Innlegg til møte i Stortingets EØS-utvalg

Tirsdag 5. desember 2006

Helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad

Jeg vil først få takke EØS-utvalget og utenriksministeren for denne anledningen til å informere om utviklingen i EU når det gjelder grensekryssende pasientmobilitet og helsetjenester. Dette er områder som er viktige for Norge, fordi utviklingen blant annet har betydning for utformingen av vårt system for refusjon av helsetjenester. Før jeg går nærmere inn på dette, vil jeg informere kort om status for vårt samarbeid med EU på helseområdet.

Norsk samarbeid med EU på helseområdet

Utviklingen i EU har fått stadig økende betydning for norsk lov- og regelverk på helse- og mattrygghetsområdet, siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994. Avtalen har stor betydning for norsk lovgivning på fagområder som mattrygghet, tobakk, legemidler, kosmetikk, medisinsk utstyr, blodsikkerhet og gjensidig godkjenning av yrkeskvalifikasjoner for helsepersonell.

På Helse- og omsorgdepartementets områder er det snakk om mellom 60 og 100 rettsakter som hvert år implementeres som følge av EØS-avtalen. Dette er i hovedsak tekniske og uproblematiske rettsakter som er med på å styrke vår forvaltning på det aktuelle saksområdet. Mattrygghetsområdet er ett eksempel på at norsk regelverk er blitt langt mer finmasket og forbrukerrettet siden EØS-avtalen trådte i kraft. Vårt beslutningsgrunnlag for håndtering av helseskadelige matprodukter er blitt betydelig styrket som følge av vårt samarbeid med EU. Et annet eksempel er tobakksområdet, der samarbeidet har ført til skjerping av det norske regelverket for merking og innhold i tobakksprodukter.

EUs traktatverk slår fast at helsepolitikk er det enkelte medlemslands ansvar. Likevel ser vi at EUs medlemsland innleder stadig mer omfattende helsefaglig samarbeid på områder som ligger utenfor EUs indre marked. Norge deltar i slikt faglig samarbeid på linje med EUs medlemsland. Noen eksempler er helseberedskap, ernæring, mental helse og IKT i helsevesenet.

Forebygging av helseskader er blitt en bærebjelke i EUs helsepolitiske engasjement. I Norge og i EU er det i dag stor grad av samsvar mellom helsepolitisk tankegang og helsepolitiske mål. Det helsefaglige samarbeidet med EU er derfor av stor nytte for norske myndigheter.

Helsetjenester og pasientmobilitet

Hovedtemaet for mitt innlegg er grensekryssende helsetjenester og pasientmobilitet. Norske og andre europeiske pasienter har omfattende rettigheter som følge av Romatraktaten og dermed EØS-avtalen. Dette har EF-domstolen fastslått gjennom en rekke dommer siden 1998. Jeg vil gå gjennom hovedtrekkene i disse rettighetene og de utfordringer dette stiller norske myndigheter overfor.

I forhold til Romatraktaten artikkel 49 og EØS-avtalen artikkel 36, er pasienter å betrakte som tjenestemottakere. Retten til fri bevegelighet av tjenester skal også komme pasienter til gode. Hovedspørsmålet er i hvilken utstrekning norske pasienter har rett til å få dekket utgifter til behandling i annen EØS-stat.

Det indre marked har med andre ord ført til etablering av nye rettigheter for europeiske pasienter. EF-domstolens hovedsynspunkt er at det vil være en restriksjon i den frie bevegeligheten av tjenester, dersom pasienter ikke får dekket behandlingsutgifter de har hatt i en annen EØS-stat. Slike restriksjoner kan bare opprettholdes dersom det kan begrunnes med tvingende allmenne hensyn, for eksempel hensynet til folkehelsen. EF-domstolen har fastslått at slike restriksjoner kan forsvares når det gjelder sykehusbehandling. Restriksjoner kan være nødvendig for å beskytte folkehelsen ved å sikre en kvalitativt god og geografisk spredt helsetjeneste, for å sikre effektiv utnyttelse av begrensede ressurser i helsesektoren og for å kontrollere helseutgiftene. For ”ikke-sykehusbehandling” har domstolen derimot slått fast at slike restriksjoner ikke kan forsvares.

På hvilken måte berører dette Norge? Etter mitt syn er norske pasienters rettigheter etter EØS-avtalen, oppfylt når det gjelder sykehusbehandling. Dette ivaretas gjennom regelverket i pasientrettighetsloven om rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. For ikke-sykehusbehandling har vi så langt fra norsk side, ikke gjort nok for å endre det norske systemet slik at pasienter får oppfylt sin rett til dekning av behandlingsutgifter i utlandet. Dette har ESA påpekt – noe jeg kommer tilbake til senere.

Den rettstilstanden som EF-domstolen har identifisert med utgangspunkt i EUs traktatverk, reiser en rekke politiske, administrative og økonomiske problemstillinger. Et eksempel på en problemstilling som har politisk relevans, er definisjonen av hva som er sykehusbehandling. Her står forskjellige interesser mot hverandre. På den ene siden står pasientens rett til å få behandling i en annen stat i henhold til EF-domstolen. På den andre siden står statens behov for å kunne planlegge helsetjenester og helseutgifter. Her står den sentrale avveiningen mellom EØS-statenes behov for planlegging og pasientens rett til refusjon.

For å lovfeste rettstilstanden i EU, foreslo Kommisjonen i 2004 å regulere dette i det såkalte tjenestedirektivet. Etter ønske fra Europaparlamentet ble helsetjenester tatt ut av tjenestedirektivets virkeområde. Parlamentet ba imidlertid Kommisjonen om å fremme et eget forslag om helsetjenester. Kommisjonen har nå lansert en bred høring om hvordan EU bør regelfeste dette, og har varslet at den vil komme med et forslag allerede i første halvdel av 2007.

I denne prosessen bør vi også merke oss at Kommisjonens arbeid sannsynligvis vil favne bredere enn regulering av retten til å få dekket utgifter. For det første kan det være aktuelt å regulere andre rettslige sider ved helsetjenester der enten pasient, helsepersonell eller bare tjenesten krysser grenser. For det andre kan det være aktuelt å sette i verk andre typer tiltak som et økt samarbeid mellom landenes helsetjenester.

For meg er dette en av de viktigste Europa-politiske sakene i tiden fremover. Dette fordi Norge som EØS-stat er bundet av den rettsutviklingen som finner sted i EU. Jeg har sendt Kommisjonens høringsdokument om helsetjenester på høring til rundt 60 norske instanser. Det er også bakgrunnen for at jeg nå benytter anledningen til å orientere EØS-utvalget og Helse- og omsorgskomiteen om denne viktige saken. Jeg vil allerede nå understreke at jeg er positiv til å få et klargjørende regelverk på dette området. Jeg mener at et regelverk vil være lettere å forholde seg til enn EF-domstolens praksis. Regelverket vil bidra til å klargjøre pasientenes rettigheter.

Utfordringer for Norge

Også ESA er opptatt av pasientmobilitet. På området sykehustjenester, er vårt regelverk tilpasset EF-domstolens praksis, noe også ESA aksepterer. ESAs poeng er at Norge ikke har noe system for å refundere utgifter som pasienter har hatt i andre EØS-land, til planlagt helsehjelp utenom sykehustjenester.

På denne bakgrunn har Regjeringen gitt sin tilslutning til at departementet begynner å forberede de nødvendige lovendringer. Dette berører i hovedsak folketrygdloven. På et møte mellom departementet og ESA i midten av november, signaliserte departementet at det vil bli fremmet lovforslag om et refusjonssystem. Det er et komplekst regelverk som berøres. Utredningsarbeidet vil derfor bli omfattende. Departementet tar sikte på å sende forslag til lovendringer på høring i løpet av 2007.

Det er vanskelig å vite i hvilken grad pasienter vil være interessert i å benytte muligheten til å søke helsehjelp i utlandet, etter at et nytt regelverk er på plass. I mange tilfeller ønsker pasienter å få behandling så nær hjemstedet som mulig. Noen vil likevel ha behov for, eller ønske om, å søke helsehjelp i en annen EØS-stat. Det blir viktig å sørge for at utviklingen på dette området ikke fører til økt sosial ulikhet. Det må ikke bli slik at bare de mest ressurssterke pasientene kan dra nytte av rettigheter som er knyttet til pasientmobilitet og økt europeisk samarbeid på helsefeltet.

Utenlandske pasienter som vil søke behandling i Norge, vi bare få refusjon tilsvarende hjemlandets satser. Omfanget anses derfor å bli svært begrenset.

For meg handler denne saken om at norske pasienter vil få større valgfrihet når det gjelder hvor de vil søke helsehjelp. Jeg stiller meg i hovedsak positiv til denne utviklingen. Det blir likevel en betydelig utfordring å etablere et regelverk som ivaretar en god balanse mellom pasienters rettigheter og behovet for planlegging og kostnadskontroll.

Jeg er også positiv til at Norge og EU videreutvikler det helsefaglige samarbeidet til også å omfatte samarbeid mellom nasjonale helsetjenester. Selv om det er betydelige forskjeller mellom de nasjonale helsesystemene innen kretsen av EØS-land, har vi en rekke felles utfordringer. Jeg tenker blant annet på spørsmål som handler om kvalitet, tilgang på helsetjenester og rasjonell drift. Jeg tror derfor et slikt samarbeid også vil kunne tjene utviklingen av norsk helsevesen både organisatorisk og faglig.

Takk for oppmerksomheten.