Norsk psykiatrisk forening 100 år

Deres kongelige høyhet, jubilanter og gjester

Takk for muligheten til å gratulere Norsk psykiatrisk forening med 100 års jubileet.  Denne våren feiret Barne- og ungdomspsykiatrisk forening sitt 50 års jubileum. På den måten kan vi si at 2007 er en milepæl for norsk psykiatri.

Det er mye bra med milepæler, blant annet åpner de for tilbakeblikk og refleksjon rundt hva som er de riktige valgene for faget psykiatri og psykisk helsevern framover. 

Så vidt jeg vet, var det i siste del av 1800-hundretallet at medisinen overtok ansvaret for de som var psykisk syke. At medisinen fikk et slikt ansvar, hadde flere gode sider: blant annet fikk de psykisk syke et menneskelig ansikt. Psykisk sykdom ble ikke lenger sett på som en straff – iallfall gjaldt det blant fagfolk. Det nye var at psykisk sykdom ble sett på som en uforskyldt tilstand som trengte behandling, lindring og trøst. Det var en viktig milepæl!

Psykiatriens historie er en spennende vei preget av framskritt – medisinsk og i synet på hva som skaper sjukdom. Men det er også en historie om feil og overgrep som er begått mot syke mennesker. I dag er det mange som vil si at flere av metodene som ble brukt, er blant de verste overgrepene som er gjort mot enkeltmennesker i vitenskapens navn, i moderne tid. Vi skal heller ikke så mange tiår tilbake i tid, før psykiatrien var preget av passivitet, umyndiggjøring og livslange sjukehusopphold. 

Heldigvis har det gått framover.
Fagfolk og myndighetene har tatt viktige grep for at pasientene skal få glede av metoder – basert på helt fersk og oppdatert kunnskap.
Opptrappingsplanen for psykisk helse har vært et betydelig løft i hjelpetilbudet til mennesker med psykiske lidelser. Det er det ingen tvil om!  Vi har økt kapasiteten i psykisk helsevern, slik at vi kan behandle dobbelt så mange i dag, som i da planen kom i 1998. Det gjelder for alle grupper; voksne, barn og unge.  Vi har også satset svært mye på flere lavterskeltilbud i kommunene: De distriktspsykiatriske sentrene er i ferd med å bli den viktigste hjørnesteinen i spesialisttilbudet. Dette er i tråd med opptrappingsplanen. Men vi er ikke i mål! Utfordringene står fortsatt i kø. Det gjelder for eksempel tilbudet til barn og unge; Barna er det viktigste vi har – derfor er innsatsen for denne gruppen det viktigste vi gjør.  (Eksempler: Lavterskeltilbud i kommunene, skolehelsetjeneste og kveldsåpne helsestasjoner, tiltak til barn som har foreldre med psykisk sykdom og rusproblemer).

Mange av dere er opptatt av hva som skjer med opptrappingsplanen når den avsluttes om et år. Til det vil jeg si: Regjeringen kommer til å ha stor oppmerksomhet på dette området helt uavhengig av utløpsdatoer.   

Det er helt avgjørende for pasienter og pårørende at vi får skikk på akuttjenestene i psykiatrien. Svikt eller dårlig fungerende akuttjenester rammer i første rekke pasienter og pårørende i svært sårbare livssituasjoner. Det er uverdig – og slik skal vi ikke ha det!  Derfor har jeg gitt et tydelig og klart signal til de regionale helseforetakene om at nødvendige ressurser må settes inn for å få akuttjenestene på plass.

Opptrappingsplanen har gitt mange gode resultater. Likevel må jeg stille spørsmålet: Hvorfor øker andelen som er sykmeldt og uføretrygdet på grunn av psykiske lidelser?
Det handler om mange ting – som økte sosiale forskjeller i samfunnet, om økende bruk av rusmidler og om mangelfull behandling av mennesker med psykiske lidelser. Men hva sier dette om kvaliteten på innholdet i tjenestene vi tilbyr? 
Først et blikk på det som er mitt ansvar: Når opptrappingsplanen kritiseres, blir ofte virkemidlene som blir framstilt som for dårlige eller lite egnet til å gjennomføre ideene i opptrappingsplanen. Det ansvaret skal denne regjeringa selvfølgelig ta!
Så en utfordring til dere: Har psykiatrien i dag de riktige virkemidlene til å oppfylle samfunnsoppdraget som ligger i opptrappingsplanen for psykisk helse? Jeg ser av programmet for konferansen at dette er noe dere er opptatt av.  Lederen deres, Jan Olav Johannessen, sa i et intervju i Legetidsskriftet i forrige uke, at det er viktig å bygge ut tilbudet slik at de mykere behandlingsformene som psykoterapi, musikkterapi og dramaterapi får en plass i framtidas psykiske helsevern. Jeg skal ikke sette merkelapp på disse terapiformene, men bare si at det er gledelig å høre at Psykiatrisk forening varsler åpenhet om større bredde på behandlingstilbudet.
Og vi må bli enda flinkere til å ta brukerne på alvor; det vil lytte til deres erfaringer og ønsker og det viktigste: At det de formidler faktisk blir brukt til å gjøre tjenestene bedre. Lover og regelverk er på plass og mange er flinke. Men jeg hører fortsatt fra mange brukere som forteller at de ikke blir lyttet til. Ungdomsorganisasjonen til Mental helse har sagt det så fint: ”Vi ønsker å være deltakere ikke bare mottakere av tjenester”. Jeg mener det kan stå som en utfordring til fagfolk, forvaltning og politikere når vi sammen skal utvikle tjenestene videre.

Jubileumsseminaret har overskriften ”Konsekvenser av kunnskap”. For meg bekrefter det at dere er opptatt av å ta et skritt tilbake og et blikk til siden – og reflektere over faglige feiltrinn og faglige framskritt.  Vi har felles mål: At de som er syke, skal få det beste, og at de som er sykest skal prioriteres først.  Det er det jeg er opptatt av!

Jeg ønsker at fagfolk, brukere, pårørende og myndighetene sammen kan finne gode løsninger for framtida, og at vi kan fortsette det gode samarbeidet vi er i gang med.

Gratulerer med dagen og lykke til med en spennende konferanse!