Samarbeid mellom psykiatrien og politiet

Konferanse torsdag 6. april 2006

Åpningsinnlegg av statssekretær Rigmor Aasrud, helse- og omsorgsdepartementet

Kjære konferansedeltakere!

Jeg vil innledningsvis benytte denne anledningen til å takke kompetansesenteret for sikkerhets, - fengsels- og rettspsykiatri for Helseregion Øst og Helseregion Sør for initiativet til denne konferansen. Det er et viktig emne og viktige spørsmål som står på dagsorden her i dag. Dette også sett i lys av de tragiske hendelsene forrige uke.

I svært mange tilfeller er det politiet som først kommer i kontakt med psykisk syke mennesker i akutte og nødlignende situasjoner. Og jeg vil benytte denne anledningen til å gi min honnør til politiet for den innsatsen de her gjør! Det er utfordrende situasjoner politiet her stilles overfor, og på kort tid må det foretas vanskelige avveininger og valg. Jevnt over løser politiet dette på en svært god måte.

Jeg har også lyst til å understreke at helsetjenesten generelt sett yter en god akutthjelp, men dessverre ikke alltid. I noen tilfeller blir politiet avvist av helsevesenet når de kommer med pasienter med psykisk sykdom. Dette er en uverdig situasjon – først og fremst for den syke – men også overfor en samarbeidspart som politiet.

Etter denne innledningen syntes jeg på en konferanse som dette at det er viktig å understreke at psykisk lidelse i seg selv ikke har noe med farlighet å gjøre. Tross alt er det ca 100.000 mennesker per år til behandling i spesialisthelsetjenesten for en eller annen psykisk lidelse.

Det er viktig å være klar over at bare en liten del av den vold som skjer i Norge begås av mennesker med psykiske lidelser. Det er imidlertid slik at straffbare handlinger som begås av mennesker med psykiske lidelser ofte blir gjenstand for stor offentlig oppmerksomhet, med de konsekvenser det får for helsepolitiske vurderinger. Handlingene bidrar til å gi et uheldig fokus på psykiske lidelser, og kan virke hemmende på satsningen innen psykisk helsefeltet ved et offentlig press for etablering av institusjoner med betydelig sikkerhetsnivå. Handlingene bidrar videre til å bygge opp under mytene knyttet til psykiske lidelser, og bidrar til å stigmatisere en stor pasientgruppe.

Et godt samarbeid mellom psykiatrien og politiet er i denne sammenheng et sentralt element sett ut fra et forebyggingsperspektiv. I den utstrekning samarbeidet vil kunne bidra til å hindre unødvendige voldshandlinger begått av mennesker med psykiske lidelser har samarbeidet stor betydning for vårt videre arbeid med psykisk helse feltet.

Jeg er kjent med at politiet ved flere anledninger har påpekt misnøye med samarbeidet med det psykiske helsevernet. Det er viktig for meg å presisere at det psykiske helsevern ikke kan overta politiets oppgaver i alle såkalte ”psykiatritilfeller”. Blant annet vil det være situasjoner hvor det må brukes tvang, og da er politiet eneste myndighet til å utøve dette i samfunnet. Jeg mener likevel å ha grunnlag for å hevde at dette samarbeidet er på bedringens vei. Jeg vil i denne sammenheng vise til at det er etablert et fast samarbeidsforum mellom Politidirektoratet og Sosial- og helsedirektoratet, for bl.a. å forenkle samarbeid i ”krisesituasjoner”. Sosial- og helsedirektoratet og Politidirektoratet samarbeider for eksempel nå om et felles rundskriv som vil klargjøre ansvars- og oppgavefordeling og rammer for samarbeid mellom politi og helsetjenesten i forhold til psykisk syke, samt omtale politiets bistandsplikt i forbindelse med tvungent psykisk helsevern. Det oppfordres her til lokale samarbeidsrutiner mellom helsetjenesten og politi for bl.a. å forbedre akutte situasjoner til beste for pasienten. Det presiseres videre at politiet kun skal yte nødvendig bistand i forbindelse med tvungent psykisk helsevern. Bruk av politiet som ren transporttjeneste til og fra institusjonen vil ikke være forenlig med dette. Vi forventer at rundskrivet er ferdig i løpet av et par måneder.

Videre har departementet ovenfor de regionale helseforetakene påpekt de utfordringer som er knyttet til at ulike instanser er tillagt ansvar når det gjelder håndtering av mennesker med psykiske lidelser. Samtlige helseregioner er bedt om å etablere kontakt mot relevante ansvarlige instanser på regionalt nivå for å identifisere ulike problemstillinger og etablere strategier og tiltak som kan avklare samarbeidsstrukturen i de enkeltsituasjoner der dette er nødvendig. Dette skal Helse- og omsorgs­departementet følge videre opp overfor de regionale helseforetakene. Her i Oslo er det for eksempel etablert et nettverk mellom politiet og psykisk helsevern i regi av sikkerhets­psykiatrien, noe vi kommer til å få høre mer om under denne konferansen.

Helsetjenesten er ansvarlig for å yte øyeblikkelig hjelp og nødvendig helsehjelp til mennesker med psykiske lidelser. Regjeringen arbeider for å øke tilgjengeligheten til DPS’ene og tydeliggjøre deres ansvar og oppgaver ved akutte kriser. Et sentralt punkt her er etablering av ambulante akutteam ved samtlige DPS, en tjeneste som anbefales også å være tilgjengelige på kveldstid og i helger. Hensikten er å sikre en rask og god tilgjengelighet både for primærhelsetjenesten og for de hjelpsøkende.

Ved å etablere en akutt- og kriseberedskap ved DPS’ene, for eksempel i form av egne akutteam som kan rykke ut, vil det psykiske helsevernet selv bli i stand til å håndtere mange av de utrykningene og transportene som politiet i dag utfører. Dette vil gi pasientene den helsefaglige oppfølgingen de trenger og har krav på, og samtidig frigjøre viktige politiressurser til annet arbeid. En slik akutt- og kriseberedskap vil også gjøre det mulig for politiet å få en rask vurdering av det psykiatriske behandlings­behovet hos de personene som de er i befatning med. Disse tiltakene er i stor grad inspirert av erfaringene fra England, hvor man siden 1999 har arbeidet systematisk for å øke tilgjengeligheten til tjenestene for personer i en akutt krise. Et viktig virkemiddel i forhold til dette har vært etableringen av egne akutt-/kriseteam (Crisis Resolution Teams) som rykker ut og gir behandling i hjemmet ved alvorlige kriser, som et alternativ til innleggelse i akuttavdeling. Bakgrunnen for denne satsningen har mange likhetstrekk med den situasjonen vi i dag opplever mange steder i Norge: problemer med å få adekvat hjelp i akutte krisesituasjoner og problemer med overbelegg ved akuttavdelingene. Erfaringene med bruk av akutt/kriseteam i England viser at en lokalbasert akuttberedskap 24 timer i døgnet som kan intervenere i hjemmet, kan forhindre innleggelse i akuttavdeling i opptil 2/3 av tilfellene. Brukertilfredsheten er dessuten høyere en ved tradisjonell sykehusbehandling. Dersom det er nødvendig og den beste løsning skal imidlertid innleggelse i døgninstitusjon være et alternativ for pasienten.

En kartlegging av akuttpsykiatrien foretatt av Sosial- og helsedirektoratet våren 2005 avdekket store variasjoner mellom helseforetakene med hensyn til dekningsgrad (antall plasser), beleggsprosent og andel utskrivnings­klare pasienter i avdelinger. De regionale helseforetakene er derfor i bestillingsdokumentet for 2006 bedt om å gjennomgå kapasiteten i akutt-tjenesten for å sikre at tilgjengelighet og kvalitet blir ivaretatt i akutte situasjoner. Departementet har videre bedt Sosial- og helsedirektoratet gjennomføre et prosjekt i samarbeid med de regionale helseforetakene for å vurdere behovet for antall nye plasser og andre tiltak som bør igangsettes ved de akuttenheter som i dag har for høy beleggsprosent eller skriver ut for tidlig.

Når helsetjenesten samarbeider med andre etater, som for eksempel politiet, dukker ofte problematikken om forholdet til taushetsplikten opp. Vi skal få høre mer om dette under denne konferansen. Kort vil jeg her bare fremheve betydningen av et tillitsfullt forhold mellom pasient og helsevesen. Psykiatriske pasienter vil kunne la være å søke hjelp dersom de har en oppfatning av at det er "åpen kanal" til politiet. Når dette er sagt vil jeg understreke at det finnes unntaksbestemmelser som langt på vei ivaretar politiets behov for informasjon. Det er viktig at helsepersonell er kjent med dette regelverket og gir politiet den informasjon som er nødvendig og lovlig. Vi må ikke komme i en situasjon der helsetjenesten ”gjemmer” seg bak taushetsplikten for å unngå et nødvendig og hensiktsmessig samarbeid.

Med disse ord vil jeg igjen takke for initiativet til denne konferansen som jeg håper vil bidra til en gjensidig forståelse og styrket samarbeid mellom den psykiske helsetjeneste og politiet.

Jeg ønsker dere alle lykke til med konferansen!