Legemiddelmeldingen to år etter

Det har nå gått to år siden legemiddelmeldingen ble lagt fram. I meldinga ble det lansert mange forslag som vi har jobbet mye med å følge opp. Jeg er glad for å få denne anledningen til å informere dere om dette arbeidet. Samtidig kan jeg ikke dy meg for å prøve å svare på spørsmålet som neste taler har fått: ”Er dagens refusjonspolitikk til det beste for pasienten?”

Legemiddelmeldingen ble lagt fram av helse- og omsorgsminister Ansgar Gabrielsen i den forrige regjeringen. Men behandlingen i Stortinget viste at det stort sett var tverrpolitisk enighet om forslagene i meldingen. FrP var vel det eneste partiet som skilte seg ut.

Både forhåndsgodkjent refusjon og individuell refusjon har som viktigste begrunnelse å sikre mest mulig lik og enkel tilgang til effektive legemidler. Å bekjempe sosial ulikhet er derfor et grunnprinsipp for begge ordningene. Men la meg slå fast med en gang: hovedsystemet for trygdens refusjon i Norge er blå resept ved forhåndsgodkjent refusjon. Det betyr at legen kan forskrive legemidler, som blir refundert ”direkte”, uten å måtte søke. Vi jobber mye med å utvikle denne ordningen. Vi har blant annet et regelverk som skal sikre likebehandling og åpenhet når et legemiddelfirma søker om at deres legemiddel skal på blå resept. Det stilles blant annet krav om at effekten av legemidlet er vitenskapelig dokumentert og at kostnaden står i et rimelig forhold til effekten. Legemiddelverket mottok i fjor 85 slike søknader og 77 av disse ble innvilget. Bildet de senere år er at 9 av 10 legemidler som søker blir tatt opp på forhåndsgodkjent refusjon.
 
Hva skjer så når et legemiddel først har fått forhåndsgodkjent refusjon? Skal det så ha det i all evighet? Skal blå resept-ordningen kun være enveis? Nei, det er tverrpolitisk enighet om at man skal ta hensyn til ny informasjon om legemidlene. Det kan for eksempel være nye studier om effekt eller bivirkninger eller endringer i prisene. Slik informasjon kan medføre at legemidler ikke lenger oppfyller kravene til forhåndsgodkjent refusjon. Fra og med 2005 har vi nå noen eksempler hvor myndighetene faktisk har praktisert dette. Den første var cox-2-hemmerne. Disse legemidlene viste seg å ha noen alvorlige bivirkninger som man ikke var klar over da legemidlene fikk forhåndsgodkjent refusjon. Det andre tilfellet var da Fosamax, mot beinskjørhet, fikk generisk konkurranse. Legemidlet sank da i pris og vi kunne dermed oppnå like god behandling som før, med mindre ressursbruk. Samtidig kunne ikke lenger et par andre tilsvarende legemidler mot beinskjørhet forsvare sin plass på forhåndsgodkjent refusjon. Disse legemidlene er likevel tilgjengelige, på individuell refusjon, for de som kan dokumentere at de har behov for dem.

Etter mitt syn, er det altså både riktig og nødvendig at legemidler av og til ikke lenger får forhåndsgodkjent refusjon. Med vårt system er alternativet da at man kan søke om individuell refusjon. Men hva mener de som ikke ønsker å beholde ordningen med individuell refusjon? Hva blir da alternativet for disse legemidlene? Det ene alternativet er da at legemidlene overhodet ikke refunderes lenger. Det ønsker regjeringen ikke. Det andre alternativet er at man må senke kravene for opptak på forhåndsgodkjent refusjon. Fordelen med det er selvfølgelig at en del pasienter lettere vil få tilgang til nødvendige legemidler. Men det gir oss også dårligere muligheter for å målrette legemidlene til de pasientene som får best effekt av dem. Den andre ulempen er at blåresept-ordningen vil bli mye dyrere for samfunnet. Vi er nødt til å prioritere i helse- og omsorgssektoren, og å senke kravene for opptak på blå resept vil gå på bekostning av andre viktige tiltak. Regjeringen velger derfor å jobbe for at ordningen med individuell refusjon skal fungere godt. Det skal være gode ordninger for å søke, og det skal være akseptabel behandlingstid. Vi ser at spesialist-kravet, det vil si et krav om at behandlingen skal være forskrevet av spesialist, kan være problematisk fordi det kan bidra til unødig beslastning av spesialistene. Det kan også forsterke geografiske og sosiale ulikheter. Spesialistkravet bør derfor vurderes med utgangspunkt i faglige behov. Er det en type behandling hvor det er riktig at spesialist trekkes inn eller ikke?

Innføringen av elektronisk resept er en viktig brikke i arbeidet med individuell refusjon. eResept skal gjøre det enklere for legen å fylle ut og sende søknaden elektronisk. I tillegg skal NAV se på om det er mulig å automatisere søknadsbehandlingen. eResept skal være tilgjengelig i alle apotek fra 2009. Mens det vil ta noe mer tid før alle leger har det.

I legemiddelmeldingen ble det varslet at myndighetene skulle gjennomgå legemidlene som refunderes individuelt for å se om noen av dem kunne få forhåndsgodkjent refusjon. Nå ser vi resultater av dette ved at noen legemidler for nyrepasienter kommer på blå resept. I tillegg har Legemiddelverket fått i oppdrag å vurdere flere andre legemidler innen 1. november.

Nå har jeg snakket mye om individuell refusjon og det er jo også den ordningen som får mest oppmerksomhet i media. Derfor vil jeg igjen understreke at det er forhåndsgodkjent refusjon som er hovedsporet. Vi jobber kontinuerlig for å forbedre ordningen. Foretrukket legemiddel er et tiltak som bidrar til at legemidler kan forskrives på blå resept. Det er egnet når det er flere ulike legemidler som kan behandle samme lidelse, samtidig som det er store forskjeller i prisene. Ordningen går ut på at myndighetene peker ut ett eller flere legemidler som skal forskrives. Dersom legen velger å forskrive noe annet enn det foretrukne legemidlet, må han dokumentere en gyldig grunn for det i journalen. Foretrukket legemiddel har, siden innføringen i 2004, frigjort mer enn en halv milliard kroner for folketrygden. Dette er midler som i stedet har blitt anvendt på andre viktige helsetiltak. 

Men det er et skår i gleden at foretrukket legemiddel ikke har fungert godt nok for kolesterolsenkende behandling. I 2005 ble simvastatin foretrukket legemiddel framfor atorvastatin. Disse legemidlene vil, for de fleste pasientene, være likeverdige. Men atorvastatin koster 3 ganger så mye som simvastatin. Når det gjelder forskrivning til nye brukere, har tiltaket vært en suksess. Nå får faktisk 93 prosent av nye brukere forskrevet simvastatin. Men når det gjelder brukere som fikk statiner før foretrukket legemiddel ble innført, er ikke bildet så lyst. Over 50 000 av disse bruker fortsatt atorvastatin, selv om det er vanskelig å se noen medisinsk grunn for det. Dette skjer til tross for at myndighetene har drevet utstrakt informasjonsarbeid overfor legene. Nå vil vi gripe inn ved at atorvastatin på lave doser ikke lenger blir å få på forhåndsgodkjent refusjon. Men her vil det ikke bli stilt krav om spesialist for å søke individuelt. Det er stort sett primærlegene som behandler disse pasientene. Denne saken blir behandlet i Stortinget før sommeren og vil antagelig bli satt i verk fra juli i år.
Dette viser at vi er avhengige av at legene følger opp ved å faktisk forskrive det foretrukne legemidlet. Det hadde vært veldig fint om pasientene kunne hjelpe til ved å minne legene om foretrukket legemiddel. Til det trenger vi pasientorganisasjonenes hjelp – utfordringen går til dere! Dersom vi får dette til, betyr det at vi kan beholde flere legemidler på forhåndsgodkjent refusjon.

Et annet viktig tiltak for å målrette den forhåndsgodkjente refusjonen er fornyelsen av blåreseptforskriften. Den gamle ”sykdomslisten”, som en del av dere kanske kjenner til, skal erstattes av en liste med mer presise refusjonskoder. Det vil gjøre pasientens rettigheter tydeligere. Det vil også bli enklere for legen å finne ut hva han kan forskrive på blå resept. Blant annet vil den nye listen egne seg godt for at legene forskriver i sine elektroniske journalsystem. Saken var på høring i vinter, og vi fikk god støtte fra pasientorganisasjonene. Men Allmennlegeforeningen var kritisk til at apotekansatte skal få innsyn i refusjonskodene. Departementet vil konkludere i denne saken før sommerferien. Men foreløpig vil jeg signalisere at vi mener at apoteket har en viktig funksjon når de formidler legemidlet til pasienten. Det gjør at apotek, hvor de ansatte har taushetsplikt, fortsatt må ha tilgang til helseopplysninger.

Men tilbake til spørsmålet som Nesvik har fått: ”Er dagens refusjonspolitikk til det beste for pasienten?” Jeg mener at svaret er ”ja”. Men det krever målrettet og tålmodig jobbing å sikre at ordningene faktisk oppfyller målsettingene våre. Her trenger vi pasientorganisasjonene, både for å gi oss innspill slik at vi kan lage gode ordninger og for å varsle dersom noe skulle bære galt av sted. Jeg ser derfor fram til paneldebatten og regner med at dere vil stille mange gode spørsmål.

Takk for oppmerksomheten!