Åpningstale Norske kvinners sanitetsforening

Kjære landsmøte, kjære alle sammen!

Takk for invitasjonen til å åpne Norske Kvinners Sanitetsforening sitt 45. årsmøte. Det er en glede for meg å treffe så mange engasjerte og dyktige mennesker, som gjennom lokalt arbeid, forskning og utviklingsprosjekt og deltakelse i samfunnsdebatten arbeider for et bedre og tryggere samfunn.
Norske Kvinners Sanitetsforening har gjort et banebrytende og viktig arbeid ved å sette kvinnehelse og omsorgsberedskap på dagsorden, og er et sentralt og nødvendig supplement til de oppgaver det offentlige er satt til å løse.
Samfunnet står overfor krevende omsorgsutfordringer de neste tiårene. Vi vet at disse ikke kan overlates til helse- og sosial tjenesten alene, men må løses med grunnlag i et offentlig ansvar som involverer de fleste samfunnssektorer og ved å støtte og utvikle det frivillige engasjementet fra familie og lokalsamfunn, organisasjoner og virksomheter.

Generalsekretær Anne Lise Ryel uttalte på en frivillighetskonferanse i 2004 følgende om samspillet mellom de ulike samfunnsaktørene:
” Vårt samfunn kan beskrives ved hjelp av bilde av en fjøskrakk! På samme måte som krakken holdes oppe av tre bein, hviler vårt samfunn på tre pilarer; offentlig, privat og frivillig sektor. Alle er selvstendige og unike, men avhengig av de øvrige to, tar du bort et bein, raser det hele sammen.”

Vi står foran store omsorgsutfordringer, og vi må løse dem i felleskap. I Stortingsmelding nr. 25 ”Mestring, muligheter og mening”, som regjeringen la fram i fjor høst, beskriver vi de utfordringer og behov denne sektoren står overfor og skisserer både kortsiktige og langsiktige strategier for en bedret omsorgstjeneste.

De største utfordringene er, så langt vi kan se, knyttet til:
En økende andel eldre. Fremskrivninger viser at antallet eldre over 80 vil dobles de neste 35 årene. Den sterkeste veksten vil imidlertid ikke inntreffe før omkring 2020. Dette vil kreve utbygging av kapasitet og økt kompetanse.

En annen utfordring er nye og yngre brukergrupper. I dag er 1/3 av omsorgstjenestens brukere under 67 år. De to største brukergruppene er mennesker med psykiske lidelser og mennesker med langvarige somatiske lidelser, der ulike nevrologiske tilstander dominerer. Dette krever en annen faglig kompetanse og et helhetlig livsløpsperspektiv på tjenestene.

Videre er det utfordringer knyttet til knapphet på omsorgsytere. Endringer i alderssammensetningen i befolkningen fører til at det ikke vil være noen vesentlig endring i tilgangen på arbeidskraft og potensielle frivillige omsorgsytere. Samtidig vil det være behov for 50 000 flere ansatte innen 2030 for å dekke tjenestebehovet knyttet til en økende aldrende befolkning. Dette forutsetter en lokalt forankret omsorgstjeneste i tett samspill med familie, frivillige og lokalsamfunn.

Det er også behov for bedre medisinsk og tverrfaglig oppfølging av omsorgstjenestens brukere, og sist men ikke minst peker undersøkelser på at det er på det kulturelle og sosiale området omsorgstjenesten kommer til kort. Dette krever større faglig bredde slik at omsorgstilbudet også dekker psykososiale behov og kan gis en mer aktiv profil.

I Omsorgplan 2015 oppsummerer regjeringens tiltak for en bedret omsorgstjeneste de nærmeste årene. Planene bygger på omsorgsmeldingens 5 langsiktige strategier for å møte dagens og fremtidens utfordringer. De fem strategiene er:
• Kvalitetsutvikling, forskning og planlegging
• Kapasitetsvekst og kompetanseheving
• Bedre samhandling og medisinsk oppfølging
• Aktiv omsorg
• Partnerskap med familie og lokalsamfunn

Den femte hovedstrategien for å møte framtidens omsorgsutfordringer handler om å videreutvikle partnerskap med familie og lokalsamfunn, herunder styrke samspillet med frivillige aktører. Vi ønsker å legge til rette for at omfanget av den frivillige omsorgen blir opprettholdt og styrket. Dette innbefatter både en styrking av familieomsorgen og den frivillige omsorgen fra lokalsamfunn, organisasjoner og virksomheter.

Frivillige organisasjoner har flere viktige roller i omsorgssektoren.
For det første er de viktige aktører som leverandører av tjenestetilbud på oppdrag eller etter avtale med kommunene. Eksempler på dette er
Norske Kvinners Sanitetsforening som blant annet driver flere egne institusjoner for eldre.

For det andre har organisasjonene ofte vært pionerer, som har vist vei for det som senere har blitt naturlige oppgaver for velferdssamfunnet. Dette er fortsatt den viktigste rollen de frivillige organisasjoner kan ha som tjenesteprodusent: Ta fatt i områder der velferdssamfunnet er lite utviklet, være et kritisk korrektiv til offentlig virksomhet, gå nye veier, drive nybrottsarbeid og utvikle nye behandlingsmetoder.

For å opprettholde en omfattende frivillig sektor i Norge, er det nødvendig med flere tiltak for å sikre rekruttering, kompetanse og gode rammevilkår for det frivillige arbeidet.

Derfor har også kultur- og kirkedepartementet, som har ansvaret for den helhetlige frivillighetspolitikken i Norge, lagt frem en Stortingsmelding om frivillighet som heter ”Frivillighet for alle”. Meldingens siktemål er blant annet å legge til rette for at alle kan delta i frivillig arbeid, sørge for bedre vilkår for frivillig arbeid lokalt og øke oppmerksomhet og kunnskap om frivillighetens rolle og betydning for samfunnet.

Det er mange frivillige organisasjoner som spiller en viktig rolle for utviklingen av omsorgstjenestene i landet vårt. Norske Kvinners Sanitetsforening har vært en viktig bidragsyter til velferdsutviklingen i 111 år, og jeg håper dere fortsatt vil være premissleverandør og sentral omsorgsaktør i mange år framover.

Vi ser fram til videre samarbeid for å løse de utfordringen vi står overfor, slik at vi i fellesskap kan videreutvikle og forbedre framtidens omsorgstjenester.

Med disse ordene vil jeg ønske dere lykke til med årsmøtet og med det viktige arbeidet dere står i hver dag. Takk for meg.