Levva Livet– konferanse

HVA KAN STATEN GJØRE?

Jeg vil starte med å si en stor takk til NFU Nordland for at dere inviterte meg som statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet til denne konferansen. Vi vil gjerne bidra til å gi oppmerksomhet på hvordan mennesker med utviklingshemning skal oppleve ha gode liv – ”å levva livet”, som dere sier. Det er ikke ofte vi politikere blir invitert til brukerorganisasjoner som vil presentere eksempler på god livsutfoldelse!

Jeg har stor respekt for at NFU tør å stå fram slik med gode eksempler. En stor takk til Magnus, Liv Rebecka, Kari, Anita, Esben, Karianne, Kristin, Edel og Svein Gunnar! Det dere forteller fra deres liv, kan bli viktig for andre barn, menn og kvinner med utviklingshemning som også ønsker seg gode liv.

Vi skylder også å si mange takk til deres støttekontakter, assistenter og pårørende som har gjort dette sammen med dere. Dere viser at betalt personell kan gjøre mye for å bidra til ”å levva livet”. Jeg vet at ansatte som bidrar til å skape opplevelse av mening, stolthet og glede hos brukere og pårørende, vil trives i jobben sin. Men ansatte og det offentlige kan ikke gjøre alt. God samhandling med pårørende og organisasjoner er avgjørende. Dere har alle gått foran med eksempel til etterfølgelse.

Det skal ikke bli en hvilepute for oss når dere går foran og forteller om det som er bra. Vi vet at både for dere og for mange mennesker med utviklingshemning er det mye som ikke er bra eller mye som kan bli bedre. Til konferansen i dag har dere bedt meg om å si noe om hva staten kan gjøre for å bidra til et godt liv.

Først må jeg presisere at jeg ikke representerer hele staten og heller ikke hele den statlige politikken for funksjonshemmede. For det meste må jeg derfor svare ut fra mitt ansvarsområde. Det er helse- og omsorgstjenestene.

Jeg synes det er viktig å ta utgangspunkt i reformen for 16 år siden og minne om at vi holder fast ved de overordnede ideene og målene som gjaldt for reformen:
Reformen skulle gi mennesker med utviklingshemning mulighet til å leve som andre borgere i samfunnet, men ut fra sine egne premisser . Mennesker med utviklingshemning skulle inkluderes i alle samfunnets sektorer. De ulike sektorene skulle sørge for å legge til rette for at mennesker med utviklingshemning skulle kunne delta.

I verdigrunnlaget som blir slått fast i Soria Moria erklæringen nevner vi ikke utviklingshemmede spesielt, men dere er helt klart omfattet når vi sier følgende: ”Regjeringen vil bekjempe alle former for diskriminering, undertrykking, intoleranse og rasisme. Ingen skal forskjellsbehandles på grunn av kjønn, sosial bakgrunn, religion, etnisk tilhørighet, hudfarge, funksjonsnivå eller seksuell legning. Alle skal ha like muligheter til å utvikle seg og utnytte sine evner, også de som trenger ekstra hjelp fra fellesskapet for å ha samme muligheter som andre.”

Regjeringen har i år hatt en gjennomgang av levekår for mennesker med utviklingshemning. Sosial- og helsedirektoratet har utgitt rapporten ”Vi vil, vi vil, men får vi det til?”  Rapporten kan dere finne på internettsiden til direktoratet. 

Statens råd for funksjonshemmede holdt en konferanse om utviklingshemmedes levekår i september. Både konferansen og rapporten fra direktoratet viser at mye er oppnådd, men at vi på flere områder har et godt stykke vei å gå. Forbedringer må skje både lokalt og sentralt. Det handler mye om brukermedvirkning, lederskap, organisering, holdninger, samhandling og kompetanse. Vi merket oss også spesielle ting som for eksempel at direktoratet mener at det brukes ”gammeldagse og til dels feil medisiner” til personer med utviklingshemning.  Riktige medisiner kan hjelpe til å leve et godt liv. For lite, for mye eller feil medisiner kan ødelegge mye. Dette er ett av de områdene som vi ønsker å følge opp.

Rapporter fra Helsetilsynet er også viktige for departementets arbeid. Et tjenesteområde som før reformen i stor grad var uten offentlig innsyn, er i dag både synlig og gjenstand for tilsyn og internkontroll. Tilsynsrapporter viser at kommunene har store utfordringer når det gjelder å unngå bruk av tvang og makt der det er mulig, og å sikre forsvarlig håndtering når tvang og makt må benyttes. Samtidig peker Helsetilsynet på at tvangsbruken er betydelig redusert etter at bestemmelsene om dette kom i sosialtjenesteloven.

Bruk av tvang kan være et tegn på at mennesker med utviklingshemning ikke blir sett og forstått eller får leve ut fra egne premisser. Direktoratet og departementet holder høy oppmerksomhet på dette sårbare feltet.   Fylkesmennene er tillagt en sentral rolle i regelverket i sosialtjenesteloven, både som overprøvingsinstans for kommunens vedtak men også gjennom omfattende veiledningsoppgaver. Fylkesmennene forvalter også midler til kompetanseoppbygging. Nordlandsforskning er gitt i oppdrag å evaluere reglene i løpet av 2007. Områder som skal evalueres er blant annet kompetanse på kommunalt nivå, herunder tilgang til kvalifisert personale og behovet for dispensasjoner fra kompetansekrav.

I regjeringen arbeider vi videre med de signalene vi har fått fra gjennomgangen av levekår for utviklingshemmede og fra tilsynsrapporter. Innenfor helse- og omsorgssektoren er vi i gang med en rekke planer og tiltak som skal bidra til bedre tjenester og levekår for personer som er avhengig av langvarige og koordinerte tjenester, herunder mennesker med utviklingshemning. Der det er strengt nødvendig, er det særlige tiltak for utviklingshemmede. Men ellers bestreber vi oss på å ikke bidra til særomsorgstenkning.

Vi har lagt fram Omsorgsplan 2015 i stortingsmeldingen om framtidas omsorgstjenester. Her blir følgende fem framtidsutfordringer for omsorgsfeltet vektlagt:
- nye brukergrupper
- en aldrende befolkning
- knapphet på fagpersonell og frivillige omsorgsytere
- medisinsk og tverrfaglig oppfølging
- aktiv omsorg
 
Disse fem hovedutfordringene kan ikke overlates til helse- og sosialtjenesten alene, men må løses med grunnlag i et offentlig ansvar som involverer de fleste samfunnssektorer, og ved å støtte og utvikle det frivillige engasjement fra familie, organisasjoner og lokalsamfunn.
 
Omsorgsplan 2015 inneholder en rekke tiltak for å møte disse utfordringene. Som eksempler nevnes:
 
- Nytt investeringstilskudd
En langsiktig investeringsordning i Husbanken med målsetting om at det skal gis investeringstilskudd til 12 000 sykehjemsplasser og omsorgsboliger til heldøgns omsorgstjenste i perioden 2008–2015.

- Kompetanseløftet 2015
Kompetanseløftet 2015 er regjeringens kompetanse- og rekrutteringsplan for de kommunale omsorgstjenestene. Planen omfatter tiltak for å sikre god rekruttering, høy kompetanse og stabil bemanning i pleie- og omsorgssektoren, og den inneholder strategier og tiltak som skal møte både kortsiktige og langsiktige utfordringer: Endrede rekrutteringsforhold, høy avgang fra sektoren, behov for styrking av ledelses- og veiledningskompetansen, behov for større faglig bredde, stort omfang av deltidsstillinger og at det er få menn i omsorgssektoren. Kompetanseløftet er også ett av regjeringens virkemidler for å realisere regjeringens målsetting om 10 000 nye årsverk.

I avtalen om kvalitetsutvikling i helse- og omsorgstjenesten har regjeringen og KS forpliktet seg til å legge til rette for å redusere bruken av deltidsstillinger i helse- og omsorgssektoren for å sikre kontinuitet og stabilitet både for brukere og ansatte.

- Aktiv omsorg
Kultur, aktivitet og trivsel er helt sentrale og grunnleggende elementer i et helhetlig omsorgstilbud. En rekke undersøkelser tyder på at det er på det sosiale og kulturelle området dagens omsorgstjenester kommer til kort. Tilbud om dagaktiviteter framstår mange steder som det manglende leddet i omsorgskjeden. Departementet har i rundskriv til kommunene om «Aktiv Omsorg» understreket at tilbud om dagaktiviteter er en del av det kommunale omsorgstjenestetilbudet. Regjeringen vil utrede spørsmålet om lovfestning av dagtilbud i sammenheng med arbeidet med ny felles kommunal- og helselovgivning.

- Eldre personer med psykisk utviklingshemning
Antall eldre personer med psykisk utviklingshemning er økende og stiller kommunene overfor nye utfordringer med hensyn til å skaffe et kvalitativt godt tjenestetilbud. Utviklingsprosjektet aldring hos mennesker med utviklingshemning (UAU) har utviklet kunnskapssenter, faglige nettverk for spredning og utvikling av kompetanse så vel nasjonalt som internasjonalt, avholdt kurs og konferanser, utviklet nettsider og publikasjoner (lærings- og informasjonsmateriell) og igangsatt en rekke utviklingsprosjekter. Det er etablert et samarbeid med fylkesmennene, kommuner, regionale helseforetak, tjenestemottakerne og brukerorganisasjoner.

Prosjektet er evaluert i 2007. Helse- og omsorgsdepartementet har i statsbudsjettet for 2008 foreslått å styrke UAU og videreføre virksomheten med fast tilknytning til Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse ved Helse Sør-Øst. Den overordnede målsettingen skal være å bedre kvaliteten på tjenester til eldre mennesker med utviklingshemming.

Vi har etablert NAKU – eller Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemning.
Det er et mål at NAKU skal bli et sentralt fagmiljø for ulike instanser. Dette skal gi inspirasjon og kunnskap både til å vurdere og til å utvikle kvaliteten på tiltak og tjenester. Jeg forventer også at fagmiljøet skal bidra til samarbeid på tvers av sektorer og nivå.
I statsbudsjettet for 2008 foreslår vi å gi økte ressurser til NAKU. Jeg vil oppfordre dere til å følge med på internettsiden  og til å bruke NAKU.

Mange har opplevd at de får hjelp til ”å levva livet” når de får organisert praktisk bistand etter sosialtjenesteloven som brukerstyrt personlig assistanse (BPA). I 2005 sendte departementet et rundskriv til kommunene hvor vi presiserte at BPA-ordningen også skulle omfatte brukere som må ha assistanse for å ivareta arbeidslederrollen og brukerstyringen.  Denne utvidelsen omfattet bl.a. personer med utviklingshemning. Stortinget ga sin støtte til utvidelse av målgruppen, og bevilget 20 mill. kroner ekstra til stimuleringstilskuddet til BPA i 2006.

I juni sendte Regjeringen ut forslag til endringer i sosialtjenesteloven slik at alle som oppfyller de alminnelige vilkårene for å motta praktisk bistand og opplæring, og som har behov for omfattende tjenester, får rett til å få hele eller deler av denne tjenesten organisert som BPA. Høringsfristen er 1. november. Forslaget innebærer ikke rett til flere tjenester enn det som ligger innenfor sosialtjenesteloven i dag.

For øvrig vil jeg vise til at Helse- og omsorgsdepartementet arbeider med forslaget om en ny felles lov om sosial- og helsetjenester i kommunene. Ett av mange spørsmål i dette oppfølgingsarbeidet er hvordan kommunenes plikter og den enkeltes rettigheter bør lovreguleres.

For de av dere som har barn under 18 med nedsatt funksjonsevne, kan det være nyttig å kjenne til TaKT-satsingen. Det står for tilrettelegging av kommunale tjenester til barn med nedsatt funksjonsevne og deres familier. TaKT skal bidra til å gi økt kompetanse, innsikt i familienes situasjon, bedre saksbehandling med vekt på brukermedvirkning og helhetlige tilbud til barna og deres familier. Sosial- og helsedirektoratet følger opp denne satsingen gjennom fylkesmennene. Opplæringsdelen av programmet startet i 2006 og foreslås videreført i 2008. Alle kommuner får tilbud om å delta i opplæringsprogrammet med saksbehandlere og beslutningstakere. I 2008 skal det også omfatte et pilotprosjekt kalt Familieveiviser. Vil ikke ha flere ”Jenta fra Oz-saker”. Familien i Os viste oss et trist eksempel på omfattende svikt og mangel på samarbeid i tjenesteapparatet. De ønsket å bidra til at andre ikke kommer i samme situasjon. Nå deltar de i direktoratets utvikling av Familieveiviser-prosjektet. Dette prosjektet skal prøve ut i praksis hvordan vi bedre skal få til individuelt tilpasset, koordinert og helhetlig tjenestetilbud til barn og unge med nedsatt funksjonsevne og deres familier. Individuell plan og brukermedvirkning er viktige ingredienser. Prosjektet skal forankres i både helseforetak og kommuner.

TaKT har utgitt flere publikasjoner som kan lastes ned fra direktoratets hjemmeside eller bestilles i trykt format.

Fritidsaktiviteter er viktig for ”å levva livet”. I NFU sitt blad Samfunn for alle 3/2007 er et prosjekt i Kristiansand omtalt. Det handler om Fritid for alle. Sosial- og helsedirektoratet har i 2007 etablert et treårig prosjekt som et ledd i arbeidet med å utvikle kommunal tilrettelegging av støttekontakt, kultur- og fritidsdeltakelse med bistand. Kristiansand kommune skal veilede andre kommuner og drifte nettstedet Fritid for alle. Nettstedet skal formidle kunnskap, erfaringer og nyhetsstoff gjennom reportasjer, artikler, kurstilbud mv og tilbyr diskusjonsforum.

Sist, men ikke minst, vil jeg si noen ord om Individuell plan. Individuell plan er et verktøy vi er opptatt av å få til å bli brukt mer og bedre. Personer med utviklingshemning vil ofte ha rett til å få en slik plan. Den kan bidra til å ”levva livet” fordi den kan gi oversikt og bedre brukermedvirkning og koordinerte tjenester. Individuell plan skal være brukers plan. Brukerens egne mål skal være ledende. Det er viktig at organisasjoner som NFU bistår sine medlemmer med informasjon og veiledning om dette. Vi på vår side arbeider på flere fronter for at tjenesteapparatet skal bli gode til å informere om, tilby, utarbeide og bruke individuell plan. Sosial- og helsedirektoratet har utarbeidet en veileder. Den vil bli oppdatert i høst. Det vil også komme en brosjyre.

Jeg vil oppsummere og avslutte med dette spørsmålet
Hva er de viktigske utfordringene vi står overfor når det gjelder å legge til rette for at psykisk utviklingshemmede skal kunne ”levva livet”?
Som svar vil jeg sitere helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad fra hennes hilsen til NAKU da det ble åpnet i februar i år:
De viktigste utfordringene er ”At vi i praksis i vårt samfunn gir personer med utviklingshemning
• gode muligheter til å leve på egne premisser og å delta i samfunnet
• mulighet til å bli sett og forstått i alle sektorer
• trygghet for at hver enkelt får bistand ut fra sine behov

Vi må vokte oss både i politikken og i fagmiljøene så vi ikke faller tilbake til gamle holdninger.”