Lokalsykehusenes fremtidige rolle

Innlegg til helsepolitisk debatt

Legeforeningens landsstyremøte 10. mai 2006

Av Helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad

Innledning

Jeg vil takke for invitasjonen til å innlede til helsepolitisk debatt for Legeforeningens høyeste organ - landsstyremøtet. Jeg vet at dere som er her i salen, representerer et bredt spekter av leger både geografisk, yrkesmessig og helsepolitisk. Dere er derfor en viktig gruppe for meg å nå fram til. Det gleder meg at Legeforeningen har satt et så viktig tema - lokalsjukehusenes fremtidige rolle - på dagsorden.

Jeg har nylig fått Legeforeningens ferske rapport om lokalsjukehusene i hende, og har lagt merke til at den har vært på bred høring i organisasjonen. Det tyder på engasjement – og jeg vil med interesse sette meg inn i Legeforeningens synspunkter på hva som skal være lokalsjukehusenes rolle i dag og framtida.

Lokalsjukehusene som fundament i helsetjenesten

I likhet med Legeforeningen mener jeg at velfungerende lokalsjukehusfunksjoner skal være helt grunnleggende i helsetjenesten i et langstrakt land som Norge. Det gjelder både nå og i åra som kommer. Lokalsjukehusene har allerede en solid og godt etablert rolle i distriktene, men også i byene. I flere av de største byene er det de store sjukehusene som har ansvar for å dekke behovet for lokalsjukehustjenester til de som bor i området.

Vi har tall som viser at 60-80% av all sjukehusbehandling skjer på lokalsjukehusnivå. Med andre ord snakker vi om at det er lokalsjukehusene og lokalsjukehusfunksjonen ved de store sjukehusene som tar seg av det meste av det som skjer i spesialisthelsetjenesten her i landet.

Regjeringens politikk

Lokalsjukehusene skal tilby tjenester til alle. Folk skal være trygge på at de får den hjelpen de skal ha når de rammes av sjukdom eller blir skadet.

Flere av punktene i Soria Moria-erklæringen peker på viktige utfordringer for hvordan vi vil at helsetjenestetilbudet skal være i framtida. I dette bildet vil lokalsjukehusenes tjenester være helt fundamentale.

Regjeringen vil:

Opprettholde et desentralisert sjukehustilbud med nærhet til fødetilbud og akuttfunksjoner

Ingen lokalsjukehus skal legges ned

Vi vil videreføre arbeidet med å bedre arbeidsdelingen mellom sykehus for å styrke kvaliteten

I tillegg er lokalsjukehus viktige innen flere områder som: sjukehustjenester for eldre, rehabilitering og lindrende behandling.

Hvorfor er lokalsjukehus og desentrale tjenester viktig?

Før jeg går videre vil jeg slå fast at lokalsjukehusene på svært mange områder løser oppgavene sine på en god måte i dag. Vi har pasientundersøkelser som viser at de aller fleste pasientene er godt fornøyde med behandlingen de får. Også den ferske holdningsundersøkelsen som Legeforeningen har lagt fram i dag, bekrefter dette. I samme undersøkelse går det også fram at nærmere 90 % av pasientene er svært tilfreds eller ganske tilfreds med sjukehuset sitt. Dette er et kvalitetsstempel for norsk helsetjeneste.

Men slike tall skal ikke være laurbær å hvile på. Det at vi blir stadig eldre og at flere av oss lever lenger med alvorlige, kroniske sjukdommer gjør at vi må tenke langsiktig når vi planlegger hvordan lokalsjukehusene skal brukes i framtida. Høy levealder er et kvalitetsstempel for velferdsstaten. Men vi kan ikke stikke under en stol at en aldrende befolkning også betyr at flere eldre vil ha behov for helsehjelp.

I år 2040 vil det være dobbelt så mange personer over 67 år i dette landet som det er i dag. Vi forventer også at det blir flere mennesker som lever med kroniske lidelser. I denne forsamlingen nøyer meg med å nevne sjukdommer som KOLS og ulike kreftsjukdommer, som har det til felles at antall sjuke vil stige i årene som kommer. Endring i livsstil har gjort at overvekt og fedme er blitt en folkehelsesjukdom med følgesjukdommer som diabetes, hjerte- og karlidelser og belastningslidelser. Også psykiske lidelser er et økende problem, og dessverre er det stadig flere som sliter med rusproblemer.

Hver enkelt pasient i disse pasientgruppene skal ha tilbud om helsetjenester med høy kvalitet på riktig nivå når de trenger det, uavhengig av lommeboka og hvor de bor i landet. Kronisk sjuke pasienter og sjuke eldre er de som i første rekke trenger nærhet til sjukehustilbudet. Lokalsjukehusenes tilbud må derfor i framtida i større grad rettes inn mot behovene til disse pasientene. Dette er en utfordring jeg tar på største alvor og vi trenger en bevisst satsing for å møte utviklingen.

Det er fagmiljøene – leger og annet helsepersonell - som har ansvar for å utvikle det faglige innholdet. Regjeringen skal sørge for å legge rammer for at dere som fagpersoner kan tilby pasientene gode helsetjenester som er tilpasset de behovene ulike grupper har.

Desentralisering - samhandling

De seinere åra har vi sett at mange lokalsjukehus desentraliserer tjenestene sine videre til distriktsmedisinske sentra, sjukestuer eller desentraliserte poliklinikker. Det er flere vellykkede eksempler på slike tilbud. Jeg vil nevne Finnsnes i Troms, på Ørlandet, i Otta – i tillegg til de vel kjente sjukestuene i Hallingdal og i Alta.

Vi har også gode eksempler på at man har fått til samhandling på tvers av tjenestenivåene. Ullevål universitetssykehus og Oslo kommune er belønnet med pris for et prosjekt om samhandling mellom sjukehus og sjukehjem for å unngå belastende innleggelser. Ved Helse Fonna har man lyktes i å formalisere samarbeidet mellom helseforetaket og kommunene i området. Ringerike sjukehus, som jeg besøkte i høst, er et lokalsjukehus der man har lagt opp til sammenhengende behandlingskjeder for pasienter med de vanligste sjukdomstilstandene. Et siste eksempel er Narvik sykehus, som har etablert et utviklingsprosjekt for ambulant geriatri blant pasienter som hører til sjukehuset.

Dette er noen eksempler blant mange som viser at lokalsjukehusene har en sentral plass i behandlingskjeden. Disse sjukehusene er naturlige samarbeidspartnere for den kommunale helsetjenesten nettopp på grunn av kvaliteter som nærhet til pasientenes hjemsted og at personalet kjenner til lokale tradisjoner, kultur og historie.

Forbedringspotensial

Alt er selvfølgelig ikke strømlinjeformet og rosenrødt. Det finnes områder der vi så langt ikke har lyktes. Sosial- og helsedirektoratet har nettopp rapportert at vi kun i svært begrenset grad har klart å få ned antall korridorpasienter.

I tredje tertial i 2005 var det i snitt 227 personer hver dag som ble henvist til en plass på gangen norske sykehus. Dette kan vi ikke akseptere. Det skal ikke være slik at sjuke mennesker får ei seng bak et skjermbrett når de mest av alt trenger ro og hvile for å bli bra.

Greier vi å få ned antall korridorsenger, vil det være et godt mål for hvordan vi har klart å omstille lokalsjukehusfunksjonen. Det vil også være et godt mål på hvordan sjukehus og primærhelsetjenesten er i stand til å samhandle.

Utfordringen innen spesialisering

Jeg vil si at det på mange måter er positivt at medisinen blir stadig mer spesialisert. Vi kan tilby mer avansert behandling som gjør at vi kan hjelpe flere som vi ikke hadde tilbud til for bare få år siden. Men utviklingen skaper også store faglige utfordringer. Mest tydelig er dette innen kirurgifaget. Tidligere var det den generelle kirurgen som tok seg av det meste. Nå er situasjonen den at de fleste kirurger spesialiserer seg videre slik at de ikke lenger kan utføre de samme inngrepene som en generell kirurg var utdannet til.

En måte å løse denne utfordringen på er at sjukehusene gjennomfører en arbeidsdeling seg imellom. Her er vi på leting etter de gode løsningene som gjerne kan variere fra sted til sted – alt etter hvilke sjukdommer og helseproblemer som finnes blant dem som sokner til lokalsjukehuset og etter hvilke andre sjukehus som er i nærheten. For eksempel er det naturlig å tenke seg at det er behov for ortopedispesialister ved sjukehus i områder som har store alpinanlegg, bare for å nevne ett eksempel.

Utfordringene må ses i lys av utviklingen i spesialistutdanningen og spesialiststrukturen for leger. Legeforeningen vil være en viktig aktør å ha kontakt med på dette området.

Medisinsk-teknologisk utvikling

Det går raskt i svingene med den medisinsk-teknologiske utviklingen. Behandlingstilbudene blir bedre. Noen tilbud skal sentraliseres, for eksempel kreftkirurgien, og her vil jeg berømme de regionale helseforetakene for å ha tatt tak i utfordringen. Vi har sikre tall på at overlevelsen, for eksempel ved eggstokkreft, er bedre når pasientene blir operert ved spesialiserte avdelinger der kirurgene behandler mange pasienter og får bred erfaring med den type inngrep de skal utføre. Da ser jeg ingen grunn til at ikke slike spesialiserte inngrep skal gjøres der, og ikke ved et mindre sjukehus som kanskje bare behandler et fåtall tilfeller i året.

Teknologiske nyvinninger har gjort det mulig å utføre en del typer behandling ved det lokale sjukehuset. Jeg tenker på telemedisinske framskritt der videokonferanser er tatt i bruk på en rekke felt som psykiatri, kardiologi og kreft. Endringer innen datateknologi og telemedisin åpner dermed muligheten for at lokalsjukehuset kan samarbeide med helsepersonell i kommunen eller ved distriktspsykiatriske sentre, eller at høyspesialiserte sjukehus kan veilede leger ved lokalsjukehusene innen for eksempel kardiologi.

Ambulansetjeneste - akuttberedskap

En god prehospital tjeneste og akkuttmedisinsk behandlingskjede er viktig for at folk skal være trygge på at hjelpen er der når de har behov for det. Vi har en av verdens beste ambulansetjenester, som skal bringe pasientene til riktig behandlingssted ut fra diagnose eller skadeomfang. Personalet ved lokalsjukehusene skal være i stand til å stabilisere pasienten i den akutte fasen. Deretter er det sjukdomstilstanden som avgjør om pasienten skal behandles ved lokalsjukehuset – eller sendes videre til et mer spesialisert tilbud.

Hvor omfattende akuttberedskap vi skal ha ved det enkelte lokalsjukehus, må vurderes i en helhet. Med det mener jeg at det må vurderes i forhold til hvor mange pasienter med ulike tilstander som blir behandlet ved det (pasientvolum), hvor lange avstander det er til andre sjukehus og vurderinger knyttet til den prehospitale beredskapen. I denne type avveininger må det være rom for lokale tilpasninger. Slike vurderinger er en sentral oppgave for de nyvalgte styrene både ved lokale og regionale helseforetak.

Fødetilbudet

I Soria Moria-erklæringen har vi slått fast at vi vil opprettholde et desentralisert fødetilbud. Stortinget har vedtatt at fødselsomsorgen skal være desentralisert og differensiert, altså fordelt mellom kvinneklinikker, fødeavdelinger og fødestuer. I tillegg er det behov for at svangerskapsomsorgen og fødetilbudet ses på som en helhet i større grad enn i dag. Målet er at pasientene kan være trygge på at de møter et forutsigbart system der de ulike leddene og nivåene har gode rutiner for samarbeid.

Vi har faglig dokumentasjon for at slik samordning gir bedre kvalitet, færre tekniske inngrep og at de fødende utsettes for færre rifter under forløsningen. I Norge har vi høye tall for slike skader hos fødekvinner, sammenliknet med for eksempel Finland. Der har de klart redusere antall rifter dramatisk ved å sette inn systematiske tiltak der de har avdekket svikt.

Kvalitet – avgjørende for lokalsjukehusene

God kvalitet i behandlingstilbudet er den beste garantien for å bevare og utvikle lokalsjukehusene. Lokalsjukehus som ikke kan vise til god kvalitet, vil etter hvert bli valgt bort av pasientene i fritt sjukehusvalg. Jeg legger vekt på at forskning er viktig for å utvikle et godt og attraktivt fagmiljø. Regjeringen vil legge til rette for forskning og fagutvikling ved lokalsjukehusene, også ved at leger og annet helsepersonell kan samarbeide med fagmiljøer ved universitetssjukehusene.

Jeg vil også si at kvalitet kan utvikles ved å sørge for hensiktsmessig arbeidsdeling mellom sjukehus som ligger nær hverandre. Ikke alle sjukehus kan eller skal gjøre alt, og ikke alle tilbud er like påkrevd å ha i nærheten. I denne sammenheng vil jeg legge vekt på at våre prehospitale tjenester skal være i stand til å bringe pasientene til riktig behandlingssted ut fra hvilken diagnose det gjelder.

Men jeg er klar over at funksjonsfordeling mellom sjukehus har en grense. Det er uheldig dersom arbeidsdelingen fører til at pasienter som trenger hjelp fra flere spesialister, skal sendes fra sykehus til sykehus. Igjen er det snakk om å finne de gode lokale løsningene, der ulike hensyn blir veid opp mot hverandre.

Avslutning

Denne regjeringen ser det som en viktig oppgave å videreutvikle lokalsjukehus og lokalsjukehusfunksjoner. Vi vil at lokalsjukehusene skal inngå i en helhetlig behandlingskjede med primærhelsetjenestenes tilbud på den ene siden og de mer spesialiserte tjenestene på den andre. Jeg kommer til å følge opp dette arbeidet framover – ikke minst vil lokalsjukehusenes rolle bli et viktig område i den Nasjonale helseplanen som regjeringen vil presentere til høsten.

Oppsummering:

I Soria Moria-erklæringen var regjeringen klar på at ingen lokalsykehus skal legges ned. Våre ambisjoner for lokalsjukehusene stopper ikke der, vi ønsker å styrke og tydeliggjøre lokalsjukehusfunksjonen.

Samtidig må lokalsjukehusene rustes opp til å møte framtidas utfordringer og de muligheter som ligger i teknologisk utvikling.

Lokalsjukehusenes fortrinn – nærhet til pasienten – må utnyttes bedre, til beste for pasienter som har et særlig behov for helsetjenester i sitt nærmiljø bl.a. sjuke eldre og kronisk sjuke.

Lokalsjukehusene skal fortsatt være en trygghetsbase for lokalbefolkningen. Det betyr at sjukehusene skal være i stand til å stabilisere akutte skade- og sykdomstilfeller, at vi skal ha en ambulansetjeneste av høy kvalitet og en avklart akuttmedisinsk behandlingskjede.

I dette arbeidet har dere, legene, en sentral rolle. Dere innehar den fremste ekspertisen på mange av de utfordringer vi står framfor. Jeg tar derfor i mot alle innspill og forslag fra dere med åpne armer og imøteser debatten her i dag.

Jeg ønsker dere lykke til med landsstyremøtet!