”Hvis vi kunne starte på nytt…”

Kjære alle sammen
Takk for invitasjonen til å møte dere på denne konferansen om psykisk helsevern i et nytt årtusen.
Konferansens tittel ”Hvis vi kunne starte på nytt…”, får meg til å tenke på Alf Prøysen og det velkjente diktet hans ”Du ska få en dag i mårå”:

”Du ska få en dag i mårå som rein og ubrukt står,
med blanke ark og farjestifter tel,
og da kan du rette oppatt æille feil ifra i går,
og da får du det så godt i mårå kveld.”

Jeg mener at diktet til Alf Prøysen gir oss håp om at det er mulig å starte på nytt med blanke ark. Prøysen var en varm talsmann for de svake i samfunnet. Som dikter skrev han om uretten som ble begått mot fattigfolk og andre som sliter på livets skyggeside. Jeg tror mange er enig i at diktene hans er like aktuelle den dag i dag.

Denne konferansen henvender seg til alle grupper mennesker som sliter med psykiske lidelser og deres pårørende. I denne korte talen vil jeg likevel bruke litt tid på en gruppe som ikke alltid har talspersoner for sin sak –  barn og unge.  Barn og unge er det viktigste vi har: Derfor er det vi gjør for barn og unge det viktigste vi gjør. Dette opptar meg sterkt!

Barn kan ikke velge sin egen barndom: De bestemmer ikke oppvekstvilkårene sine, de kan ikke påvirke barnehagebygging eller SFO-tilbud eller aktiviteter i fritida. Barna velger ikke sine foreldre og søsken, eller den familiekulturen de vokser opp i. Kort sagt – barn har ikke noe valg, de må leve med den barndommen de får. Og for veldig mange betyr dette trygge voksne i et godt lokalmiljø med venner og fritidsaktiviteter – heldigvis. Men dessverre er det ikke slik for alle unger om vokser opp i Norge. Det tar jeg på største alvor!

Jeg har stor tro på flere lavterskeltilbud i kommune – både for barn og voksne: Disse tilbudene setter brukernes behov i sentrum, og de har ofte andre innfallsvinkler enn det de tradisjonelle tjenestene jobber etter. Det er bra! Jeg har sett mange flotte lavterskeltiltak rundt om i kommunene, og jeg vil si: Hvis vi kunne starte på nytt – så skulle vi satset på lavterskeltilbud helt fra begynnelsen av i opptrappingsplanen. Slike tiltak virker – nettopp fordi de er åpne når det passer for brukerne, man behøver ikke å bestille time og tilbudet befinner seg der brukerne er.  (Eksempler: Knutepunkt selvhjelp Norge, Fontenehuset som er et klubbhus for rehabilitering av psykisk syke, Gatehospitalet, kveldsåpne helsestasjoner og skolehelsetjeneste.
Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er et lavterskeltilbud som virker – for eksempel vet vi at så godt som 100 prosent av gravide bruker tilbudet, uavhengig av sosial status og hvor de bor i landet. Derfor er helsestasjon og skolehelsetjeneste en helt unik mulighet til å få kontakt med barn og unge som sliter eller som er i faresonen med rusmidler. De er også til god hjelp for gravide og unge foreldre som trenger ekstra hjelp til å mestre det nye livet med barn. Blir problemene fanget opp tidlig, har vi også mulighet til å hjelpe de som trenger det så tidlig som mulig. 

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er blitt vesentlig styrket gjennom Opptrappingsplanen for psykisk helse, og kommunene har fått betydelig bedre økonomi de siste to åra slik at de kan bygge ut disse tilbudene. Men vi er ikke i mål, spesielt gjelder dette skolehelsetjenesten og andre lavterskeltilbud, som jeg mener må bli enda bedre i mange kommuner. I statsbudsjettet for 2007 gav vi klar beskjed om at det kommunale psykiske helsearbeidet til barn og unge skal prioriteres.

En gruppe som er utsatt og som jeg mener er betydelig forsømt, er barn av psykisk syke og rusmiddelavhengige foreldre. Det er mye som tyder på at tjenesten ikke ser ungenes situasjon og behov når foreldrene sliter med problemer. Jeg sier ikke at det ikke finnes hjelp å få flere steder, men tiltakene er spredt og det er mange aktører på banen. Vi har derfor satt av 15 millioner kroner til tiltak for barn med rusmiddelavhengige foreldre.
Blant annet skal Sørlandet sykehus bygge opp et nasjonalt kompetansenettverk som skal samle kunnskap og erfaringer fra hele landet. Målet er å kunne dele kunnskap om hvordan vi skal hjelpe barn som vokser i familier med alvorlig psykisk sykdom eller rusproblemer.

Som dere sikkert vet, har regjeringa varslet en ventetidsgaranti i spesialisthelsetjenesten for barn og unge under 23 år, som har psykiske lidelser eller rusproblemer. Dette lovforslaget skal behandles i Stortinget i høst. Vi har foreslått at ingen skal vente mer enn 10 dager på vurdering og ingen rettighetspasienter skal vente mer enn 65 dager på behandling. Jeg håper at det er politisk enighet om at en slik ventetidsgaranti er nødvendig.

Det er ikke mer enn et par uker siden jeg var på Ajer ungdomsskole her på Hamar i forbindelse med lanseringa av kampanjen ”Ungdom og psykisk helse”. Jeg ble mektig imponert over å treffe så mange engasjerte voksne og barn – som gledet seg til å gå i gang med kampanjen. Kampanjen skal dras i gang ved alle ungdomsskoler og videregående skoler, og jeg har stor tro på at den vil gi økt kunnskap og åpenhet om psykisk helse blant de unge.  Det er fortsatt altfor lite åpenhet om psykisk helse og psykiske problemer, sjøl om dette ganske langsomt er i ferd med å endre seg. Jeg tror at kunnskap og åpenhet er nøkkelen til å endre folks holdninger til psykisk sjukdom.  Vi har et stykke vei å gå på dette området og vi vil forsterke innsatsen framover.

Det er hvordan vi tar vare på de svake gruppene iblant oss, som avgjør hvor varmt og raust samfunnet vårt er.  Vi vil ha et samfunn som har plass til alle, og der alle mennesker skal kunne leve et best mulig liv. Det betyr å bli møtt med respekt og bli akseptert som den man er – det være seg på skolen, hjemme, på jobben eller andre steder hvor folk er sammen. 

Opptrappingsplanen for psykisk helse har vært et betydelig løft i hjelpetilbudet til mennesker med psykiske lidelser. Det er det ingen tvil om! Men utfordringene står fortsatt i kø: Jeg vil nevne forebygging, flere lavterskeltiltak, bedre samarbeid på alle plan og et tydeligere brukerperspektiv. Ikke minst vil jeg ta med at vi mangler kunnskap og kompetanse om psykisk helse og hva slags hjelp som er best for den enkelte. Helsetilsynet har nylig påpekt, i rapporten Tjenestetilbudet til mennesker med psykiske lidelser, at det er mangel på kompetanse som er årsaken til at de som er sykest får et altfor dårlig tilbud. Det er alvorlig. Jeg er glad for at det endelig blir satt i gang videreutdanning i psykososialt arbeid for høyskoleutdanna personell ved 10 høyskoler. Det er en begynnelse – og flere høyskoler kommer etter.

Jeg vet at mange her i salen er opptatt av hva som skjer når Opptrappingsplanen avsluttes om et år. Til det vil jeg si: Regjeringen kommer til å ha stor oppmerksomhet på dette viktige området uavhengig av utløpsdatoer for opptrappingsplanen. Vi har evaluert og lært underveis, og jeg kan love at denne kunnskapen skal brukes videre til å fylle de blanke arkene slik at mange får hjelp til å starte på nytt.

Jeg ønsker dere lykke til med konferansen.