplan for integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen

I tillegg kommer tidligere satsinger som;

Strategiplan for habilitering og rehabilitering

strategien ”På vei til egen bolig”.

Regjeringen arbeider videre med en stortingsmelding

• om arbeid, velferd og inkludering

og en

• mot sosial ulikhet i helse

Begge vil få betydning for arbeidet mot rusmiddelproblemer.

Det samme vil gjennomføringen av NAV-reformen . Planen må også ses i sammenheng med det igangsatte samarbeidet med KS om kvalitetsutviking i de kommunale tjenestene.

Nevnes skal også at Regjeringen allerede i 2006 startet en styrking av rusfeltet. Da ble tannhelsetjenestene til rusmiddelavhengige og legemiddelassistert rehabilitering prioritert. Det samme ble innsatsen for bostedsløse og kommunenes frie inntekter økte med 5,7 mrd. I tillegg økte den generelle rammen til de regionale helseforetakene.

Jeg vil presisere at 50 millioner gjelder for 2007. Hva som vil komme i påfølgende år kan vi ikke svare på nå. Det vil først bli besvart i de ordinære budsjettprosessene, men Opptrappingsplanen vil selvsagt bli lagt til grunn for framtidige prioriteringer og satsinger.

Generelt legges Statusrapporten om rusmiddelsituasjonen i Norge til grunn for Opptrappingsplanen. Den redegjør grundig om og gir en bred og tverrfaglig framstilling av rusmiddelsituasjonen. Sett i relasjon til andre sammenlignbare land er rusmiddelsituasjonen i Norge relativt positiv.

Ferske tall over ungdoms bruk av rusmidler, viser en klar tendens; etter økningen fram mot 2000, har det vært en klar nedgang. Tallene for 2006 viser en kraftig nedgang i bruken av cannabis og tyngre stoffer blant unge mellom 15 og 20 år. Og nedgangen er større i Oslo enn i resten av landet. Situasjonen synes også å ha stabilisert seg hva gjelder ungdoms bruk av alkohol.

Antall injiserende misbrukere har fram til nå blitt anslått til 11 000 -15 000. SIRUS vil om kort tid offentliggjøre et nytt beregningsgrunnlag og oppdaterte tall. Vi har grunn til å håpe på at anslaget da blir merkbart nedjustert. Politikken har virket.

Opptrappingsplanen blir lagt fram om ca en måned. Jeg kan derfor ikke presentere den i detalj, men av Statsbudsjettet framgår det at 50 millioner skal fordeles til følgende formål:

• 3 mill til et rusmiddelforskningsprogram i regi av Norges forskningsråd
• 2 mill til styrking av kompetanseutvikling i kommunene basert på regionsprosjektet, veileder i rusmiddelpolitisk handlingsplan og nasjonal strategi for tidlig intervensjon
• 2 mill til utviklingsarbeid og kompetansehevende tiltak særskilt knyttet til gravide i LAR
• 9 mill til videreutdanning i rusfaglig kompetanse for sosial- og helsepersonell og ansatte i kriminalomsorgen og politiet samt til evaluering av private rusinstitusjoner
• 3 mill til tiltak for å styrke ledelse, organisering og kompetansespredning i samarbeid med KS og kompetansesentrene for rusmiddelspørsmål
• 7 mill til styrking og erfaringsspredning av arbeidet med lavterskeltiltak og LAR-tiltak i kommunene
• 9 million til økt behandlingskapasitet/avrusing
• 10 mill til legemiddelassistert rehabilitering
• 5 mill til etablering av rusmestringsenheter i fengsler

I tillegg foreslås 15 mill til tiltak for barn med psykisk syke/rusmiddelavhengige foreldre gjennom Handlingsplanen mot fattigdom.

Her ligger det altså en klar vektlegging av kompetansehevende tiltak. Siden de organisatoriske rammene nå i all hovedsak er på plass, vil vi optimalisere ressursbruken og fokusere på innhold i tjenestene. Behovet for å systematisere og heve kvaliteten er påpekt av flere. Opptrappingsplanen vil derfor i første omgang fokusere på kompetanse og bedre kvalitet. Altså ikke nødvendigvis mer, men bedre.

Det skal understrekes at kompetanse i denne sammenheng må forstås i et utvidet perspektiv. Det hjelper lite med ansatte som hver for seg er kompetente hvis de ikke utfyller hverandre innenfor konstruktive samhandlingsrammer og gode styringssystemer. Det handler om samhandling og bedre koordinering, og mer og bedre bruk av planverktøy og systematikk. Mer forpliktende samhandling vil derfor stå sentralt.

Et overordnet mål med rusmiddelpolitikken er å beskytte de mest sårbare for rusmidlenes negative konsekvenser. Opptrappingsplanen vil legge betydelig vekt på forebyggende innsats og særlig fokusere på barn og unge. I tråd med den kunnskapen vi allerede har, skal folkehelseperspektivet løftes opp og fram. Det betyr at vi skal legge vekt på universelle tiltakene rettet mot hele befolkningen, ikke bare mot utvalgte grupper. Målet er at forbruket av rusmidler skal ned. Vi skal både hjelpe rusmiddelavhengige til å redusere, og helst avslutte sitt rusmiddelmisbruk, men også hindre at flere begynner. Vi vil rette et særlig fokus mot barn, unge og risikogrupper, og intervenere tidlig overfor atferdsproblemer.

Det forutsetter en forebyggende innsats på bred front. Det er god tradisjon i Norge å fordele ansvaret for det forebyggende arbeidet mellom sentrale, regionale og lokale myndigheter. Utgangspunktet er likevel at arbeidet må være forankret der folk bor, dvs. i kommunene. Forebyggende arbeid er derfor i stor grad desentralisert. Statlige og regionale myndigheter skal ha ansvar for universelle tiltak, felles retningslinjer og formidling av kompetanse.

Sosial- og helsedirektoratet disponerer allerede ca 30 millioner kroner til forebyggende formål. Det muliggjør blant annet en videreføring av regionprosjektet, en strategi for tidlig intervensjon og målrettet innsats om utarbeidelse og anvendelse av rusmiddelpolitisk handlingsplan. Vi vil også legge vekt på å få redusert rusmiddelrelaterte problemer i arbeidslivet.

En rapport bestilt av EU-kommisjonen viser til de virkemidlene norsk alkoholpolitikk er basert på som de mest virkningsfulle. Denne politikken betinger en tilslutning i befolkningen. Den er sårbar fordi vi sammenligner vårt prisnivå og tilgjengelighet med andre land. Den drahjelpen

EU-rapporten gir er derfor svært gledelig og det skal vi bygge videre på og styrke informasjonsarbeidet om skadevirkningene av alkohol.

Rusmiddelpolitikken er ikke tjent med å bli gjort til noe ekstraordinært med egne løp og sære ordninger. Tvert imot er det avgjørende å legge et generelt velferdspolitisk prinsipp til grunn hvor tilbud til rusmiddelavhengige er integrert i helse- og sosialtjenesten. En logisk konsekvens er at vi ikke øremerker midler. Ansvaret er tydelig plassert og det innebærer også ansvar for å prioritere. Det gjelder både kommuner og helseforetak.

Kommunalt forankra tjenester, fastlegereformen, sykehusreformen, rusreformen og ny arbeids- og velferdsforvaltning skal være utgangspunkt for organiseringen av tjenestetilbudet til rusmiddelavhengige. Rusreformen og innføringen av pasientrettigheter legger til rette for at alle deler av helse- og sosialtjenesten ivaretar sitt ansvar for personer med rusmiddelproblemer. Dermed får vi synliggjort mangler og kapasitetsutfordringer og avdekket udekte behov. Det gir oss et godt beslutningsgrunnlag. Noe vi ikke vil reversere ved å reetablere en sær omsorg inndelt etter prinsippet vi – og de narkomane.

Rusmiddelavhengige er ofte ekskludert fra det ordinære samfunnet, men bærer på en drøm og et håp om å bli inkludert . Det er nok en grunn til å unngå sære tiltak som sementerer opplevelsen av ekskludering og begrenser muligheten til å dra nytte av alminnelige ordninger. Bruk av individuell plan er et sentralt virkemiddel i denne sammenheng. Den anvendes i alt for liten og forpliktende grad i dag. Det blir derfor viktig å øke omfanget av og heve kvaliteten i dette viktige planverktøyet.

Det er mangler og utfordringer i rusfeltet. Det tar vi selvsagt på alvor.

Å definere utfordringene er som å stille diagnosen. Det er mange nødvendigvis opptatt av fordi det er grunnlaget for prioriteringer av hvilke gap som skal tettes. En avveining blir likevel i hvilken grad vi skal fokusere på manglene kontra mulighetene. Et ordtak sier at tanken styrer våre handlinger, eller for å sitere Hamlet: ”There is nothing either good or bad, but thinking makes it so.”

Jeg er litt bekymret over de signalene som sendes ut – både til rusmiddelavhengig og til fagfeltet - når tankene og omtalen av feltet blir for ensidig negativ. Vi bør derfor alle vurdere vårt fokus og vektlegging av det håpløse kontra at det nytter. For, som en ledelsesfilosofisk læresetning lyder: If we think better, we can preform better.

Regjeringen vil fastholde en restriktiv rusmiddelpolitikk og et forbud mot produksjon, innførsel, omsetning og bruk av narkotika. Det innbefatter repressive tiltak - også overfor brukere. På den andre siden skal det ikke være tvil om at vi skal ta vare på de som har et avhengighetsproblem. Her må vi finne en riktig balanse og ivareta hensynet til både individ og samfunn.

Rusmiddelavhengighet er et komplekst og sirkulært fenomen hvor det må tas høyde for tilbakefall. I dette ligger en aksept for at noen forblir avhengige i overskuelig framtid. Et velferdssamfunn blir målt ut fra i hvilken grad disse blir ivaretatt og hvor lav terskel samfunnet setter for rett til hjelp og inkludering. De tiltak som på denne bakgrunn benyttes for å begrense skade og redde liv, innebærer ikke aksept for ikke-medisinsk eller ikke-vitenskapelig bruk av narkotika. Tiltakene innebærer tvert om en erkjennelse av at alle individer med et rusmiddelproblem har krav på tilpasset hjelp, også om de opprettholder sitt misbruk. Dette er uttrykk for et verdigrunnlag som innbefatter solidaritet med de som er aller verst stilt og legitimerer og begrunner en fortsatt satsing på lavterskeltiltak.

Regjeringen er også svært opptatt av økt brukerinnflytelse. Både fordi det er en verdi i seg selv, men også for å sikre at den enkeltes tilbud er i overensstemmelse med dennes behov. Individuell plan er et viktig verktøy for å sikre reell brukermedvirkning. Dette er nok en grunn at bruken av denne redskapen må økes. Vi ønsker dessuten at alle kommuner og helseforetak skal ha et opplegg for systematisk tilbakeføring av brukererfaringer for å kvalitetssikre og utvikle tjenesten.

Selv om det er relativt få personer som oppgir at de noen gang har brukt narkotika og situasjonen er relativt stabil, er det urovekkende at prisene på narkotika faller, til dels betydelig, og at heroinavhengige bruker mer heroin. Dette indikerer at tilgjengeligheten har økt og bakmennene når fram til brukerne med sine produkt. Ytterligere grunn til bekymring gir årets opiumavling i Afghanistan som forventes å resultere i økte forsyninger av heroin. Tendensen til økt etterspørsel etter kokain og økt tilbud av og etterspørsel etter cannabis er også bekymringsfullt. Dette krever målrettet innsatsen mot produksjon og omsetning av narkotika for å forhindre mer bruk, økt rekruttering og flere overdoser. Dette er i stor grad internasjonale utfordringer. Vi vil derfor styrke og målrette det internasjonale arbeidet. Vi må dessuten sørge for at det illegale forbruket av legemidler blir redusert.

Videre vil vi arbeide for at tjenestene til rusmiddelavhengige skal bli mer tilgjengelige, også for innsatte. Vi vil gi flere tilgang til tverrfaglig spesialisert behandling samtidig som kommunale tjenester, som bolig og nødvendige oppfølgingstjenester i bolig, må bli mer tilgjengelige for de som trenger det. Videre vil vi styrke lavterskeltilbudene, som tannhelsetjenester, gatehospital og lavterskel helsetiltak.. I tillegg er det avgjørende å legge til rette for at tilbud fra frivillige organisasjoner brukes som et supplement til det offentlige hjelpeapparatet.

Mange mennesker har negative erfaringer knyttet til skader etter vold og ulykker som følge av rusmiddelbruk. Sosial utrygghet for barn og andre pårørende, tapt fortjeneste for arbeidsgivere, og økte utgifter til sosial- og helsetjenester for det offentlige, er eksempler andre på negative konsekvenser rusmiddelbruk kan ha. Det er disse Regjeringen har som mål å redusere gjennom opptrappingsplanen.

Utstøting er en slik negativ konsekvens. Det er derfor avgjørende at rusmiddelavhengige gis muligheten til sosial inkludering og deltakelse i sitt nærmiljø. Vi må derfor legge til rette for tilbud om arbeid, arbeidsrettede tiltak eller andre meningsfulle aktiviteter og alle skal kunne bo trygt og godt. Mange rusmiddelavhengige har dårlige levekår og mange har psykiske lidelser i tillegg til sitt rusmiddelproblem. Særlig lever de med de tyngste problemene i mange tilfeller under uverdig forhold og i fattigdom. Arbeidet på rusfeltet må derfor ses i nær sammenheng med regjeringens satsing på tiltak mot fattigdom og opptrappingsplanen for psykisk helse.

Pårørende og omsorgspersoner til rusmiddelavhengige blir ofte glemt av det offentlige tjenesteapparatet. De kjenner gjerne den rusmiddelavhengige best og kan være en viktig ressurs i arbeidet med brukeren. Samtidig kan de selv ha store personlige belastninger og ha behov for hjelp med disse. Dette er forhold som vil bli vektlagt i Opptrappingsplanen. Særlig gjelder dette barn av foreldre med rusmiddelproblem og /eller psykisk lidelse. Vi viderefører derfor igangsatte tiltak for blant annet å øke kompetansen i tjenestene når det gjelder identifisering og kartlegging – og vi styrker tilbudet til denne gruppen med 15 mill gjennom Handlingsplanen mot fattigdom.

Norsk rusmiddelpolitikk har tradisjonelt hatt en helhetlig tilnærming hvor vi ser både alkohol og narkotika, og forebygging og rehabilitering i sammenheng. Dette skal videreføres. Utfordringene viser at innsatsen mot rusmiddelproblemer må være helhetlig, den må gå på tvers av sektorer og den må settes inn både på lokalt, regionalt og sentralt nivå. Dette er eksisterende viten og den skal vi benytte. Til sammen skal dette danne plattformen for en helhetlig og kunnskapsbasert rusmiddelpolitikk.

Så jeg tror faktisk dette skal bli veldig bra jeg selv om ikke alle fikk det de hadde håpet på i årets statsbudsjett. Vi er godt i gang og det skal vi bygge videre på.

Takk for oppmerksomheten.