Regjeringens planer for svangerskap og fødselshjelp

Innlegg av helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad på årsmøte for fylkeslederne i Den norske Jordmorforening, 24. oktober 2006, Gardermoen Hotell Clarion

Kjære alle sammen

Takk for invitasjonen til dere som er fylkesledere i Den Norske Jordmorforeningen og som representerer 2 000 av landets jordmødre. Jeg er glad for å få anledning til å snakke om et svært viktig tema som kontinuitet og helhet som berører så mange. Det viktigste i livet er barna – de er også viktigst i politikken. Derfor er den jobben dere og deres kolleger gjør av stor betydning for hvordan våre barns liv og framtid blir. Jeg er opptatt av å få gode ideer fra dere.

• Som dere vet har vi mer enn 56 000 fødsler i året her i Norge. Det betyr at store deler av befolkningen kommer i kontakt med svangerskaps- og fødselsomsorgen – direkte eller indirekte – som vordende foreldre, besteforeldre og som annen familie og venner av kommende fedre og mødre.
• Det er nær 100 % oppslutning om svangerskapsomsorgen og ca 98 % av fødsler foregår i fødeinstitusjoner. Dermed utgjør fødslene en vesentlig del av helsetjenesten både i kommunene og ved institusjonene. Det betyr at kontinuitet og helhet i svangerskaps- og fødselsomsorgen er temaer som engasjerer dere, og som jeg vet skaper debatt.

Nasjonal helseplan

For et par uker siden la regjeringen fram Nasjonal helseplan 2007-2010 sammen med statsbudsjettet. I denne planen skisserer vi hvordan de ulike leddene og nivåene i helsetjenesten er lenket sammen og er avhengig av hverandre for at tilbudet til brukerne skal bli best mulig.

Helhet og samhandling er framhevet som en av de viktigste bærebjelkene som skal prege helsetjenestene våre fremover. Det gjelder selvfølgelig også svangerskaps- og fødselsomsorgen, der målet er at vi kan tilby trygge tjenester av høy kvalitet, og at de skal være likeverdig over hele landet. Jeg vet at det ikke er jordmødre i alle kommuner. Det bør det bli! Og det bør bli større stillingsbrøker slik at valgmulighetene for kvinnene blir reell. Derfor er mer penger til kommunene avgjørende viktig slik regjeringen legger opp til.

Som denne forsamlingen er godt kjent med, er det lagt opp til en desentralisert modell for svangerskaps- og fødselsomsorgen i Norge. Dette er i tråd med Stortingets behandling av stortingsmeldingen Om akuttmedisinsk beredskap i 2000 (St.meld. nr. 43 (1999-2000). Regjeringen mener at en desentralisert modell er et godt utgangspunkt for å få til kontinuitet og helhet i tjenestene til gravide og fødende.

Hva mener vi egentlig med kontinuitet?

Å være gravid er en sårbar men også lykkelig fase i livet der trygghet og forutsigbarhet betyr mye for alle kvinner. Det er ikke vanskelig å forstå at et flertall av de gravide ønsker å forholde seg til et fåtall personer gjennom hele svangerskapet – aller helst i nærheten av der de bor. Det skulle også bare mangle! Samtidig er det et krav at disse personene er topp faglig kvalifisert og at de vet å henvise kvinnen videre når det er behov for det.

Mange av utfordringene vi står overfor i fødsels- og svangerskapsomsorgen må løses lokalt i kommunene av helsepersonellet som har med de gravide å gjøre. Samtidig er det viktig at primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten samarbeider godt. Det er spesialisthelsetjenesten som har ansvar for å utvikle strategier for hvordan vi skal få til et best mulig desentralisert tjenestetilbud. Jeg har gitt de regionale helseforetakene i oppdrag å ta initiativ til samarbeid med primærhelsetjenesten om tiltak for bedre samhandling mellom tjenestenivåene.

Eksempler på hva som er gjort for å bedre samhandlingen er for eksempel å få til forpliktende samarbeidsavtaler mellom kommuner og spesialisthelsetjenesten, å bygge ut elektronisk kommunikasjon (IKT) og at alle nivåer i helsetjenesten arbeider systematisk med å få til gode behandlingskjeder. Å lage gode rammer for hvordan helsetjenesten skal samhandle, vil også ha betydning for utvikling av en helhetlig og sammenhengende svangerskaps- og fødselsomsorg.

Oppfølging i svangerskapet

Jeg er opptatt av at vordende foreldre skal få et godt og fullverdig tilbud om svangerskapsomsorg. Det innebærer blant annet at kvinnene og deres familier skal kunne velge om de ønsker å bli fulgt opp hos lege eller jordmor eller som et tredje alternativ - ved at disse yrkesgruppene samarbeider.

Det er satt i gang en rekke tiltak de senere årene for å nå dette målet, blant annet:

• Gravide skal få tilbud om å gå til svangerskapskontroll i tilknytning til helsestasjon
• Privatpraktiserende jordmødre kan inngå driftsavtale med kommunen, og motta refusjon fra trygden for svangerskapskontroller. Refusjonsordningen trådte i kraft i 2004 og ble utvidet i 2005 og 1. januar 2006.
• Retningslinjer for svangerskapsomsorgen ble ferdigstilt våren 2005. Sosial- og helsedirektoratet arbeider nå med å sette i verk retningslinjene i samarbeid med Nasjonalt råd for fødselsomsorgen. I disse retningslinjene anbefales blant annet at: ”Omsorg til kvinner med normale svangerskap bør gis av jordmor eller allmennlege, eller gjennom et samarbeid mellom allmennlege og jordmor”.

Alle disse tiltakene bygger opp under at den gravide selv kunne velge hva slags type svangerskapsomsorg hun vil ha. Men en forutsetning for slik valgfrihet er at det er tilstrekkelig tilgang på personell, i dette tilfellet fastleger og jordmødre. Siden slutten av 1990-årene har departementet arbeidet for å få bedre stabilitet i legedekningen, og evaluering av fastlegeordningen viser at utviklingen er positiv de fleste steder. Når det gjelder jordmordekningen er vi fortsatt et stykke unna målet, før vi kan si at tilbudet til de gravide er likt for alle over hele landet. Men jeg vil si at det er grunn til å glede seg over at antall årsverk i jordmortjenesten i kommunene har økt de siste ti årene. Men vi er ikke i mål!

Hvor skal kvinner føde?

En viktig grunn til at regjeringen ønsker å opprettholde et desentralisert fødetilbud er at kvinner skal ha et trygt tilbud nærmest mulig der de bor. I et land som Norge med spredt befolkning, store geografiske avstander og til tider værhardt klima, bør vi unngå for lang reisevei for fødende. For at et desentralisert ilbud skal være faglig forsvarlig og være organisert på en hensiktsmessig måte, er det derfor behov for å differensiere fødetilbudet.

Som alle her i salen er klar over, pågår det prosesser for å differensiere fødetilbudet ved sjukehus som har mange fødsler hvert år. Dette kommer i tillegg til jordmorstyrte fødestuer i distriktene og jordmorstyrte fødestuer ved sjukehus som har et fåtall fødsler hvert år. Ved flere av disse fødestuene ivaretas helheten og kontinuiteten ved at de samme jordmødrene ivaretar svangerskapsomsorgen og bistår ved fødselen.

De senere årene har vi sett at omlegging til et mer differensiert fødetilbud kan være krevende prosesser. Jeg er i likhet med dere opptatt av at tilbudet må ha høy kvalitet. Dersom tilbudet skal fungere tilfredsstillende, er det viktig at helsepersonellet kjenner til og bruker seleksjonskriteriene for lav- og høyrisikofødsel og at det er klare rutiner ved fødeinstitusjonene for hva som skal gjøres når det oppstår en akutt situasjon for en fødende kvinne. Jeg er glad for å kunne si at nær sagt alle fødeinstitusjoner har slike seleksjonskriterier som skal sikre at kvinner føder på rett nivå etter tilstand og risiko.

Jeg skal nå sette ned et utvalg som skal se på virksomheten ved lokalsjukehusene. Det er naturlig at dere har en plass i dette, og Nina Schmidt er med som deres representant i utvalget.

Nasjonal kompetansesenter for kvinnehelse

At fødeinstitusjonene har gode seleksjonskriterier kom fram i et landsomfattende tilsyn med fødeinstitusjonene som Statens helsetilsyn gjorde i 2004. Konklusjonen var svært oppløftende: Norge er et av verdens tryggeste land å føde i. Jeg mener at dette sier mye om at vi er på riktig vei med hvordan vi organiserer tjenestene, og ikke minst sier dette mye om at vi har dyktige fagfolk til å skjøtte denne viktige tjenesten.

Likevel trengs det mer forskning på svangerskaps- og fødselsomsorg. Grunnene til dette er flere. En grunn er at kvinner i dag venter lenger med å få barn, en annen grunn er at avansert medisin utvider mulighetene for å hjelpe kvinner som har kroniske sykdommer som påvirker deres evne til å få barn.

Svangerskaps- og fødselsomsorgen som tilbys gravide i Norge skal være kunnskapsbasert og faglig oppdatert med det siste aktuelle på forskningsfronten. Kvinnehelse er et prioritert felt for denne regjeringen, noe vi tydelig har markert i Soria-Moria der det står at vi skulle etablere et nasjonalt kompetansesenter for kvinnehelse. Det var derfor en spesiell glede for meg at jeg allerede 8. september i år kunne klippe snora til Nasjonalt kompetansesenter for kvinnehelse ved Rikshospitalet-Radiumhospitalet. Kompetansesenteret er en viktig del av oppfølgingen av kvinnehelsestrategien for 2003-2013. Det var stor entusiasme blant fagfolk og politikere både for å få dette senteret på plass og ikke minst for å drive det i tida framover. Svært mye av aktiviteten som skal foregå ved senteret, skal være knyttet til reproduktiv helse, svangerskap og fødsel.

Svangerskaps- og fødselsomsorgen angår store deler av befolkningen. Det å få barn er en av de største begivenheter både i kvinners og menns liv. Mange vil oppleve det som en fantastisk opplevelse mens noen vil erfare at en fødsel kan være en dramatisk situasjon. Svangerskap og fødsel er for mange den første og kanskje eneste kontakten de har med helsevesenet, og det betyr mye å sitte igjen med gode inntrykk fra denne perioden.

Jeg er derfor opptatt av at den gode svangerskaps- og fødselsomsorgen utvikles videre, og vi trenger tett og godt samarbeid med engasjerte jordmødre for å få dette til. Jeg er glad for at temaet står høyt på dagsorden i Den Norske Jordmorforening.

Jeg vil benytte anledningen til å ønske dere god arbeidsøkt på dette landsstyret.