Konferansen ”Bruk av tvang og makt overfor personer med psykisk utviklingshemning”

Av statssekretær Rigmor Aaserud, Oslo 2. november 2006

Konferansedeltakere!

Jeg vil først takke for at jeg ble invitert til konferansen her i Oslo. Konferansen tar opp et sentralt tema på et viktig område som vi i departementet er opptatt av – hvordan går det med praktiseringen av sosialtjenesteloven kapittel 4A sett i lys av behovet for og kravene om kvalifisert personell?

Hovedinntrykket som dannet seg etter praktiseringen av de midlertidige reglene i kapittel 6A var at bestemmelsene hadde ført til økt bevissthet rundt bruken av tvang og makt, og at tvangsbruken hadde gått ned som følge av de nye bestemmelsene.

I St.meld. nr. 25 (2005–2006) Mestring, muligheter og mening, har regjeringen gitt en helhetlig omtale av utvikling, utfordringer og tiltak for de kommunale omsorgstjenestene, herunder tjenester til utviklingshemmede. Det vises her til at Statens helsetilsyn i fjor ga en bred vurdering og drøfting av funn fra forskning og fra tilsynserfaringer med tjenestetilbudet i kommunene til mennesker med utviklingshemning. Blant annet foretok NOVA og Helsetilsynet kartlegginger i 2003 som viste at utviklingshemmede var den gruppen tjenestemottakere som oftest fikk tilstrekkelige tjenester. Dette gjaldt sammenlignet med andre og justert for funksjonsnivå. Bildet er likevel ikke rosenrødt.

Helsetilsynet pekte i sin oppsummering på at sårbarheten i pleie- og omsorgstjenestene særlig er knyttet til bemannings- og kompetansesituasjonen. Videre uttalte Tilsynet i rapport 2/2006 at de ser alvorlig på at kommunene ikke sikrer at tjenestetilbudet til utviklingshemmede endres i samsvar med endring i grunnleggende bistandsbehov. Helsetilsynet er også bekymret for at mange av de undersøkte kommunene mangler nødvendig styring og ledelse av tjenestene, og at mange av disse kommunene ikke oppfyller lovens krav til bruk av tvang og makt overfor personer med psykisk utviklingshemning. På sistnevnte område innebærer det at kommunene i dag ikke i tilstrekkelig grad sikrer at andre løsninger blir prøvd før det blir brukt tvang. Kommunene søker ofte om dispensasjon fra kompetansekravene i sosialtjenestelovens kapittel 4A fordi tjenesten ikke innehar tilstrekkelig og rett kompetanse.

Dette er signaler som vi i departementet tar alvorlig.

Da sosialtjenesteloven kapittel 6A ble vedtatt av Stortinget høsten 1998, var nettopp personellsituasjonen noe av det som ble særlig vektlagt. Stortingsbehandlingen medførte for eksempel at det ble stilt som krav at to personer skulle være til stede ved gjennomføring av tiltak. Det ble også stilt kompetansekrav til de som skulle gjennomføre tiltak.

Ved behandlingen av forslaget til nytt kapittel 4A viste sosialkomiteen til at det var gitt mange dispensasjoner fra utdanningskravene som regelverket stilte, og var bekymret for denne dispensasjonspraksisen. Komiteen mente at en slik praksis kunne bidra til å svekke rettssikkerheten for tjenestemottakerne, og forutsatte at departementet skulle følge nøye med i utviklingen av dispensasjonspraksisen.

Som vi ser sliter kommunene med å få tak i kvalifisert personell, særlig er det vernepleiere som etterspørres. Etter avviklingen av det særskilte helsevernet for psykisk utviklingshemmede (HVPU) har utviklingshemmedes behov for tjenester blitt ivaretatt av de ordinære tjenestene i kommunene. Samtidig har det vært en betydelig økning i tilsetting av vernepleiere i kommunene etter at utdanningskapasiteten ble økt fra siste halvdel av 1990-årene. Det ser likevel ut til at tjenester til utviklingshemmede fortsatt i stor grad ytes av mange uten høgskoleutdanning eller uten formell utdanning. Det kan spørres om hvorfor det er slik. Et moment kan være at vernepleierne som arbeider i feltet ofte er alene om fagutviklingsarbeid, og at dette kan være utilfredsstillende i lengden. Det kan igjen føre til at vernepleierne søker seg ut til mer attraktive fagmiljø. Dette innebærer at det blir vanskelig for kommunene å sørge for en stabil personellsituasjon og god fagkompetanse som kan bidra til kvalitet og kontinuitet i tjenestetilbudet.

Vi er imidlertid klar over at ikke alle problemer kan løses av kommunene alene. Samhandlingen med spesialisthelsetjenesten svært viktig, og i mange tilfeller helt avgjørende for at tjenestemottakeren skal kunne få et godt tilbud. Riktig diagnose og riktige tiltak er stikkord her.

Nasjonal helseplan ble lagt fram sammen med Statsbudsjettet i år, og gjelder for perioden 2007 – 2010. Planen skal vise retningen for utviklingen av tjenestene i planperioden, og må sees i sammenheng med de utfordringer og tiltak som er lagt fram i stortingsmeldingen om framtidens omsorgstjenester.

Et prioritert område er samhandling. Det pekes på at det er for dårlig samhandling og for lite helhetlige tjenester. Dette gjelder både mellom forvaltningsnivåene og innad i tjenestene. På dette feltet er vi ikke kommet langt nok, og vi er i for stor grad avhengig av enkeltpersoners kompetanse og ”stå på”-vilje for å se de gode eksemplene på samhandling. Dette gjelder både på i kommunene og i spesialisthelsetjenesten.

Manglende helhetstenkning kommer gjerne til uttrykk når aktører skyver egne ansvarsområder over på andre i stedet for å samarbeide om gode løsninger som tjener brukerne. Behovet for en helhetlig tilnærming øker parallelt med at sykehustjenestene blir stadig mer spesialisert. Samhandling har ikke hatt den posisjon i den samlede helsetjenesten som viktigheten tilsier. Å endre på dette er derfor sentralt i helseplanperioden. Nasjonal helseplan vektlegger at alle medarbeidere i helsetjenesten skal ha kunnskap om brukerens behov for samhandling i og utenfor organisasjonen. Ledere i sektoren har et særskilt ansvar for å organisere og gjennomføre samhandling der dette er nødvendig. Det vil også bli inngått avtaler mellom ansvarlige aktører på nasjonalt og lokalt nivå.

Jeg vil også minne om Ot.prp. nr. 64 (2005-2006) om blant annet endringer i pasientrettighetsloven om rett til helsehjelp til personer uten samtykkekompetanse som er til behandling i Stortinget. Forslaget innebærer at regler om bruk av tvang ved behov for nødvendig helsehjelp kommer på plass. Slike regler har vært etterspurt på fagfeltet. Endringene foreslås i pasientrettighetsloven § 4-6 om helsehjelp til myndige pasienter som ikke har samtykkekompetanse, og utkast til regler om helsehjelp til pasienter som mangler samtykkekompetanse og motsetter seg helsehjelpen. Sistnevnte blir foreslått som nytt kapittel 4A i pasientrettighetsloven. Systematikken i forslaget er at området for bruk av nytt kapittel 4 A er de situasjonene der pasienten motsetter seg helsehjelpen, mens representasjons­reglene i § 4-6 blir brukt der pasienten ikke motsetter seg helsehjelp.

Hovedformålet med lovforslaget er å klargjøre og utvide det rettslige grunnlaget for å gi helsetjenester til pasienter som mangler samtykkekompetanse, slik at rettsvernet blir sikret på en bedre måte enn i dag. Forslaget vil legge til rette for en forsvarlig gjennomføring av nødvendig helsehjelp også for målgruppen for sosialtjenesteloven kapittel 4A, og har vært etterlyst lenge. Formålet med lovforslaget er også her i tillegg å forebygge og redusere bruk av tvang. Det er viktig å understreke at tvangstiltak aldri skal brukes for å spare ressurser eller på grunn av mangelfull faglig kompetanse. Etter planen skal lovforslaget behandles av Stortinget nå i november. Vi sikter på at lovendringene kan tre i kraft i 2008.

Regjeringen legger vekt på å trygge levekårene og rettssikkerheten for personer med utvik­lingshemning. I arbeidet med kvaliteten i omsorgstjenesten til utvik­lingshemmede vil vi arbeide videre med de problemstillingene jeg har omtalt i dag. Problemstillingene og oppfølgingen av den er nærmere beskrevet i stortingsmeldingen om framtidens omsorgstjenester, herunder målsettingen om 10 000 nye årsverk i omsorgssektoren og satsingen på bedret kommuneøkonomi.

Helse- og omsorgsdepartementet og Sosial- og helsedirektoratet vil også sørge for særlig oppfølging av tjenestene til personer med utviklingshemning. Det vil bli gjennomført en evaluering av praktiseringen av bestemmelsene i sosialtjenesteloven kapittel 4A om å begrense bruk av tvang overfor personer med utviklingshemning. Direktoratet er godt i gang med å forberede denne evalueringen. Det satses videre på utviklingsprogrammet Aldring og utviklingshemmede (UAU) som startet opp i 2004 i regi av Nasjonalt kompetansesenter for aldersdemens. Det nasjonale fagmiljøet på området utviklingshemning som ble etablert tidligere i år, skal videre utvikles. I tillegg kommer særlige FOU-tiltak.

Sosial- og helsedirektoratet arbeider også med en oppsummering av kunnskap om sosial- og helsetjenestene til mennesker med utviklingshemning. Departementet vil i samarbeid med direktoratet vurdere eventuelle behov for mer kunnskap og tiltak på feltet.

Jeg ønsker dere lykke til med konferansen, og det videre arbeidet.