Åpning av Demensdagene 2007

Kjære alle sammen

• Det er en stor glede for meg å åpne Demensdagene 2007. Demensdagene retter oppmerksomheten mot en våre viktigste velferdsutfordringer – omsorg og hjelp til mennesker med demens.

• Demensomsorg handler selvsagt om den demente og de nærmeste pårørende. Men på en måte så handler demensomsorgen om oss alle. Det handler om menneskeverd, og hva slags verdier vi skal bygge samfunnet vårt på.

• I år er det ellevte gang Demensdagene arrangeres. Jeg vet at mange som jobber i pleie- og omsorgssektoren, er svært fornøyd med det faglige påfyllet de har fått på disse dagene.

• Jeg synes det er ekstra hyggelig at Demensdagene har tittelen ”En rød tråd –  fra enkelttiltak til helhetlig plan”. Det er nettopp det regjeringas Demensplan 2015 skal være: En rød tråd gjennom demensomsorgen – fra planleggere og beslutningstakere og ut til tjenestene, brukerne, de pårørende og alle flotte ansatte.

• I dette arbeidet er Demensplanen 2015 et viktig verktøy: Sammen skal vi få til et bedre tjenestetilbud til mennesker med demens og deres pårørende. Målet er at hver enkelt som er dement, opplever trygghet og mening i hverdagen og har gode øyeblikk, til tross for alvorlig sykdom og funksjonssvikt.

• Planen vår heter ”Den gode dagen”. Alle tiltak og tjenestetilbud vi setter inn, skal gi muligheter til å oppleve en god ny dag. Når korttidsminnet svikter og tanken på framtida er dyster – da blir det desto viktigere å leve godt her og nå og konsentrere seg om dagen i dag.

• På mine mange reiser rundt om i landet møter jeg ofte brukere og pårørende som forteller om slitsomme og krevende hverdager. Men de forteller også om de gode dagen og gode øyeblikk.  På Vålerenga Bo og servicesenter var det en medarbeider som fortalte en historie om det gode øyeblikket. Den vil jeg dele med dere: 

• Over regnbuen
Hun hadde fått hjelp til å flytte seg fra rullestolen og over i en lenestol.
Hun stryker en hånd gjennom det tynne, hvite håret og lukker øynene. Hva tenker hun på?
Hun har poser under øynene og hun har rynker og furer som tegn på et langt liv.
Vil du høre på musikk? Den gamle damen nikker.
Skal vi ta en tur over regnbuen med Judy Garland, ”Over the rainbow”?
Ja, dit vil jeg dra! Svarer hun og øynene våre møtes.

• Jeg har vært på mange sykehjem og deltatt i sang og dans. Det slår meg hvor lite som skal til for å skape gode øyeblikk i livet til de som lever med demens.

• Vi står overfor store omsorgsutfordringer i åra som kommer. Vi lever lenger og det er det beste kvalitetsstemplet som finnes. Men det betyr også at tallet på mennesker med demenslidelser vil øke. I dag er det 66 000 mennesker som lever med demens, i 2040 vil tallet være rundt 135 000.

• Demens har dessverre vært lavt prioritert – i spesialisthelsetjenesten og i tjenestene lokalt. Mange steder er ikke tilbudet tilrettelagt for mennesker med demens og kognitiv svikt: verken bygningsmessig, organisatorisk eller faglig. Det er også mangel på plasser og de ansatte har ikke god nok kunnskap om demenslidelser.

• Dere vet bedre enn mange andre at demens er en tung og alvorlig sykdom. Den griper inn i livet på alle områder, og den som er syk – dør langsomt. Mange pårørende beskriver det som å miste en av sine nærmeste mens de fortsatt lever.  Sjukdommen rammer nære vennskap og fellesskap –  fordi det ofte er knytta skam og usikkerhet til det å ikke fungere som før i forhold til andre mennesker. Det er ikke bare den som er syk som trekker seg tilbake – ofte er også folk i omgivelsene usikre på hvordan de skal forholde seg. Dette er et av de første, triste tegnene på at noe er galt.

Demensplan 2015 har 3 hovedsatsingsområder:

• Vi skal få flere tilpassede botilbud. Til tross for at 80 prosent av de som bor i sykehjem har en demenslidelse, er mange sykehjem ikke bygd og tilrettelagt for dagens brukere med demens.

• Derfor skal vi bygge mer og annerledes og modernisere ved hjelp av et nytt investeringstilskudd til sykehjem og omsorgsboliger som er foreslått på statsbudsjettet for 2008. Bygningene skal tilpasses mennesker med demens. Da er stikkordet at ”smått er godt”. Små sykehjemsavdelinger og bokollektiv med dører ut i hagen er bedre enn gammeldagse sykehjem med store avdelinger og lange korridorer. Jeg har sett og hørt om botilbud med vakre sansehager i alle deler av landet –  i Karasjok, Nordreisa, Saltdal, Marnadal og Sarpsborg, for å nevne noen eksempler. Nå skal vi bygge flere boliger med sansehager og uteareal, til glede både for beboere og ansatte.

• Det andre som vi må bruke tid og krefter på, er å øke dagtilbudene til mennesker med demens. Bare 4 prosent av demente som bor i eget hjem, har et dagtilbud. I mange kommuner er nettopp aktivitetstilbud på dagtid det manglende leddet i omsorgskjeden. Disse tilbudene er viktige fordi de gir gode opplevelser og mening i hverdagen. Slike tilbud er like viktig for de pårørende som får avlastning – det betyr mye for å klare å stå i en krevende omsorgssituasjon.

• Kommunens ansvar for dagtilbud, er presisert i rundskrivet Aktiv omsorg.  Her legger vi spesielt vekt på betydningen av dagaktivitestilbud for mennesker med demens.

• Regjeringa har styrka kommuneøkonomienm, og vi har mål om å få til 10 000 nye årsverk innen utgangen av 2009. Her er vi på god vei til å oppfylle målet allerede.  10 000 nye årsverk betyr også en kraftig utbygging av dagaktivitetstilbud. Den nye tilskuddsordningen til sykehjem og omsorgsboliger skal også finansiere fellesareal med rom for dagaktiviteter.

• I Demensplanen har vi et program med gode modeller for dagtilbud til mennesker med demens. Målet er at alle kommunene i 2015 skal ha et dagtilbud for mennesker med demens, enten i eget hjem, i sykehjem eller som dagsentertilbud. Vi prøver ut dette i 15 kommuner til neste år.

• I Vågå kommune har de et tilbud som kalles ”Grønn omsorg”. Dagtilbudet er på Klones – et gammelt gårdsanlegg som har vært landbruksskole. Brukerne er svært fornøyde og jeg siterer en av dem:  ”Det er medisin alt oss gjer på Kloster” og ”Dette er den beste dagen på mange år”. Dagsenteret er oppe tirsdag og fredag, og etter en fredag på Klones, sa en av de gamle: ”Hadde det enda vore tysdag i morgon…!” 
For meg er dette et bilde på hvor viktig det er med gode møter og opplevelser sammen med andre.

• Det tredje området er ikke minst viktig: Vi skal sikre økt kunnskap og kompetanse. Demens er fortsatt i noen grad preget av uvitenhet, skyld og tabuer. Det er også mangel på kunnskap om demens blant fagfolk og i samfunnet ellers. 

• Gjennom Demensplan 2015 skal vi spre ideer om pårørendeskoler (for eksempel Kirkens bymisjon) og samtalegrupper, vi skal sette i gang en informasjonskampanje om demens. Vi skal styrke samarbeidet med frivillige organisasjoner og alle ansatte skal få lære mer om demenssykdommer gjennom forskjellige opplæringstiltak. Vi skal styrke videreutdanningstilbudet innen demens og geriatri, og vi arbeider med en opplæringspakke for ansatte som ikke har helse- og sosialfaglig utdanning.

• Det er viktig å styrke den medisinske kompetansen både lokalt og ved tettere oppfølging fra spesialisthelsetjenesten. Vi har tall på at opptil 50 prosent av alle brukere i sykehjem – som har sikre tegn på demens – ikke er blitt diagnostisert. Når demensplanen er gjennomført i 2015, skal den enkelte bruker skal være sikret utredning og diagnostisering når det er mistanke om demens.

• Legetjenesten i sykehjem skal bli bedre. Sykehjemsmedisin må få en viktig plass i legenes grunnutdanning. Jeg mener også at det skal stilles krav til alders- og sykehjemsmedisin i spesialistutdanningen i allmennmedisin. Vi holder på å endre turnusforskriften for leger, slik at alle skal få tjeneste i sykehjem. Geriatri er et spennende fagfelt som er i rask vekst – og det er en spesialitet som det uten tvil vil være behov for i årene som kommer.

• Sett i lys av hvor mange mennesker dette angår, er det for lite forskning på demenssykdommer. Vi har for liten kunnskap om grupper med særskilte behov og vi vet for lite om hvordan ulike behandlinger virker.  Innsatsen på forskningsfeltet skal økes: Vi skal sette i gang et nordisk samarbeidsprosjekt om yngre personer med demens og minoritetsspråklige som utvikler demens. Vi har også et program for å utvikle gode modeller for miljøterapeutiske tiltak. I statsbudsjettet for 2008 skal forskningsinnsatsen på demens styrkes med 5 millioner kroner, og det skal styrkes ytterligere i årene framover.

• Mitt ønske er at Demensplan 2015 skal løfte demensomsorgen både nasjonal og lokalt. Men vi er avhengig av samarbeid og innspill fra dere som er ansatt i tjenesten, for å videreutvikle gode omsorgstjenester for mennesker med demens og deres pårørende.

• Jeg vil avslutte med et dikt av Åse Marie Næsse. Hun har skrevet flere dikt om forholdet til sin demenssjuke mor i diktsamlinga Vinterhuset. Diktet jeg vil dele med dere heter Lys-sekund.

• Etter lange timer i vanskeleg-landet
Austanfor sol og vestanfor meining
med denne stilleståande dialogen
mellom hennar forvirring og mi fortviling -
Når endeleg gråten den forløysande,
vellar opp frå botnen av ein barndom
og eg kastar meg i fanget hennar
ein trøystar som treng å bli trøysta -
da er det at det skjer eit mirakel
og alt er omskapt til klårleik:
Ho stryk meg over håret og er mor
og røysta er fast som før i tida:
- Eg er så forferdeleg glad i deg, veit du
Eg veit ikkje ennå om det er sant
at kjærleiken er sterkare enn døden
men eg veit, eg veit frå i dag av
at kjærleiken er sterkare enn livet

• Næsse setter ord på hva nærhet til familie og lokalsamfunn betyr, og hun viser at sjukdom og funksjonssvikt ikke er til hinder for å vise kjærlighet og omsorg for mennesker man er glad i.

• Da jeg lanserte Demensplanen 2015 i oktober, var det flere fra ”Nasjonalt Kompetansesenter for aldring og helse” til stede, blant annet Knut Engedal og Arnfinn Eek. Jeg vil bruke denne muligheten til å takke Kompetansesenteret for den viktige rollen dere har i dette arbeidet. 

• Jeg vil også takke hver og en av dere som deltar her i dag og som brenner for at demensomsorgen i Norge skal bli bedre. Jeg gleder meg til videre samarbeid med dere alle, når vi skal gjennomføre Demensplan 2015.

• Lykke til med Demensdagene 2007.